Gå til hovedinnhold

Den tyske sosialismen på legekontoret

 


Collin

av Stefan Heym

oversatt av Ådne Goplen

Gyldendal, 1980



Herunder følger en omtale av romanen Collin, utgitt på tysk i 1979, og utgitt i norsk oversettelse året etter. Bokens forfatter er Stefan Heym, en tysk jøde som av høyst forståelige årsaker flyktet fra sitt hjemland i 1933, først til Tsjekkoslovakia, og siden til De forente stater, der han ble boende i mange år inntil han i 1953 returnerte til Tyskland, nærmere bestemt Den tyske demokratiske republikk.


Collin er en sykehusroman som diagnostiserer den tyske sosialismen slik den artet seg i DDR på 1970-tallet. For den østtyske samfunnsorganismen hadde klare sykdomstegn, selv om dens ledere mente å ha den dypeste innsikt i den dialektiske materialismen. Stefan Heym tar på seg rollen som lege og prøver å forklare hva som har forårsaket den reelt eksisterende sosialismens problemer. Og hans diagnose er nådeløs. Det er hverken mangelfull implementering av sosialistiske verdier, eller uheldig påvirkning fra den dekandente Vesten som har gjort den tyske arbeiderstaten syk, det er dens egne synder og regimets (samt regimets støttespilleres) manglende vilje til å ta et oppgjør med dem, som er årsak til landets sørgelige tilstand. 


Bokens eponyme hovedperson er en forfatter som i alle år har tilhørt DDRs kulturelite. Han er godt informert om forhold i landet, selv på øverste nivå, men som partimedlem og medlem av den privilegerte klassen er han forpliktet til å støtte opp om regimet, som jo forvalter den korrekte lære. Men nå er han innlagt på sykehus på grunn av noen uklare kardiovaskulære problemer. Innlagt på sykehuset er også på Collins antagonist, Stasi-sjef Urack, en lett gjenkjennelig stand in for Erich Mielke. Ja, dette er en nøkkelroman der lesere med en viss kjennskap til DDRs etterkrigshistorie, ikke vil ha store problemer med å gjenkjenne Paul Merker og Walter Janka, som begge ble utsatt for politiske prosesser på 1950-tallet, bak romanfigurene Faber og Havelka. Som kjent hadde slike prosesser mindre å gjøre med faktiske forhold, enn med å opprettholde kommunistpartiet og sikkerhetsapparatets kontroll over staten. En annen historisk person som dukker opp er György Lukács, som i boken går under navnet Daniel Keres. 


Romanen har en godt gjennomtenkt struktur og et utmerket plot (med en perfekt slutt), dessuten formidler Heym ideene, for dette er en idéroman, på en klar måte med sine velformulerte, presise setninger. Dialogen er imidlertid ikke særlig naturlig, og noen lesere vil nok trettes av den stadige vekslingen av synsvinkel, gjerne midt i en scene. (Dessuten la jeg merke til at korrekturlesningen av de siste 50 sidene nok gikk litt fort.)


Stefan Heym fikk en god del problemer da denne boken kom ut i 1979, og det er jo ikke noe rart, for myndighetene satte ikke særlig pris på kritikken han retter mot den tyske arbeiderstaten. Det samfunnet som beskrives, vil neppe appellere til særlig mange lesere. (I hvert fall på tiden da boken kom ut. Idag har jo dette med virkelighetsfjerne, eller kanskje vi heller bør si virkelighetsfornektende, ideologier samt nødvendigheten av å beskytte dem med innskrenkninger i ytringsfriheten og formaninger om ytringsansvar, kommet tilbake.) Collin virker imidlertid som en ganske presis skildring av det østtyske samfunnet, eller snarere dette samfunnets øvre lag, for vi møter ikke mange «vanlige» mennesker i denne boken.


Kan så romanen Collin anbefales for lesere med interesse for DDR og den marxistisk-leninistiske verdensbevegelse? Ja, i aller høyeste grad. Men hvis man foretrekker romaner om den moderne mannsrollen, minoritetsungdoms oppvekstkår i Oslo eller sterke kvinner som slites ned av «flink pike-syndromet», blir nok svaret nei.

Kommentarer

  1. Takk for supert lesetips! Har lest en del romaner fra DDR i det siste, og synes de er for vag når det gjelder det historiske. Har bestilt denne på biblioteket, gleder meg :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da