Gå til hovedinnhold

Kim Il-sung og journalistene - et sidespor

 


Kim Il-sung:

Svar på spørsmål fra utenlandske journalister

Vennskapsforeningen Norge - Korea, 1975


(Man kan jo stusse over at det ble utgitt en bok som Svar på spørsmål fra utenlandske journalister i Norge 1975. Var det virkelig et marked for slik propagandalitteratur i et rikt, stabilt, åpent, liberalt demokrati som Norge? Nå var kanskje ikke eksistensen av et reelt marked noen egentlig forutsetning for utgivelsene fra Vennskapsforeningen Norge-Korea, for jeg antar at utgiftene i forbindelse med oversettelse og publisering ble dekket av Nord-Koreas propagandaministerium. Men at det var et oppsiktsvekkende stort marked for venstreradikal litteratur på 1970-tallet, er en kjensgjerning.  


I likhet med resten av Europa befant hele det politiske landskapet i Norge på 1970-tallet seg langt til venstre for det vi har idag. (I økonomisk forstand er jo dagens Arbeiderpartiet betraktelig mer høyreorientert enn 70-tallets Høyre.) Og sosialisme var noe mange faktisk trodde på. I den grad venstresiden i det hele tatt bruker begrepet sosialisme idag, er det vanligvis som en betegnelse på en litt mer regulert kapitalisme enn den de borgerlige partiene går inn for, og hvis noen på høyresiden bruker begrepet i en mer tradisjonell forstand, er det mange på venstresiden som ivrig lar seg provosere. I 1975 var det faktisk akseptert å være sosialist, ja sågar marxist langt inn i Arbeiderpartiets rekker. Og til venstre for Arbeiderpartiet hadde du Sosialistisk Valgforbund (SV), en allianse hovedsakelig bestående av medlemmer fra Sosialistisk Folkeparti og Norges Kommunistiske Parti, altså en gruppe der man tok sin Marx (og gjerne også Lenin) meget alvorlig. I tillegg hadde du de enda mer radikale ungdommene i AKP m-l som supplerte Marx og Lenin, med Stalin og Mao.


Å gi åpen støtte til Sovjetunionen var ikke nødvendigvis noe som gjorde en til en politisk paria på denne tiden, men den vanligste utenrikspolitiske posisjonen på den radikale venstresiden var alliansefrihet, Nato-motstand og kritikk av «amerikansk imperialisme». (Den siste måneden, altså etter Russlands invasjon av Ukraina, ser Nato-motstand ut til å være i ferd med å bli tabu selv på venstresiden, og det siste tiåret ser venstresidens antiamerikanisme ut til å variere med hvem som besitter presidentembedet, eller snarere presidentens partitilhørighet og hudfarve.)


Det var heller ikke uvanlig for norske partier på venstresiden å besøke undertrykkende regimer. I 1974 besøkte en delegasjon fra Arbeiderpartiet Nord-Korea og fikk der møte Den store leder Kim Il-sung, som dermed scoret en liten propagandaseier. I 1976 troppet Sosialisisk Venstreparti opp i Kims arbeiderstat, og både partileder Berit Ås og partisekretær Rune Fredh ga i ettertid uttrykk for at de var svært imponert over den koreanske sosialismens triumfer. Et enda mer beryktet eksempel på venstresidens beundring av 1970-tallets sosialistiske diktaturer er AKP m-ls Pål Steigans pilgrimsreise til Demokratisk Kampuchea i 1978, der han fikk møte selveste Pol Pot. Da hadde han allerede møtt Mao Zedong og Enver Hoxha.


Videre ble det utgitt mengder av politisk radikal litteratur på sosialistiske forlag som Oktober, Pax, Falken og Ny Dag. Her kom norske oversettelser av klassiske skrifter av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao, Lukacs, Trotskij osv. I tillegg fantes det en mengde aviser og tidsskrifter med et venstreradikalt standpunkt.


Så at det eksisterte et marked i Norge også for Kim Il-sungs betraktninger rundt Koreahalvøyas situasjon, den antikolonialistiske kampen rundt om i verden og USA-imperialismens forbrytelser mot verdensfreden og menneskeheten, er i grunnen ikke det minste overraskende. 


Joda, 1975 var en annen tid.)





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib