Høyresidens prioriteringer - et hjertesukk

 

AV HÅKON D. MYHRE

I fjor høst skrev jeg en artikkel i Minerva, der jeg kritiserte Bård Larsen for ting han hadde sagt om den populistiske høyresiden i den samme publikasjonen. Han svarte uten å ta mine bekymringer på alvor, og jeg endte opp med å ikke skrive noe svar til han. Jeg vil likevel referere tilbake til dette her på Würmstuggu, siden saken illustrerte en del konflikter som har oppstått på høyresiden de siste årene. Disse ble veldig synlige i forbindelse med presidentskapet til Donald J. Trump, men de har i mitt syn ligget der en stund, og måtte komme til overflaten før eller siden. 

Dette skillet kan uttrykkes på mange måter, og mange kommentatorer har uttrykt det på den ene eller andre måten. Andreas Masvie i Minerva skrev en god artikkel om «Red Tory-ism», der han viste til den sosialkonservative, markedskritiske tendensen på høyresiden, representert av bl.a. Christopher Lasch, i kontrast til den mer “mainstream”, frimarkedstendensen. Nå har dette skillet mye for seg, men jeg vil heller fokusere på et skille som jeg tror er mer vesentlig, nemlig den delen av høyresiden som er deltagende i de ledende institusjonene i samfunnet, og identifiserer seg med disse, og de som primært identifiserer seg med kulturen og den historisk/etniske/religiøse arven til disse samfunnene, der de primære institusjonene er sekundære hensyn. 

Forskjellen mellom disse gruppene er selvsagt glidende, og det er folk som har sin ideologiske tilknytning uavhengig av deres rolle, f.eks. en lokal skolelærer som identifiserer med staten de tilhører, eller en politikere og akademiker som vektlegger viktigheten av de lokale tradisjonene. (Roger Scruton kan nevnes som et ikke tilfeldig valgt eksempel) For noen mennesker er institusjoner som akademia og de vestlige statene nesten aksiomatisk riktige, eller har i hvert fall rettmessig krav på tilhørighet, selv om det skulle være krefter i dem som ikke er bra. Deres verdier er mer eller mindre parallelle med de uttalte verdiene til disse institusjonene. Derfor kan det være lett for disse å skifte syn på f.eks. homofilt ekteskap, i stor grad fordi disse institusjonene skifter syn, ergo er dette antakeligvis en del av den arven de ønsker å forsvare. Når disse institusjonene begynner å invitere til tankeretninger som er fiendtlige til arven knyttet til disse, blir det et mer tornefullt problem. Enn så lenge ser det ut til at mange, som Bård Larsen, fortsatt er opptatt av å bortforklare eller bagatellisere dette, snarere enn å verken ta det i forsvar eller å sette opp mer kraftig motstand. Fortsatt er den største trusselen «fra høyre», for der finner en ofte verdier som er «utenfor» institusjonene. Noen intellektuelle i denne gruppen ser ut til å ha flyttet seg mot venstre, i tråd med de gjeldende vindene. Bare komparativt få ser ut til å flytte seg «mot høyre».  

Den andre tradisjonen er de som er mer direkte knyttet til deres samfunns historiske arv, en mer «somewhere»-orientert konservatisme, noe en skikkelse som Scruton ville ansett som mer autentisk. I dette synet er institusjoner som akademia, media, markedet og staten bare gode i den grad de opprettholder den Burkiske kontrakten mellom de døde, de levende, og de som skal komme, bare om de opprettholder organiske fellesskap, i form av familien, nabolaget, kirkesamfunnet, osv., det som holder et samfunn ved like, og sikrer den generasjonelle kontrakten, og muligheten for foreldre å bringe sine verdier videre til sine barn, slik de fikk de i gave fra sine foreldre. Kort sagt, samfunnet sett nedenfra. 

Som nevnt over, er det selvsagt overganger mellom disse gruppene, og mange som mener de er knyttet til begge deler. Men i den siste tiden mener mange konservative at disse institusjonene har blitt fiendtlige til disse nære verdiene. At akademia, snarere enn å hjelpe å sette premisser for samfunnsdebatten, har tatt side med en allianse av de mest mistilpassede delene av samfunnet, og de profesjonelle kastene som driver de maktbærende institusjonene. At de samme institusjonene ser ut til å drive en slags (lavintensitets) informasjonskrig mot sitt eget samfunn, eller hvertfall den delen som faktisk har en tilhørighet til “sted”, og tid, og tradisjon. 

Dette inntrykket forsterkes av at voldelige, anti-vestlige raseprotester i USA i sommeren 2020 blir benyttet som et våpen mot den sittende presidenten, som bekreftet i en rapport i the Washington Post. En faktisk ikke-voldelig (skjønt signifikant) protest mot pågående maktmisbruk fra Justin Trudeaus regjering i Canada blir møtt som om de er en eksistensiell trussel mot alt som er rett og gått. At «LGBTQ»-rettigheter er den viktigste eierskapet til Vesten virker underlige, da de fleste nåværende konservative politikere(og en del på venstresiden) i de fleste vestlige land var mot homofilt ekteskap så sent som 2012. Var ikke Vesten liberal før da? Det føles som et implisert angrep på vår egen fortid. 

Selv om dette selvsagt eksploderte med veksten av populisme og Donald Trump i USA, i stor grad ledet av det en kan kalle lav-konservative tendenser, er dette noe enkelte konservative tenkere har fundert på lenge, kanskje særlig mange av de som Larsen sier han pleide å like. Dette kommer av en gradivis anelse om at det er noe feil med måten systemet vårt fungerer på, at demokratiet ikke er så stødig som man blir fortalt, at mye av politikken i Vesten, og særlig i USA, ledes av andre prinsipper og grupper enn de man lærer om på skolen. Dette høres kanskje ut som konspirasjonsteorier, og kan selvsagt lede dithen, men det kan være verdt å utforske dette litt. 

Allerede på 1990-tallet skrev Christoffer Lasch, i boken «The Revolt of the Elites», om hvordan medienes innflytelse på politikken undergravde det amerikanske borgeridealet, og at det beste en politisk kandidat som ville gjøre noe mot dette kunne gjøre, ville være å vise den metaforiske fingeren til hele sirkuset. Christopher Caldwell, i boken «The Age of Entitlement», mindre profetisk gitt at den kom ut i 2019, men likevel innsiktsfullt, mener at komplekse av rettighetslovgivning og jusspraksis som oppstod i kjølevannet av Borgerrettsloven fra 1964, har skapt en ny de facto grunnlov. Denne er i konflikt med grunnloven av 1787, og har gradvis undergravd denne, og det er den krypende realiseringen av dette som har ledet republikanske velgere til å støtte Trump. 

Det underliggende inntrykket er at konservative har ofte vunnet valg på eksplisitt konservative verdier, men kulturen har likevel flyttet seg lenger og lenger  til venstre, evt. i progressiv retning. De letteste eksemplene på dette er på områdene feminisme og homofiles rettigheter. Jeg vil ikke her gjøre rede for disse spørsmålene, men holde meg til å påpeke at argumentene for og mot begge disse er de samme nå som for 70 år siden, men den ene siden har blitt fullstendig overkjørt uten noen reell demokratisk vurdering gjort før etter en fullstendig medie-dominans de siste årene. Dette har også gjort det vanskeligere for grupper som er sosialt konservative å verne om sine verdier som gruppe, vist både i kakesalg i USA og i press lagt på konservative miljøer i Norge. En analogi dratt er at de progressive vant kulturkrigen, og går nå rundt på slagmarken for å skyte de siste overlevende fra den andre siden. 

Denne situasjonen føles vanskelig for de hvis lojalitet er nettopp til disse nedarvede fellesskapene. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er tradisjonelle ekteskap, per C.S. Lewis, sentrum i et konservativt, vestlig verdenssyn. Dette innebærer mann, kvinne, barn, og kanskje, om det er sterke familiebånd, barnebarn, besteforeldre, kusiner og fettere, osv. Det skal ikke mye til for å forstå at både feminisme og homorettighetsbevegelsen er en utfordring for dette, men om de dominante institusjonene i større og større grad prioriterer unntakene og vektlegger disse, både ved propaganda, undervisning og juss, blir dette en faktisk trussel. Dette er den underliggende grobunnen for den voksende konflikten. Og for meg og mange andre på den verdikonservative siden har det vært en veldig tøff realisering at landene vi elsker i stor grad styres av mennesker som er fremmedgjort eller foraktfulle overfor de verdiene vi tror på. Det ville vært bedre for dialogen om folk som Bård Larsen i hvert fall kunne forstå hvor vi kommer fra, om han ikke nødvendigvis ender på samme konklusjon. 

Forøvrig minner vi om Myhres artikkelserie om «Det politiske landskapet korrekt forklart».

Illustrasjon: Pierre Antoine Patel, 1693