Den tyske sosialismen på legekontoret

 

Collin

av Stefan Heym

oversatt av Ådne Goplen

Gyldendal, 1980

Herunder følger en omtale av romanen Collin, utgitt på tysk i 1979, og utgitt i norsk oversettelse året etter. Bokens forfatter er Stefan Heym, en tysk jøde som av høyst forståelige årsaker flyktet fra sitt hjemland i 1933, først til Tsjekkoslovakia, og siden til De forente stater, der han ble boende i mange år inntil han i 1953 returnerte til Tyskland, nærmere bestemt Den tyske demokratiske republikk.

Collin er en sykehusroman som diagnostiserer den tyske sosialismen slik den artet seg i DDR på 1970-tallet. For den østtyske samfunnsorganismen hadde klare sykdomstegn, selv om dens ledere mente å ha den dypeste innsikt i den dialektiske materialismen. Stefan Heym tar på seg rollen som lege og prøver å forklare hva som har forårsaket den reelt eksisterende sosialismens problemer. Og hans diagnose er nådeløs. Det er hverken mangelfull implementering av sosialistiske verdier, eller uheldig påvirkning fra den dekandente Vesten som har gjort den tyske arbeiderstaten syk, det er dens egne synder og regimets (samt regimets støttespilleres) manglende vilje til å ta et oppgjør med dem, som er årsak til landets sørgelige tilstand. 

Bokens eponyme hovedperson er en forfatter som i alle år har tilhørt DDRs kulturelite. Han er godt informert om forhold i landet, selv på øverste nivå, men som partimedlem og medlem av den privilegerte klassen er han forpliktet til å støtte opp om regimet, som jo forvalter den korrekte lære. Men nå er han innlagt på sykehus på grunn av noen uklare kardiovaskulære problemer. Innlagt på sykehuset er også på Collins antagonist, Stasi-sjef Urack, en lett gjenkjennelig stand in for Erich Mielke. Ja, dette er en nøkkelroman der lesere med en viss kjennskap til DDRs etterkrigshistorie, ikke vil ha store problemer med å gjenkjenne Paul Merker og Walter Janka, som begge ble utsatt for politiske prosesser på 1950-tallet, bak romanfigurene Faber og Havelka. Som kjent hadde slike prosesser mindre å gjøre med faktiske forhold, enn med å opprettholde kommunistpartiet og sikkerhetsapparatets kontroll over staten. En annen historisk person som dukker opp er György Lukács, som i boken går under navnet Daniel Keres. 

Romanen har en godt gjennomtenkt struktur og et utmerket plot (med en perfekt slutt), dessuten formidler Heym ideene, for dette er en idéroman, på en klar måte med sine velformulerte, presise setninger. Dialogen er imidlertid ikke særlig naturlig, og noen lesere vil nok trettes av den stadige vekslingen av synsvinkel, gjerne midt i en scene. (Dessuten la jeg merke til at korrekturlesningen av de siste 50 sidene nok gikk litt fort.)

Stefan Heym fikk en god del problemer da denne boken kom ut i 1979, og det er jo ikke noe rart, for myndighetene satte ikke særlig pris på kritikken han retter mot den tyske arbeiderstaten. Det samfunnet som beskrives, vil neppe appellere til særlig mange lesere. (I hvert fall på tiden da boken kom ut. Idag har jo dette med virkelighetsfjerne, eller kanskje vi heller bør si virkelighetsfornektende, ideologier samt nødvendigheten av å beskytte dem med innskrenkninger i ytringsfriheten og formaninger om ytringsansvar, kommet tilbake.) Collin virker imidlertid som en ganske presis skildring av det østtyske samfunnet, eller snarere dette samfunnets øvre lag, for vi møter ikke mange «vanlige» mennesker i denne boken.

Kan så romanen Collin anbefales for lesere med interesse for DDR og den marxistisk-leninistiske verdensbevegelse? Ja, i aller høyeste grad. Men hvis man foretrekker romaner om den moderne mannsrollen, minoritetsungdoms oppvekstkår i Oslo eller sterke kvinner som slites ned av «flink pike-syndromet», blir nok svaret nei.