Tex Willer nr. 690
«Mønsterfangen» av Diego Cajelli, Tito Faraci og Luca Vannini
«Krigerens sjel» av Luigi Minacco og Giovanni Bruzzo
Egmont, 2022
Vi er kommet til det 690. nummeret av Tex Willer siden starten i 1971 og det tredje så langt i 2022. Denne gangen har den norske redaksjonen valgt å servere oss noe litt utenom det vanlige. Materialet i dette nummeret er nemlig ikke hentet fra det vanlige italienske Tex-heftet, men fra 2018-nummeret av den årlige utgivelsen Tex Magazine. Derfor får vi to korte historier denne gangen, en på 78 sider og en på 32. Den ene er god, den andre så där.
Vi begynner med den første. «Mønsterfangen» er skrevet av Diego Cajelli og Tito Faraci og tegnet av Luca Vannini. Tex og Kit påtar seg å følge en lavrisikofange som har hatt permisjon, tilbake til fengselet. På veien blir de overfalt av både banditter og ettersøkte apasjer, noe som krever både kløkt og revolverferdigheter. Historien har en fin og ryddig oppbygning og inneholder nok action til å tilfredsstille lesere som setter pris på denslags, og det vil jeg tro de fleste Tex-lesere gjør. Tegneren Vannini kjenner vi fra Bonelli-serien Julia Kendall (som kom med tre nummer på norsk i fjor), og her gjør han en utmerket jobb. Streken hans, som kan minne litt om amerikaneren Vince Locke, er mye løsere en den jevne Tex-tegner. Ja, på overflaten er de nesten skissepregede, noe som gir dem en fin, kinetisk energi i actionscenene. Men selv om streken er løs, er komposisjonene gjennomtenkte. Vannini bruker mange spenstige kameravinkler i bildene sine. Dette skaper også inntrykk av bevegelse og fart og gir en fin variasjon. Alt i alt er dette en solid historie med fine, men noe uortodokse tegninger.
Annerledes forholder seg seg med den andre historien. «Krigerens sjel» er en solohistorie med Tiger Jack med manus av Luigi Minacco og tegninger av Giovanni Bruzzo. Dette er en hevnfortelling med et veldig enkelt plot. Den vil ikke noe mer enn å vise hvor badass Tiger Jack er, og det er rett og slett ikke nok. Visuelt sett står denne historien i skarp kontrast til den første historien. Bruzzo har en veldig glatt, litt generisk tegnestil med en delikat, forseggjort strek, realistiske figurer og bakgrunner samt lett karikerte ansikter. De tiltalende tegningene er likevel ikke nok til å heve denne historien. Og jeg kjøper slett ikke proporsjonene i åpningsbildet. Dette er lite mer enn sidefyll, spør du meg.
Forøvrig er Claudio Villas omslag like kjedelig som det som prydet fjorårets nummer med stoff fra Tex Magazine. Men hva gjør vel det? Det er det indre som teller.
Kommentarer
Legg inn en kommentar