Jon Fosse
Svevn/Varmt
Samlaget, 2006
Ingen skal beskylde Jon Fosse for å finne opp kruttet hver gang han setter seg ned for å skrive et nytt skuespill. Han er blitt en dramamaskin som produserer likelydende stykker på samlebånd. Ingrediensene er de samme hver gang: navn- og karakterløse rollefigurer, korte replikker med innskutte «ja» og dandert med «bryt seg av» og «ganske kort pause», ofte gjentatt igjen og igjen, enten ordrett eller med noe variasjon, og minimalistiske handlingsforløp som blir hengende i luften inntil de brått slutter på siste side. Denne teksten vil ta for seg en bokutgivelse fra 2006 som inneholder to av Jon Fosses skuespill «Svevn» og «Varmt». Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.
Kanskje fordi jeg liker å være litt negativ, eller kanskje bare fordi jeg liker å spare det beste til slutt, begynner jeg med bokens andre stykke. «Varmt» er Jon Fosse på sitt mest generiske. To menn står på en kai og prater med hverandre som i søvne. Så kommer en kvinne som de begge kjenner fra før. Hun innleder samtaler med dem, en om gangen, aldri begge to samtidig. Igjen og igjen begynner samtalene, og hele tiden gjentas de samme samme tingene. Som konverserende gullfisker i en evig loop. Jaja, det er i det minste litt libido i luften, men den er av den tafatte sorten. Dette er jo ikke mennesker, men minimalt programmerte roboter, som jo ofte er tilfelle i Fosses stykker.
Det første stykket i boken, «Svevn» er mye mer interessant, både innholdsmessig og dramaturgisk. Her møter vi to ektepar på ulike stadier i livet. Det ene paret har et vellykket samliv som når endepunktet på slutten, mens det andre paret har et mer problematisk kjærlighetsliv. Alle oppholder seg i samme rom, selv om de stort sett ikke er klar over hverandre (med et gåtefullt unntak, som jeg ikke helt ser poenget med). Dette verfremdungs-grepet fungerer godt som narrativ teknikk, i alle fall når man forholder seg til stykket som tekst, men jeg kan ikke si at karakterene og situasjonene treffer meg som menneske. Stykket fortoner seg først og fremst som en intellektuell øvelse, en lek med virkemidler innenfor de svært snevre språklige rammene Fosse har satt for seg selv. «Svevn» er ikke det beste Jon Fosse har skrevet, men det er mye bedre enn «Varmt». Derom hersker det ingen tvil.
Kommentarer
Legg inn en kommentar