Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Ikkje bare ei mor

 


Ikkje bare ei mor

av Oddbjørn Birkeland

Aschehoug, 2022



Herunder følger en omtale av nok et tekstbasert papirprodukt fra et av de av de større forlagene i Norge, Aschehoug. Rogalendingen Oddbjørn Birkeland gjorde vi oss kjent med i fjor høst, da hans diktsamling Evrydike snur fra 2019 ble omtalt på denne bloggen. Nå er han ute med en ny samling, og i og med at den forrige ikke var helt verdiløs, finner vi det for godt å publisere noen linjer om Ikkje bare ei mor også. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Omslaget er bedre enn hva en vanligvis kan forvente av norske lyrikkutgivelser, bokstavene er er behagelige å lese, og formatet er hendig. Målformen er nynorsk, som visstnok skal egne seg spesielt til lyrikk, i hvert fall i følge folk som sjelden leser nynorske tekster, og enda sjeldnere, lyrikk. Som vanlig når jeg omtaler diktsamlinger, har jeg lest gjennom denne boken to ganger. Såpass synes jeg forfatterne av denne ikke spesielt kommersielle formen for litteratur fortjener.


Litterært sett handler Ikkje bare ei mor om bindingen mellom mor og barn. Så vidt jeg husker etter to gjennomlesninger, blir det ikke spesifisert hvilket kjønn det lyriske jeget har, men jeg antar at det er hankjønn, blant annet fordi forfatteren, med sitt maskuline utseende og navn, så langt jeg kan se, er mann. (Det er selvfølgelig mulig jeg tar feil, for hvem kan vel identifisere kjønnet til et annet menneske uten å spørre om pronomenene først?) I det følgende vil jeg bruke pronomenet «han» om fortelleren.


Boken har en tredelt struktur, der første del tar for seg forholdet mellom mor og sønn i sønnens barndom. Her har Birkeland forsøkt å nærme seg små barns tankesett, med dets begrensede forståelseshorisont. Åpningsteksten er utformet som en bønn til «mor Gud». Hun blir også beskrevet som allestedsnærværende og nærmest som ett med det fortellende subjektet. Etterhvert må denne transcendente og samtidig immanente morsfiguren vike for en mer menneskelig figur som har sitt å stri med. Men avhengighetsforholdet er der fortsatt, og vedvarer gjennom hele boken, selv om antar nye former etterhvert som tiden går.


I del to blir vi mer kjent med moren. Dikter-jeget inntar en observerende, eller kanskje vi heller skal si dokumenterende rolle. Morens familie og familiehistorie trer inn på scenen. Flere av tekstene tar utgangspunkt i fotografier og dokumenter. En mislykket emigrasjon til Amerika danner rammen for noen av diktene, mens andre beskriver småborgerskapets posisjon på Jæren i første halvdel av forrige århundre, inneklemt mellom bønder og fabrikkarbeidere.


I den siste delen handler det igjen mer eksplisitt om forholdet mellom mor og sønn, men nå er de voksne, og rundt hjørnet lurer døden. Som man ser, er det et narrativ i boken, men det er fragmentert, og fortelleren er ikke helt pålitelig, noe han er klar over selv, «men eg hoppar / og trør forsiktig / frå bilete til bilete // for ikkje å søkke ned / og bli sitjande fast / i det eg ikkje lenger hugsar». Også han selv er fragmemtert, fremtrer i ulike versjoner av seg selv. Og hva er vel et enkelt menneske, dypest sett?  I et slående bilde sammenligner fortelleren seg og moren (og leseren?) med tomflasker i fjæra, «tome av oss sjølv / tome av kvarandre / tome som kleda som heng tilbake i skapet // og ikkje hugsar / hendene / som rørde seg inn og ut av dei». Substansen glipper mellom fingrene, og det subjektet som står igjen er et medium som verden virker gjennom. «Eg er eit trøskjeverk // alt som har hendt / skal gjennom meg gong etter gong», og det er kanskje det som skjer under skrivingen av denne boken, eller i det minste prosessen som beskrives i boken. For det handler om å erindre, gjenskape og forsones ved hjelp av restene av et levd liv.


Formalt sett ligger Birkekands dikt tett opp til prosa. Han signaliserer at han skriver poesi ved å ha korte linjer og gi avkall på skilletegn, slik alminnelig praksis er blant moderne, norske lyrikere. Rytmisk og fonetisk er det lite som gjør dette til noe annet enn prosafragmenter. Men han har noen slående bilder, det skal han ha. Likevel tror jeg Birkeland hadde oppnådd mer ved å omfavne prosaformen, noe jeg også nevnte i min omtale av Evrydike snur


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n