Jon Fosse
Lilla/Suzannah
Samlaget, 2004
Av en eller annen grunn har det blitt mye Jon Fosse her i Würmstuggu i det siste, og nå har jeg sannelig lest et par skuespill til av dramatikeren som vel er mest berømt for å være en berømt dramatiker. Fosse har skrevet veldig mange skuespill, og av dem er noen gode, mens andre nok heller må karakteriseres som så som så, hvis man skal være diplomatisk. Akkurat de skuespillene det er snakk om i den boken denne omtalen handler om, er bestillingsverk til henholdsvis the Royal National Theatre og Norsk Rikskringkasting. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.
I boken Lilla/Suzannah, som ikke overraskende inneholder stykkene «Lilla» og «Suzannah», møter vi en litt annerledes Fosse. I det første skuespillet viser vår mann at han kan skrive realistisk drama som kanskje eller kanskje ikke appellerer til ungdom. Stykket handler nemlig om et nystartet rockeband med endel interne konflikter. Det kryptiske, repetitive språket som vanligvis kjennetegner Fosses dramatikk er kraftig nedtonet her, og karakterene virker litt mer som virkelige mennesker av kjøtt og blod enn de vi vanligvis påtreffer i denne dramatikerens stykker. Dessuten er det opp til flere voldsscener og mye fæl musikk. Artig er det uansett å bli kjent med rockedikteren Fosse.
«Suzannah» handler om Henrik Ibsens hustru. Vi møter henne i tre livsfaser, «den unge», «den middelandrande» og «den gamle». Alle tre venter på Ibsen av ulike årsaker, og gjennom stykket blir vi kjent med denne kvinnens livshistorie, eller i alle fall hennes samliv med den store dramatikeren. I og med at vi her har å gjøre med en karakter som er basert på en virkelig person, fremstår Fosses Suzannah som en mer levende rollefigur enn de minimalistiske konstruksjonene som pleier å fremsi replikkene i dramaene til Fosse. Stykket er bygget opp av tre parallelle monologer som speiler hverandre tematisk og med hensyn til hendelser i herr og fru Ibsens liv. Grepet med å bruke tre tidssituerte versjoner av hovedpersonen slik at man kan hoppe frem og tilbake i tid, har Fosse brukt før. Og det fungerer fint, særlig når det, som her, brukes til å vise røde tråder, permanente personlighetstrekk og gjentagende elementer i et menneskes liv. Den resignerte og tilsynelatende forvirrede enkefru Ibsen, den hardt prøvede fru Ibsen og den nyforelskede og ambisiøse frøken Thoresen avbryter hverandre gjennom hele stykket og blottlegger sine tanker og følelser i velkjent Jon Fosse-sjargong. Språklig sett ligger dette omtrent så langt unna Ibsen som det går an å komme, og det er jo ganske naturlig ettersom det ikke er et Ibsen-stykke, men en Fosse-fantasi som riktignok henter visse elementer fra Ibsens liv.
Det var alt. Takk for idag, og husk å spise grønnsakene dine.
Kommentarer
Legg inn en kommentar