Bokomtale: Ikkje bare ei mor

 

Ikkje bare ei mor

av Oddbjørn Birkeland

Aschehoug, 2022

Herunder følger en omtale av nok et tekstbasert papirprodukt fra et av de av de større forlagene i Norge, Aschehoug. Rogalendingen Oddbjørn Birkeland gjorde vi oss kjent med i fjor høst, da hans diktsamling Evrydike snur fra 2019 ble omtalt på denne bloggen. Nå er han ute med en ny samling, og i og med at den forrige ikke var helt verdiløs, finner vi det for godt å publisere noen linjer om Ikkje bare ei mor også. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Omslaget er bedre enn hva en vanligvis kan forvente av norske lyrikkutgivelser, bokstavene er er behagelige å lese, og formatet er hendig. Målformen er nynorsk, som visstnok skal egne seg spesielt til lyrikk, i hvert fall i følge folk som sjelden leser nynorske tekster, og enda sjeldnere, lyrikk. Som vanlig når jeg omtaler diktsamlinger, har jeg lest gjennom denne boken to ganger. Såpass synes jeg forfatterne av denne ikke spesielt kommersielle formen for litteratur fortjener.

Litterært sett handler Ikkje bare ei mor om bindingen mellom mor og barn. Så vidt jeg husker etter to gjennomlesninger, blir det ikke spesifisert hvilket kjønn det lyriske jeget har, men jeg antar at det er hankjønn, blant annet fordi forfatteren, med sitt maskuline utseende og navn, så langt jeg kan se, er mann. (Det er selvfølgelig mulig jeg tar feil, for hvem kan vel identifisere kjønnet til et annet menneske uten å spørre om pronomenene først?) I det følgende vil jeg bruke pronomenet «han» om fortelleren.

Boken har en tredelt struktur, der første del tar for seg forholdet mellom mor og sønn i sønnens barndom. Her har Birkeland forsøkt å nærme seg små barns tankesett, med dets begrensede forståelseshorisont. Åpningsteksten er utformet som en bønn til «mor Gud». Hun blir også beskrevet som allestedsnærværende og nærmest som ett med det fortellende subjektet. Etterhvert må denne transcendente og samtidig immanente morsfiguren vike for en mer menneskelig figur som har sitt å stri med. Men avhengighetsforholdet er der fortsatt, og vedvarer gjennom hele boken, selv om antar nye former etterhvert som tiden går.

I del to blir vi mer kjent med moren. Dikter-jeget inntar en observerende, eller kanskje vi heller skal si dokumenterende rolle. Morens familie og familiehistorie trer inn på scenen. Flere av tekstene tar utgangspunkt i fotografier og dokumenter. En mislykket emigrasjon til Amerika danner rammen for noen av diktene, mens andre beskriver småborgerskapets posisjon på Jæren i første halvdel av forrige århundre, inneklemt mellom bønder og fabrikkarbeidere.

I den siste delen handler det igjen mer eksplisitt om forholdet mellom mor og sønn, men nå er de voksne, og rundt hjørnet lurer døden. Som man ser, er det et narrativ i boken, men det er fragmentert, og fortelleren er ikke helt pålitelig, noe han er klar over selv, «men eg hoppar / og trør forsiktig / frå bilete til bilete // for ikkje å søkke ned / og bli sitjande fast / i det eg ikkje lenger hugsar». Også han selv er fragmemtert, fremtrer i ulike versjoner av seg selv. Og hva er vel et enkelt menneske, dypest sett?  I et slående bilde sammenligner fortelleren seg og moren (og leseren?) med tomflasker i fjæra, «tome av oss sjølv / tome av kvarandre / tome som kleda som heng tilbake i skapet // og ikkje hugsar / hendene / som rørde seg inn og ut av dei». Substansen glipper mellom fingrene, og det subjektet som står igjen er et medium som verden virker gjennom. «Eg er eit trøskjeverk // alt som har hendt / skal gjennom meg gong etter gong», og det er kanskje det som skjer under skrivingen av denne boken, eller i det minste prosessen som beskrives i boken. For det handler om å erindre, gjenskape og forsones ved hjelp av restene av et levd liv.

Formalt sett ligger Birkekands dikt tett opp til prosa. Han signaliserer at han skriver poesi ved å ha korte linjer og gi avkall på skilletegn, slik alminnelig praksis er blant moderne, norske lyrikere. Rytmisk og fonetisk er det lite som gjør dette til noe annet enn prosafragmenter. Men han har noen slående bilder, det skal han ha. Likevel tror jeg Birkeland hadde oppnådd mer ved å omfavne prosaformen, noe jeg også nevnte i min omtale av Evrydike snur.