Vestens kriger

 

Krig fyller atter avisenes forsider. Og denne gangen er krigen nærmere enn på lenge. Mange er forståelig nok bekymret, for aldri før har våpenteknologien vært så dødelig som nå. Men alle kriger tar slutt, og også krigen i Ukraina vil omsider bli et minne som kun opptar spesielt interesserte. Indianerkrigene i Amerika på 1800-tallet var en langvarig konflikt som fikk store konsekvenser for ettertiden, og som det er lett å gripe fatt i når man skal finne historiske eksempler på de moderne begrepene folkemord og etnisk rensning. Det er ikke for ingenting denne konflikten danner bakteppet for mye av den fiksjonen som går under betegnelsen western.

Sist sommer leste jeg Der ørnene dør, den storslåtte Morgan Kane-romanen fra 1974 om slaget ved Little Bighorn, allment anerkjent som den beste boken i serien. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en anmeldelse, men der og da syntes jeg det ble vanskelig å skrive noe intelligent om en så imponerende og kompleks roman, så jeg lot det ligge. Men de som lurer på om den er verdt å lese, kan se på dette som en sterk anbefaling til å plukke den opp. Den er virkelig noe helt for seg selv. 

I 1978 utkom to nummer av den italienske tegneserien Storia del West som behandler det samme historiske materialet. I denne serien, som på norsk har fått tittelen Pionér, lar forfatter Gino D’Antonio medlemmer av den oppdiktede MacDonald-familien være tidsvitner til virkelige hendelser som har preget den amerikanske vestens historie, og i nr. 30 av det siste komplette norske opptrykket av denne serien handler det om gullrushet i Black Mountains, den amerikanske statsmaktens svik mot indianerne og det påfølgende slaget der en koalisjon av Sioux, Cheyenne og Arapaho slo den amerikanske hæren ved Little Bighorn-elven sommeren 1876. 

I den første av disse historiene, «Gullgraverhøyden» møter vi den tyske læreren Rudy som blir viklet inn i konflikten mellom hvite gullgravere og indianere i det for indianerne hellige Black Mountains-området. Etterhvert kommer kvegeier Pat MacDonald inn på scenen, og i denne historien er det han som har rollen som helt. Tegner er Sergio Tarquinio. Han har en ganske spesiell, tegnestil som særlig utmerker seg med lett overdimensjonerte hoder og virkelig forseggjorte ansikter som har et anstrøk av karikatur i seg. I fortellingen blir vi presentert for noe av bakgrunnen for konflikten mellom indianerne og den amerikanske statsmakten og det påfølgende slaget. Historien speiler på mange måter første del av Der ørnene  dør, der Morgan Kane kommer i kontakt med lovløse gullgravere (og nesten blir offer for homoseksuell voldtekt) i det samme området. Historien er godt fortalt og inneholder nok av spenningselementer og vill vest-action. Vi blir introdusert for sioux-høvdingen Crazy Horse, som kom til å spille en viktig rolle i slaget, og opptakten til konfrontasjonen danner en utgjør en viktig del av handlingen, om enn noe i bakgrunnen. 

Den andre historien, «Ærens dag», er tegnet av D’Antonio selv. Han har en realistisk, men noe røffere tegnestil enn Tarquinio. Personlig synes jeg begge tegner godt, og den visuelle variasjonen er et pluss i en bok som tross alt er på 200 sider. I denne historien har vi kommet til selve slaget, og det ser ut til å være rimelig historisk korrekt skildret.  Her er det Pat MacDonalds stesønn Bill Adams som spiller hovedrollen, eller i alle fall en observatørrolle, for selv om han arbeider for hæren - om enn motvillig, for hans sympatier ligger på indinernes side - er det ikke hans handlinger som bærer denne historien. Det er nemlig den politisk/militære konflikten som står i sentrum her. Dette er selvfølgelig ikke dokumentar, men drama, og den egentlige hovedrollen spilles av en Cheyenne-kriger som ender opp som general Custers banemann i historiens klimaks. Selv om vi vet utmerket godt at indinernes seier kun var et blaff i en krig de var dømt til å tape, er det godt å se den undertrykte få fullbyrdet sin hevn, slik det ofte er i slike populærkulturelle beretninger om heroisme, ære og strid i «det ville vesten». Det hele er glimrende utført.

Av de to historiene i denne boken er det nok «Ærens dag» som gjorde sterkest inntrykk på meg. Karakterene fremstår i stor grad som mennesker av kjøtt og blod som forholder seg til en vanskelig konflikt uten å reduseres til helgener og demoner, slik tilfellet ofte er i krigsfortellinger der et i utgangspunktet er lett å plassere aktørene i kategoriene offer og overgriper. Forsåvidt ikke så ulikt Kjell Hallbings magnum opus.

Indianerkrigene danner selvfølgelig også bakteppet i mange Tex Willer-historier. Her om dagen leste jeg Maxi Tex nr. 34 fra 2014. I historien «Langs vestens stier» av det spanske radarparet Antonio Segura og José Ortiz (kjent fra bl.a. «Hombre»), som merkelig nok ikke er kreditert i denne norske utgaven, møter vi Tex på en episk reise gjennom Arizona, Utah og Colorado der han jakter på noen bestialske forbrytere. Kit Carson kaste inn håndkleet på et tidlig tidspunkt, så Tex er for det meste på egenhånd i denne lange fortellingen på over 300 sider. Historien er bygget opp som et epos med en rød tråd, men med mange sidespor der vår helt møter en rekke minneverdige figurer og avverger farer i øst og vest på sin jakt på rettferdighet gjennom vekslende landskap i den amerikanske sivilisasjonens yttergrense. Noen vil kanskje si at intrigen er litt lite stringent, men jeg synes at den episke strukturen fungerer godt. Noen ganger er det veien, eller stiene, som er målet.

Visuelt sett er dette en fremragende tegneserie, særlig med tanke på at tegneren var 77 år da han tegnet denne historien. Ortiz gjør ikke så mye ut av Tex selv, men de mange farverike bifigurene gjør han seg stor flid med. Han gir dem egenartede ansikter og pøser på med detaljer utført med rutinerte tusjstreker. Og alle som kjenner Ortiz, vet at han er uovertruffen som visuell forteller. Tex Willer er vanligvis vag når det gjelder tidsangivelse. Denne historien omhandler ikke historiske hendelser og personer, slik som Pionér, men indianerkrigene er alltid tilstedeværende, noen ganger som konkret litterært motiv, og andre ganger mer som bakgrunn. I denne historien eksisterer krigstilstanden seg mer som et gjentagende motiv, mer enn som intrigens kjerne. 

Krigen i Ukraina er fortsatt en realitet. Det er mye vi ikke vet, og det er lenge til vi har en kanonisert fremstilling vi kan forholde oss til. Inntil videre må vi ta til takke med det begrensede bildet reportere, propagandamakere og diverse eksperter kan gi oss. Men før eller siden vil også denne konflikten bli en obskur krig som hovedsakelig vil interessere historikere og kanskje vil inspirere forfattere om 100 år til å skrive underholdningslitteratur for et publikum ser på Putins Russland med fascinasjon og Ukrainas motstand med medynk.

Pionér nr. 30

av Gino D’Antonio og Sergio Tarquinio

Egmont, 2016

Morgan Kane: Der ørnene dør

av Louis Masterson (Kjell Hallbing)

Bladkompaniet, 1974

Maxi Tex nr. 34

«Langs vestens stier»

av Antonio Segura og José Ortiz

Egmont, 2014