Gå til hovedinnhold

Fersk Tex, retro-Tex og mer Pionér

 


Denne teksten handler om western-serier fra Bonelli, utgitt på norsk av Egmont i perioden 2015-2022 (dog produsert enda tidligere, ja i ett av tilfellene for flere tiår siden, dessuten er ikke mer enn tre av de syv opphavsmennene til disse seriene fortsatt i live) og konsumert over noen sommerdager i første halvdel av juli 2022. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.


Joda, jeg har lest siste episode av Tex’ lange eventyr i Arktis, og la det være helt klart at Tex Willer nr. 694, «Oppdrag i Arktis», på ingen måte skuffet denne leseren. Ja, man kan vel med rette si at jeg er temmelig imponert over det manusforfatter Mauro Boselli og tegner Giovanni Bruzzo har fått til med dette lange polareventyret. Vi får svar på de mysteriene som har blitt reist gjennom de foregående tre avsnittene (selv om noe fremdeles er gåtefullt), og bifigurene får skinne, hver på sin måte. I denne episoden foregår alt i isødet i arktisk Canada, et miljø som viser seg å egne seg ypperlig til både action og skrekk, for dette er på mange måter en skrekkhistorie. Western er det i hvert fall ikke. Tegningene er fine, og historien er godt fortalt. Disse fire delers-historiene blir ofte litt langtekkelige, men akkurat dette eventyret synes jeg Boselli og Bruzzo fikset bra. Og hvorfor lages det ikke flere spenningsserier med handling fra polarområdene, egentlig?


Men jeg har ikke bare lest fersk Tex, jeg har nemlig også lest Maxi Tex nr. 41 fra 2015. Denne boken inneholder en glimrende 300 sider lang historie av de spanske veteranene Antonio Segura og José Ortiz, opprinnelig utgitt i 2011. Jeg omtalte, med betydelig begeistring, deres «Langs vestens veier» for en tid siden, og det er ikke til å komme utenom at også denne historien, «Massakrens time» tilfredsstilte mine behov som westernleser i den grad at «begeistring» er et ord jeg gjerne bruker om mitt inntrykk av denne fortellingen også. Historien er noe atypisk i og med at Tex opererer alene fra begynnelse til slutt. Kit Carson er ikke å se noe sted (selv om han nevnes i én snakkeboble), ei heller Tiger og Kit jr. Dermed bortfaller humoren som følger med småpraten mellom våre helter, og Tex fremstår dystrere, mer maskinaktig i sin jakt på skurkene. Og at jakten blir voldelig, bør ikke overraske noen som kjenner denne serien. Jeg har imidlertid inntrykk av at denne historien er hakket mer brutal enn vi er vant med. Handlingen har noenlunde samme struktur som «Langs vestens veier», med et plot som ad mange omveier og sidespor til slutt penses inn mot en ryddig slutt der urett straffes og harmoni gjenopprettes. Skjønt harmoni og harmoni. Det ville vesten som Segura og Ortiz skildrer her, synes meg å være mer uharmonisk, mer skittent og i det hele tatt mer barbarisk enn det vi vanligvis møter i Tex Willer. Dessuten er karakterene hakket mer groteske enn vi er vant med. Mye av dette skyldes selvfølgelig Ortiz’ eminente tegninger. Han tilhører uten tvil det absolutte toppsjiktet av Tex-tegnere.


Til slutt vil jeg bare nevne at jeg har lest nok et nummer av Pionér, nærmere bestemt nummer 34 fra 2017 (originalt utgitt i 1980). Jeg synes nok ikke dette nummeret var like bra som det forrige jeg omtalte, men det er ikke tvil om at dette er en meget bra westernserie. Gino D’Antonio står for manuskriptet i begge historiene. Den første, «Bitter seier», om cheyennenes flukt fra Oklahoma i 1878, er tegnet av Renato Polese, og den andre, «Den siste apasje», om Geronimos siste dager som fri mann, er tegnet av Sergio Tarquinio. Begge historiene er godt tegnet og fortalt, og vil sannsynligvis behage lesere som interesserer seg for amerikansk 1800-tallshistorie. Boken inneholder også en fin artikkel av Harry Hansen om Wyatt Earp, som spiller en mindre rolle i den første historien. I og med at historiene i Pionér baserer seg på virkelige hendelser og da særlig ubehagelige sider ved koloniseringen av det nordamerikanske kontinentet, blir dette en sobrere serie der hvert avfyrte skudd på en måte har mer tyngde enn i Tex Willer


Tex Willer nr. 694

«Oppdrag i Arktis» av Mauro Boselli og Giovanni Bruzzo

Egmont, 2022


Maxi Tex nr. 41

«Massakrens time» av Antonio Segura og José Ortiz

Egmont, 2015


Pioner nr. 34

«Bitter seier» av Gino D’Antonio og Renato Polese

«Den siste apasje» av Gino D’Antonio og Sergio Tarquinio

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n