Fellesskapet og friheten

 

The Quest for Community: A Study in the Ethics of Order and Freedom

av Robert Nisbet

I våres leste jeg boken The Quest for Community av Robert Nisbet. Boken kom opprinnelig ut i 1953, men jeg har lest  

utgaven fra 2010 med et forord av Ross Douthat. Her kommer en anmeldelse av den. Jeg skrev nylig en anmeldelse av del 2 av Alexis de Tocquevilles Democracy in America. Nisbet regner de Tocqueville som en av sine intellektuelle forløpere, og refererer ofte til dette verket. En ting han snakker om, er Tocquevilles observasjon at demokratiet har en sterkere tendens til å konsentrere makt snarere enn å utvanne den. 

Robert Nisbet var en amerikansk sosiolog som var sjefen for det sosiologiske instituttet på Berkeley-universitetet i California på en tid da det fortsatt fantes konservative sosiologer på Berkeley. Han tilhørte skolen til Max Weber og Emilie Durkheim, og var opptatt av samfunn som var bygget over tid, og menneskers behov for tilhørighet og kontinuitet. Hans fokus i denne boken er fremveksten av den moderne staten, og dens gradvise undergraving av de historiske fellesskapene menneskene har brukt for å finne vår plass i verden, og bygge våre identiteter. 

Som Ross Douthat skriver i sitt forord til 2010-utgaven, er Nisbets sentrale innsikt at den sentrale motsetningen i det tyvende århundrets ideologiske historie ikke er en motsetning i det hele tatt. De sterke kreftene bak sentralisering og økende kollektivisering på høyt nivå, og kampen for individuell frihet mot tradisjoner og irrasjonalitet, har foregått side ved side. Historisk sett har mennesker vært definert av de nære fellesskapene de har tilhørt. Disse fellesskapene har ofte vært i konkurranse med statsmakten, og i de fleste tilfeller har disse hatt mer å si for menneskers liv enn en relativt fjern stat. I det 19. og enda mer i det 20. århundret har statens makt over disse lokale fellesskapene og autoritetene blitt gradvis sterkere. 

Denne utviklingen har stort sett gitt enkeltindividet økt personlig frihet, i hvert fall i spørsmål knyttet til livsstil, valgfrihet, og bånd til andre mennesker rundt dem. Men dette er også kommet med noen kostnader. Det enkelte mennesket eksisterer mye mer på statens og markedets nåde enn tidligere, siden det i mindre grad er mennesker rundt dem som har forpliktelser til dem. Dette har også gått utover de naturlige båndene mellom mennesker, noe som har resultert i mange flere ensomme og rotløse mennesker enn i tidligere samfunn. Nisbet viser også at Thomas Hobbes, John Locke og Jean-Jaques Rousseau, fremfor  å være i konflikt med hverandre, faktisk arbeider på samme prosjekt. Dette prosjektet resulterte i at statsmakten og enkeltindividet ble styrket på bekostning av samfunnet, definert som alle de mellom-autoritetene og fellesskapene i menneskenes liv. 

Et av Nisbets viktigste poenger er at de nære fellesskapene til mennesker, som gjør grunnleggende funksjoner knyttet til menneskers psykologiske behov, fordi de oppretter stabile tilknytningsnettverk og reelle fellesskap, ikke kan eksisterer om de ikke også har roller knyttet til økonomisk og politisk virksomhet. Ta for eksempel familien, som den mest grunnleggende institusjonen mennesker har bygget sine liv rundt. Historisk sett har den vært både sentrum for økonomisk aktivitet i de fleste menneskers liv, og samtidig en viktig del av menneskers politiske verden. Dette reflekterer også hvordan man tenkte om f.eks. stemmeretten og borgerskap. Stemmerett skulle ikke gis til atomiserte enkeltindivider, men til menn (og noen kvinner) som fungerte som autoriteter i sine familier, så familien var representert, mer enn individene. I dagens samfunn har familiens økonomiske funksjon blitt overtatt fullstendig av markedet og konserner, mens den politiske funksjon har blitt overtatt av staten. Når den ikke har en klar plass i samfunnet, har den sluttet å fungere som en stabil institusjon, og derfor kan den heller ikke fylle funksjonene knyttet til psykologisk fellesskap som den historisk sett har fylt. Dette er funksjoner hverken stat eller marked kan påta seg, og deres frafall leder til rotløse og deprimerte mennesker. 

Alt i alt er dette en veldig fascinerende bok, godt argumentert og lett å følge. Som en som har lest Hannah Arendt og funnet hennes tanker innsiktsfulle, synes jeg mange av Nisbets argumenter virker kjente og kjære. Jeg vil anbefale denne boken til alle som er interessert i mennesket som kollektivt, sosialt vesen, og i den historiske utviklingen til moderne vestlige samfunn. Og kanskje den også gjør oss i stand til bedre å forstå dagens tillitskrise til våre teknokratiske eliter. 

Håkon D. Myhre