Kim Il-sung:
Svar på spørsmål fra utenlandske journalister
Vennskapsforeningen Norge - Korea, 1975
(Man kan jo stusse over at det ble utgitt en bok som Svar på spørsmål fra utenlandske journalister i Norge 1975. Var det virkelig et marked for slik propagandalitteratur i et rikt, stabilt, åpent, liberalt demokrati som Norge? Nå var kanskje ikke eksistensen av et reelt marked noen egentlig forutsetning for utgivelsene fra Vennskapsforeningen Norge-Korea, for jeg antar at utgiftene i forbindelse med oversettelse og publisering ble dekket av Nord-Koreas propagandaministerium. Men at det var et oppsiktsvekkende stort marked for venstreradikal litteratur på 1970-tallet, er en kjensgjerning.
I likhet med resten av Europa befant hele det politiske landskapet i Norge på 1970-tallet seg langt til venstre for det vi har idag. (I økonomisk forstand er jo dagens Arbeiderpartiet betraktelig mer høyreorientert enn 70-tallets Høyre.) Og sosialisme var noe mange faktisk trodde på. I den grad venstresiden i det hele tatt bruker begrepet sosialisme idag, er det vanligvis som en betegnelse på en litt mer regulert kapitalisme enn den de borgerlige partiene går inn for, og hvis noen på høyresiden bruker begrepet i en mer tradisjonell forstand, er det mange på venstresiden som ivrig lar seg provosere. I 1975 var det faktisk akseptert å være sosialist, ja sågar marxist langt inn i Arbeiderpartiets rekker. Og til venstre for Arbeiderpartiet hadde du Sosialistisk Valgforbund (SV), en allianse hovedsakelig bestående av medlemmer fra Sosialistisk Folkeparti og Norges Kommunistiske Parti, altså en gruppe der man tok sin Marx (og gjerne også Lenin) meget alvorlig. I tillegg hadde du de enda mer radikale ungdommene i AKP m-l som supplerte Marx og Lenin, med Stalin og Mao.
Å gi åpen støtte til Sovjetunionen var ikke nødvendigvis noe som gjorde en til en politisk paria på denne tiden, men den vanligste utenrikspolitiske posisjonen på den radikale venstresiden var alliansefrihet, Nato-motstand og kritikk av «amerikansk imperialisme». (Den siste måneden, altså etter Russlands invasjon av Ukraina, ser Nato-motstand ut til å være i ferd med å bli tabu selv på venstresiden, og det siste tiåret ser venstresidens antiamerikanisme ut til å variere med hvem som besitter presidentembedet, eller snarere presidentens partitilhørighet og hudfarve.)
Det var heller ikke uvanlig for norske partier på venstresiden å besøke undertrykkende regimer. I 1974 besøkte en delegasjon fra Arbeiderpartiet Nord-Korea og fikk der møte Den store leder Kim Il-sung, som dermed scoret en liten propagandaseier. I 1976 troppet Sosialisisk Venstreparti opp i Kims arbeiderstat, og både partileder Berit Ås og partisekretær Rune Fredh ga i ettertid uttrykk for at de var svært imponert over den koreanske sosialismens triumfer. Et enda mer beryktet eksempel på venstresidens beundring av 1970-tallets sosialistiske diktaturer er AKP m-ls Pål Steigans pilgrimsreise til Demokratisk Kampuchea i 1978, der han fikk møte selveste Pol Pot. Da hadde han allerede møtt Mao Zedong og Enver Hoxha.
Videre ble det utgitt mengder av politisk radikal litteratur på sosialistiske forlag som Oktober, Pax, Falken og Ny Dag. Her kom norske oversettelser av klassiske skrifter av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao, Lukacs, Trotskij osv. I tillegg fantes det en mengde aviser og tidsskrifter med et venstreradikalt standpunkt.
Så at det eksisterte et marked i Norge også for Kim Il-sungs betraktninger rundt Koreahalvøyas situasjon, den antikolonialistiske kampen rundt om i verden og USA-imperialismens forbrytelser mot verdensfreden og menneskeheten, er i grunnen ikke det minste overraskende.
Joda, 1975 var en annen tid.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar