Gå til hovedinnhold

Det indre som teller

 

Tex Willer nr. 690

«Mønsterfangen» av Diego Cajelli, Tito Faraci og Luca Vannini

«Krigerens sjel» av Luigi Minacco og Giovanni Bruzzo

Egmont, 2022


Vi er kommet til det 690. nummeret av Tex Willer siden starten i 1971 og det tredje så langt i 2022. Denne gangen har den norske redaksjonen valgt å servere oss noe litt utenom det vanlige. Materialet i dette nummeret er nemlig ikke hentet fra det vanlige italienske Tex-heftet, men fra 2018-nummeret av den årlige utgivelsen Tex Magazine. Derfor får vi to korte historier denne gangen, en på 78 sider og en på 32. Den ene er god, den andre så där.


Vi begynner med den første. «Mønsterfangen» er skrevet av Diego Cajelli og Tito Faraci og tegnet av Luca Vannini. Tex og Kit påtar seg å følge en lavrisikofange som har hatt permisjon, tilbake til fengselet. På veien blir de overfalt av både banditter og ettersøkte apasjer, noe som krever både kløkt og revolverferdigheter. Historien har en fin og ryddig oppbygning og inneholder nok action til å tilfredsstille lesere som setter pris på denslags, og det vil jeg tro de fleste Tex-lesere gjør. Tegneren Vannini kjenner vi fra Bonelli-serien Julia Kendall (som kom med tre nummer på norsk i fjor), og her gjør han en utmerket jobb. Streken hans, som kan minne litt om amerikaneren Vince Locke, er mye løsere en den jevne Tex-tegner. Ja, på overflaten er de nesten skissepregede, noe som gir dem en fin, kinetisk energi i actionscenene. Men selv om streken er løs, er komposisjonene gjennomtenkte. Vannini bruker mange spenstige kameravinkler i bildene sine. Dette skaper også inntrykk av bevegelse og fart og gir en fin variasjon. Alt i alt er dette en solid historie med fine, men noe uortodokse tegninger.


Annerledes forholder seg seg med den andre historien. «Krigerens sjel» er en solohistorie med Tiger Jack med manus av Luigi Minacco og tegninger av Giovanni Bruzzo. Dette er en hevnfortelling med et veldig enkelt plot. Den vil ikke noe mer enn å vise hvor badass Tiger Jack er, og det er rett og slett ikke nok. Visuelt sett står denne historien i skarp kontrast til den første historien. Bruzzo har en veldig glatt, litt generisk tegnestil med en delikat, forseggjort strek, realistiske figurer og bakgrunner samt lett karikerte ansikter. De tiltalende tegningene er likevel ikke nok til å heve denne historien. Og jeg kjøper slett ikke proporsjonene i åpningsbildet. Dette er lite mer enn sidefyll, spør du meg.


Forøvrig er Claudio Villas omslag like kjedelig som det som prydet fjorårets nummer med stoff fra Tex Magazine. Men hva gjør vel det? Det er det indre som teller.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n