Tex er tilbake!

 

Tex Willer nr. 684

«Voodoo» av Pasquale Ruju og Bruno Ramella

Egmont, 2021

Vi var ikke særlig fornøyd med forrige nummer av Tex, var vi vel? Men nå er ringreven Pasquale Ruju tilbake med en ny historie, og da vet den erfarne leser at man kan forvente solid underholdning, og det er akkurat det han leverer her. 

Denne historien utspiller seg i en liten by i Louisiana, der byens mektigste menn har inngått en sammensvergelse for å sikre seg penger og makt. Og de er villig til å gå over lik for å få det som de vil. Enter: voodoo-revolvermannen og leiemorderen Carrillo. Visuelt sett ikke ulik Guns’n’Roses-gitarist Slash, men med hodeskaller på flosshatten, voodoo-smykker rundt halsen og revolver i stedet for gitar. Carillo konfronterer sine ofre og hevner seg på sine fiender med skytevåpnene til dem han har drept. Og med seg har han alltid to ulende, mannevonde hunder. Også er han tilsynelatende udødelig! Visuelt slående og ganske badass. Og hans eneste likemann med skyteren er trolig Tex! 

Ruju og tegner Bruno Ramella forteller en medrivende historie effektivt og med en stadig strøm av ny informasjon som driver handlingen i en noenlunde uforutsigbar retning - selvfølgelig innenfor de ganske stramme rammene westerngenren og Tex-universet fordrer. Våre helter er akkurat som de skal være. Tex formidler sin transcendentale rettferdighet både med nevene og revolveren, og Carson er kvinnekjær og hedonistisk. Denne historien berører også raseproblematikken i sørstatene, noe som er helt naturlig når vi befinner oss i Louisiana etter borgerkrigen. Noen scener fra sumpene med alt hva det innebærer av farer, får vi selvfølgelig også når vi først er på de kanter.

Tegnemessig er dette en soleklar forbedring fra forrige historie. Ramella forteller godt med bildene sine og har en litt skitten, røff strek over tradisjonelle komposisjoner, figurer og ansikter med god dynamikk og overbevisende realisme. Når det er sagt, må det nevnes at tegningene på ingen måte er spektakulære, og at Ramella godt kunne kostet på seg å bruke mer tusj. Jeg synes Ramella godt kunne prøvd å bryte opp monotonien i en del av rutene med litt flere svarte flater. Av og til ser det nesten ut som han tegner for farver. Noen av ansiktene er også litt pregløse. Men for all del, dette er ikke en dårlig tegnet serie på noen måte.

Alt i alt en bra første episode. Det blir spennende å se hvordan historien ender i neste nummer.

(Forøvrig er Claudio Villas omslagsillustrasjon både generisk, statisk og kjedelig. Og hvorfor befinner Tex seg i et ørkenlandskap?)