Gå til hovedinnhold

Kim Il-sung og journalistene - et sidespor

 


Kim Il-sung:

Svar på spørsmål fra utenlandske journalister

Vennskapsforeningen Norge - Korea, 1975


(Man kan jo stusse over at det ble utgitt en bok som Svar på spørsmål fra utenlandske journalister i Norge 1975. Var det virkelig et marked for slik propagandalitteratur i et rikt, stabilt, åpent, liberalt demokrati som Norge? Nå var kanskje ikke eksistensen av et reelt marked noen egentlig forutsetning for utgivelsene fra Vennskapsforeningen Norge-Korea, for jeg antar at utgiftene i forbindelse med oversettelse og publisering ble dekket av Nord-Koreas propagandaministerium. Men at det var et oppsiktsvekkende stort marked for venstreradikal litteratur på 1970-tallet, er en kjensgjerning.  


I likhet med resten av Europa befant hele det politiske landskapet i Norge på 1970-tallet seg langt til venstre for det vi har idag. (I økonomisk forstand er jo dagens Arbeiderpartiet betraktelig mer høyreorientert enn 70-tallets Høyre.) Og sosialisme var noe mange faktisk trodde på. I den grad venstresiden i det hele tatt bruker begrepet sosialisme idag, er det vanligvis som en betegnelse på en litt mer regulert kapitalisme enn den de borgerlige partiene går inn for, og hvis noen på høyresiden bruker begrepet i en mer tradisjonell forstand, er det mange på venstresiden som ivrig lar seg provosere. I 1975 var det faktisk akseptert å være sosialist, ja sågar marxist langt inn i Arbeiderpartiets rekker. Og til venstre for Arbeiderpartiet hadde du Sosialistisk Valgforbund (SV), en allianse hovedsakelig bestående av medlemmer fra Sosialistisk Folkeparti og Norges Kommunistiske Parti, altså en gruppe der man tok sin Marx (og gjerne også Lenin) meget alvorlig. I tillegg hadde du de enda mer radikale ungdommene i AKP m-l som supplerte Marx og Lenin, med Stalin og Mao.


Å gi åpen støtte til Sovjetunionen var ikke nødvendigvis noe som gjorde en til en politisk paria på denne tiden, men den vanligste utenrikspolitiske posisjonen på den radikale venstresiden var alliansefrihet, Nato-motstand og kritikk av «amerikansk imperialisme». (Den siste måneden, altså etter Russlands invasjon av Ukraina, ser Nato-motstand ut til å være i ferd med å bli tabu selv på venstresiden, og det siste tiåret ser venstresidens antiamerikanisme ut til å variere med hvem som besitter presidentembedet, eller snarere presidentens partitilhørighet og hudfarve.)


Det var heller ikke uvanlig for norske partier på venstresiden å besøke undertrykkende regimer. I 1974 besøkte en delegasjon fra Arbeiderpartiet Nord-Korea og fikk der møte Den store leder Kim Il-sung, som dermed scoret en liten propagandaseier. I 1976 troppet Sosialisisk Venstreparti opp i Kims arbeiderstat, og både partileder Berit Ås og partisekretær Rune Fredh ga i ettertid uttrykk for at de var svært imponert over den koreanske sosialismens triumfer. Et enda mer beryktet eksempel på venstresidens beundring av 1970-tallets sosialistiske diktaturer er AKP m-ls Pål Steigans pilgrimsreise til Demokratisk Kampuchea i 1978, der han fikk møte selveste Pol Pot. Da hadde han allerede møtt Mao Zedong og Enver Hoxha.


Videre ble det utgitt mengder av politisk radikal litteratur på sosialistiske forlag som Oktober, Pax, Falken og Ny Dag. Her kom norske oversettelser av klassiske skrifter av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao, Lukacs, Trotskij osv. I tillegg fantes det en mengde aviser og tidsskrifter med et venstreradikalt standpunkt.


Så at det eksisterte et marked i Norge også for Kim Il-sungs betraktninger rundt Koreahalvøyas situasjon, den antikolonialistiske kampen rundt om i verden og USA-imperialismens forbrytelser mot verdensfreden og menneskeheten, er i grunnen ikke det minste overraskende. 


Joda, 1975 var en annen tid.)





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H