Gå til hovedinnhold

Fersk Tex, retro-Tex og mer Pionér

 


Denne teksten handler om western-serier fra Bonelli, utgitt på norsk av Egmont i perioden 2015-2022 (dog produsert enda tidligere, ja i ett av tilfellene for flere tiår siden, dessuten er ikke mer enn tre av de syv opphavsmennene til disse seriene fortsatt i live) og konsumert over noen sommerdager i første halvdel av juli 2022. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.


Joda, jeg har lest siste episode av Tex’ lange eventyr i Arktis, og la det være helt klart at Tex Willer nr. 694, «Oppdrag i Arktis», på ingen måte skuffet denne leseren. Ja, man kan vel med rette si at jeg er temmelig imponert over det manusforfatter Mauro Boselli og tegner Giovanni Bruzzo har fått til med dette lange polareventyret. Vi får svar på de mysteriene som har blitt reist gjennom de foregående tre avsnittene (selv om noe fremdeles er gåtefullt), og bifigurene får skinne, hver på sin måte. I denne episoden foregår alt i isødet i arktisk Canada, et miljø som viser seg å egne seg ypperlig til både action og skrekk, for dette er på mange måter en skrekkhistorie. Western er det i hvert fall ikke. Tegningene er fine, og historien er godt fortalt. Disse fire delers-historiene blir ofte litt langtekkelige, men akkurat dette eventyret synes jeg Boselli og Bruzzo fikset bra. Og hvorfor lages det ikke flere spenningsserier med handling fra polarområdene, egentlig?


Men jeg har ikke bare lest fersk Tex, jeg har nemlig også lest Maxi Tex nr. 41 fra 2015. Denne boken inneholder en glimrende 300 sider lang historie av de spanske veteranene Antonio Segura og José Ortiz, opprinnelig utgitt i 2011. Jeg omtalte, med betydelig begeistring, deres «Langs vestens veier» for en tid siden, og det er ikke til å komme utenom at også denne historien, «Massakrens time» tilfredsstilte mine behov som westernleser i den grad at «begeistring» er et ord jeg gjerne bruker om mitt inntrykk av denne fortellingen også. Historien er noe atypisk i og med at Tex opererer alene fra begynnelse til slutt. Kit Carson er ikke å se noe sted (selv om han nevnes i én snakkeboble), ei heller Tiger og Kit jr. Dermed bortfaller humoren som følger med småpraten mellom våre helter, og Tex fremstår dystrere, mer maskinaktig i sin jakt på skurkene. Og at jakten blir voldelig, bør ikke overraske noen som kjenner denne serien. Jeg har imidlertid inntrykk av at denne historien er hakket mer brutal enn vi er vant med. Handlingen har noenlunde samme struktur som «Langs vestens veier», med et plot som ad mange omveier og sidespor til slutt penses inn mot en ryddig slutt der urett straffes og harmoni gjenopprettes. Skjønt harmoni og harmoni. Det ville vesten som Segura og Ortiz skildrer her, synes meg å være mer uharmonisk, mer skittent og i det hele tatt mer barbarisk enn det vi vanligvis møter i Tex Willer. Dessuten er karakterene hakket mer groteske enn vi er vant med. Mye av dette skyldes selvfølgelig Ortiz’ eminente tegninger. Han tilhører uten tvil det absolutte toppsjiktet av Tex-tegnere.


Til slutt vil jeg bare nevne at jeg har lest nok et nummer av Pionér, nærmere bestemt nummer 34 fra 2017 (originalt utgitt i 1980). Jeg synes nok ikke dette nummeret var like bra som det forrige jeg omtalte, men det er ikke tvil om at dette er en meget bra westernserie. Gino D’Antonio står for manuskriptet i begge historiene. Den første, «Bitter seier», om cheyennenes flukt fra Oklahoma i 1878, er tegnet av Renato Polese, og den andre, «Den siste apasje», om Geronimos siste dager som fri mann, er tegnet av Sergio Tarquinio. Begge historiene er godt tegnet og fortalt, og vil sannsynligvis behage lesere som interesserer seg for amerikansk 1800-tallshistorie. Boken inneholder også en fin artikkel av Harry Hansen om Wyatt Earp, som spiller en mindre rolle i den første historien. I og med at historiene i Pionér baserer seg på virkelige hendelser og da særlig ubehagelige sider ved koloniseringen av det nordamerikanske kontinentet, blir dette en sobrere serie der hvert avfyrte skudd på en måte har mer tyngde enn i Tex Willer


Tex Willer nr. 694

«Oppdrag i Arktis» av Mauro Boselli og Giovanni Bruzzo

Egmont, 2022


Maxi Tex nr. 41

«Massakrens time» av Antonio Segura og José Ortiz

Egmont, 2015


Pioner nr. 34

«Bitter seier» av Gino D’Antonio og Renato Polese

«Den siste apasje» av Gino D’Antonio og Sergio Tarquinio

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H