Intime betroelser om lyrikk, hardrock og samfunnets forfall

 

Vi har mottatt et postkort vi har funnet det opportunt å gjengi i sin helhet.

Kjære Würmstuggu,

Hva tror dere om forfallstendensene i de vestlige samfunn de siste tyve årene?

Hilsen «Opprørt melankoliker»

Stokmarknes

Redaktør Dalberg svarer: 

Joda, vi lever kanskje i en tid som preges av forfall og oppløsning. Ikke bare av den allmenne moral og sivilisasjonens lange tråder, men også av selvstendig tenkning og intellektuelle og moralske posisjoner som ikke stemmer overens med de til enhver tid rådende oppfatninger. Men vi trenger ikke gjøre oss selv til lydige roboter som stilltiende aksepterer de sannhetene som blir pådyttet oss. Det er fortsatt lov å utfordre seg selv, selv om muligheten til å la seg utfordre fort kan bli betydelig (eller i alle fall betydelig fortere enn noen kunne tenke seg for et par tiår siden) innskrenket.

Selv har jeg den siste tiden forsøkt å utfordre meg selv ved å lese bøker av den mest uinteressante typen jeg kan tenke meg - moderne norsk lyrikk. Jeg har jo som kjent ingenting imot lyrikk per se, men jeg foretrekker lyrikk skrevet av forfattere med fräsche idéer og imponerende skills. Det har jeg sett lite av i norsk lyrikk skrevet siden krigen, og heller ikke mine siste lesninger av poesi utgitt de siste par-tre årene har gitt meg et bemerkelsesverdig nytt syn på dette. Jeg har riktignok sett noe jeg har likt i enkelte av disse lyrikerne, men i det store og hele sitter jeg igjen med et lite oppløftende inntrykk av denne delen av den norske litteraturen, som vel kan takke offentlige støtteordninger for sin videre eksistens. Det er som regel enkle, korte tekster som sjelden imponerer med virtuositet og originalitet, og som heller ikke synes å ha noe nevneverdig nytt å tilføre nasjonens intellektuelle liv, som preger denne typen litteratur.

De siste to diktsamlingene jeg har lest, gjør lite for å endre dette inntrykket. Over alt på jord av Kristian Bergquist handler terrorangrepene utført av Anders Behring Breivik den mørke sommerdagen i 2011. Mange av tekstene henter sine motiver fra massakren på Utøya, og er utpreget håndgripelige i sine skildringer av selve massakren. Noen av dem er også ganske gripende i all sin gru. Mens jeg leste, tenkte jeg først at dette var skrevet av en som var der, for hvorfor skulle noen som ikke var tilstede mene seg berettiget til å bruke dette grufulle hendelsesforløpet som utgangspunktet for en skjønnlitterær tekst? Hvilken autensitet kan en som ikke var tilstede, påberope seg? Men etterhvert forstod jeg at forfatteren sannsynligvis ikke var noe øyenvitne. Dikter-jeget sier jo også at han befant seg på Grünerløkka og fulgte saken gjennom mediene. Sorry, men jeg ser ikke helt verdien av en slik samling når den ikke er skrevet av en som er direkte, personlig berørt. Ikke det at er galt å skrive om 22. juli for utenforstående, (slett ikke!), men da bør de si noe om det som ligger under overflaten, for det er på overflaten Bergquist befinner seg i disse tekstene. Mange kan si mye klokt om årsakene til angrepet, Breiviks ideologi, om terrorismens vesen, om de politiske, metafysiske eller massepsykologiske sidene ved angrepet og konsekvensene for det norske samfunnet. I stedet ender Bergquist opp med reportasje- og øyenvitnepregede kortprosatekster samt en del tekster, mot slutten av samlingen, som fokuserer på forfatterens følelser. Og disse følelsene er hverken originale (naturlig nok) eller spesielt spenstig skildret. Det blir ganske enkelt litt Trygve Skaug-aktig. Det poserende føleriet har gode tider i Instagram-poesien, men trenger vi egentlig å få dette på trykk mellom stive permer? Men omslaget er ganske fint da.

Den andre diktsamlingen jeg har lest, er Evrydike snur av Oddbjørn Birkeland. Jeg synes denne hadde mye mer for seg enn ovennevnte bok. Den skildrer et forhold mellom en avdød og en etterlatt. Første del er skrevet fra den etterlattes synspunkt, mens det er den avdøde som har ordet i andre del. Diktsamlingens etterlatte «Orfevs» skildrer savnet av sin «Evrydike» på en overbevisende måte, men det er egentlig ikke før del to, der  Evrydike får ordet, at jeg begynner å tenke at dette ikke bare er en døll samling dikt om tap og savn, men at den faktisk har noe for seg som litterært prosjekt. At forholdet mellom de to stemmene ikke var perfekt, gir en følelse av autensitet som transcenderer den overnaturlige rammen og gjør at man sitter igjen med en opplevelse av å ha blitt litt klokere på hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre. Men jeg er ganske sikker på at Birkeland hadde oppnådd mer av det han prøver på ved å skrive diktene i sonnettform eller rett og slett skrive en roman med samme tematikk og oppbygning. Men uansett er ikke dette det dårligste jeg har lest.

Et par musikalske anbefalinger til slutt. Det britiske death metal-ensemblet Carcass er ute med sitt første album siden Surgical Steel fra 2013. Torn Arteries er ganske enkelt en meget bra plate med presis musisering, god variasjon, superb lyd og, ikke minst, spennende komposisjoner fulle av fremragende riff, dynamisk rytmikk og interessante detaljer. Akkurat nå er nok mine yndlingsspor den lett bluespregede «Dance of Ixtab» og den episke «Flesh Ripping Torment Limited», men dette vil garantert endre seg etterhvert som albunet får ytterligere feste under min metaforiske hud. 

De finske hardrockerne Insomnium er også ute med en ny utgivelse. Argent Moon er en EP som består av fire fine komposisjoner i klassisk death/doom-stil. Noen vil kanskje innvende at sangene er litt ensformige, for tempo og toneart er ganske likt i alle sammen, men det er flotte melodier og mye fin stemning. Hvis du liker 90-talles death/doom, vil du trolig sette pris på denne EP-en.

Kristian Bergquist:

Over alt på jord

Flamme Forlag, 2021

Oddbjørn Birkeland:

Evrydike snur

Aschehoug, 2019

Carcass:

Torn Arteries

Nuclear Blast, 2021

Insomnium:

Argent Moon

Century Media, 2021

Foto: National Illustrated, 1906