Idus martiae!

 

Hvis vi hadde hatt tilgang til en innretning som kunne forflytte oss både i tid og i rom, og med denne forflyttet oss nøyaktig 2065 år tilbake i tid og til Roma, den evige stad, ville vi kanskje kunnet bevitne drapet på Julius Cæsar, som jo fant sted nettopp på denne datoen, av romerne kalt idus martiae, i år 44 før Kristi fødsel. Sannsynligvis ville vi ikke sett selve udåden, men det er godt mulig at vi ville fått med oss reaksjonene på den romerske diktatorens bortgang, i alle fall om vi hadde oppholdt oss i nærheten av folk som hadde tilgang til informasjon om hva som foregikk i maktens korridorer. Men det er det jo slett ikke sikkert vi hadde gjort, dessuten kunne vi ha bommet på årstallet og stedet, slik at vi endte opp på samme dato, men 313 år for sent og i motsatt ende av Romerriket, nemlig i Patara i det greske Lilleasia. Da ville ville den romerske republikkens siste krampetrekninger vært fjern historie. Nå var nemlig makten i Romerriket konsentrert i keiserens person, og nettopp dette året, 270 etter Kristi fødsel, var det hele tre keisere - Claudius II, Quintillus og Aurelianus som besatt det øverste politiske embedet i imperiet. Sistnevnte keiser er kjent for å ha iverksatt kristenforfølgelser, og dette er ikke uten betydning for vår hypotetiske feilprogrammering av vår hypotetiske romlig-temporale innretning. Hadde vi vært i Patara den 15. mars 270, er det nemlig en ørliten mulighet for at vi hadde fått med oss at en gutt som senere skulle bli kjent som biskop Nikolas av Myra (og atter senere Sankt Nikolas av Myra) ble født. Det er nemlig denne datoen som tradisjonelt regnes som fødselsdagen til denne berømte biskopen. Nikolas skal ha blitt utsatt for tortur under kristenforfølgelsene under keiser Maximus, videre er det knyttet flere mirakler til hans virke som biskop. I det fjerde århundrets kirkestrid mellom trinitarister og arianere stod Nikolas på trinitaristenes side. Han deltok også i det skjellsettende kirkemøtet i Nikea der den trinitariske trosbekjennelsen ble vedtatt til arianernes store ergrelse. Nikolas skal til og med ha fiket til en arianer under dette kirkemøtet. Etter sin død ble Nikolas skytshelgen for en lang rekke grupper: sjømenn, bueskyttere, barn, angrende tyver, handelsmenn, bryggere, pantelånere, ugifte og studenter. De siste par hundre år har denne greske biskopen mutert til den sjenerøse eventyrskikkelsen som på norsk bærer navnet Julenissen. Men uansett om vi hadde endt opp i Roma i 44 f. Kr. eller i Patara i 270 e.Kr., er det lite sannsynlig at vi hadde fått med oss så mye av betydning. Språket ville vært en åpenbar barriere, og kulturen ville vært så fremmedartet at det trolig ville vært vanskelig å orientere seg i løpet av en dag.

Illustrasjoner: Victor Honoré Janssens, Ilja Rapin