Gå til hovedinnhold

Det indre som teller

 

Tex Willer nr. 690

«Mønsterfangen» av Diego Cajelli, Tito Faraci og Luca Vannini

«Krigerens sjel» av Luigi Minacco og Giovanni Bruzzo

Egmont, 2022


Vi er kommet til det 690. nummeret av Tex Willer siden starten i 1971 og det tredje så langt i 2022. Denne gangen har den norske redaksjonen valgt å servere oss noe litt utenom det vanlige. Materialet i dette nummeret er nemlig ikke hentet fra det vanlige italienske Tex-heftet, men fra 2018-nummeret av den årlige utgivelsen Tex Magazine. Derfor får vi to korte historier denne gangen, en på 78 sider og en på 32. Den ene er god, den andre så där.


Vi begynner med den første. «Mønsterfangen» er skrevet av Diego Cajelli og Tito Faraci og tegnet av Luca Vannini. Tex og Kit påtar seg å følge en lavrisikofange som har hatt permisjon, tilbake til fengselet. På veien blir de overfalt av både banditter og ettersøkte apasjer, noe som krever både kløkt og revolverferdigheter. Historien har en fin og ryddig oppbygning og inneholder nok action til å tilfredsstille lesere som setter pris på denslags, og det vil jeg tro de fleste Tex-lesere gjør. Tegneren Vannini kjenner vi fra Bonelli-serien Julia Kendall (som kom med tre nummer på norsk i fjor), og her gjør han en utmerket jobb. Streken hans, som kan minne litt om amerikaneren Vince Locke, er mye løsere en den jevne Tex-tegner. Ja, på overflaten er de nesten skissepregede, noe som gir dem en fin, kinetisk energi i actionscenene. Men selv om streken er løs, er komposisjonene gjennomtenkte. Vannini bruker mange spenstige kameravinkler i bildene sine. Dette skaper også inntrykk av bevegelse og fart og gir en fin variasjon. Alt i alt er dette en solid historie med fine, men noe uortodokse tegninger.


Annerledes forholder seg seg med den andre historien. «Krigerens sjel» er en solohistorie med Tiger Jack med manus av Luigi Minacco og tegninger av Giovanni Bruzzo. Dette er en hevnfortelling med et veldig enkelt plot. Den vil ikke noe mer enn å vise hvor badass Tiger Jack er, og det er rett og slett ikke nok. Visuelt sett står denne historien i skarp kontrast til den første historien. Bruzzo har en veldig glatt, litt generisk tegnestil med en delikat, forseggjort strek, realistiske figurer og bakgrunner samt lett karikerte ansikter. De tiltalende tegningene er likevel ikke nok til å heve denne historien. Og jeg kjøper slett ikke proporsjonene i åpningsbildet. Dette er lite mer enn sidefyll, spør du meg.


Forøvrig er Claudio Villas omslag like kjedelig som det som prydet fjorårets nummer med stoff fra Tex Magazine. Men hva gjør vel det? Det er det indre som teller.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H