Gå til hovedinnhold

Fellesskapet og friheten

 


The Quest for Community: A Study in the Ethics of Order and Freedom

av Robert Nisbet


I våres leste jeg boken The Quest for Community av Robert Nisbet. Boken kom opprinnelig ut i 1953, men jeg har lest  

utgaven fra 2010 med et forord av Ross Douthat. Her kommer en anmeldelse av den. Jeg skrev nylig en anmeldelse av del 2 av Alexis de Tocquevilles Democracy in America. Nisbet regner de Tocqueville som en av sine intellektuelle forløpere, og refererer ofte til dette verket. En ting han snakker om, er Tocquevilles observasjon at demokratiet har en sterkere tendens til å konsentrere makt snarere enn å utvanne den. 


Robert Nisbet var en amerikansk sosiolog som var sjefen for det sosiologiske instituttet på Berkeley-universitetet i California på en tid da det fortsatt fantes konservative sosiologer på Berkeley. Han tilhørte skolen til Max Weber og Emilie Durkheim, og var opptatt av samfunn som var bygget over tid, og menneskers behov for tilhørighet og kontinuitet. Hans fokus i denne boken er fremveksten av den moderne staten, og dens gradvise undergraving av de historiske fellesskapene menneskene har brukt for å finne vår plass i verden, og bygge våre identiteter. 


Som Ross Douthat skriver i sitt forord til 2010-utgaven, er Nisbets sentrale innsikt at den sentrale motsetningen i det tyvende århundrets ideologiske historie ikke er en motsetning i det hele tatt. De sterke kreftene bak sentralisering og økende kollektivisering på høyt nivå, og kampen for individuell frihet mot tradisjoner og irrasjonalitet, har foregått side ved side. Historisk sett har mennesker vært definert av de nære fellesskapene de har tilhørt. Disse fellesskapene har ofte vært i konkurranse med statsmakten, og i de fleste tilfeller har disse hatt mer å si for menneskers liv enn en relativt fjern stat. I det 19. og enda mer i det 20. århundret har statens makt over disse lokale fellesskapene og autoritetene blitt gradvis sterkere. 


Denne utviklingen har stort sett gitt enkeltindividet økt personlig frihet, i hvert fall i spørsmål knyttet til livsstil, valgfrihet, og bånd til andre mennesker rundt dem. Men dette er også kommet med noen kostnader. Det enkelte mennesket eksisterer mye mer på statens og markedets nåde enn tidligere, siden det i mindre grad er mennesker rundt dem som har forpliktelser til dem. Dette har også gått utover de naturlige båndene mellom mennesker, noe som har resultert i mange flere ensomme og rotløse mennesker enn i tidligere samfunn. Nisbet viser også at Thomas Hobbes, John Locke og Jean-Jaques Rousseau, fremfor  å være i konflikt med hverandre, faktisk arbeider på samme prosjekt. Dette prosjektet resulterte i at statsmakten og enkeltindividet ble styrket på bekostning av samfunnet, definert som alle de mellom-autoritetene og fellesskapene i menneskenes liv. 


Et av Nisbets viktigste poenger er at de nære fellesskapene til mennesker, som gjør grunnleggende funksjoner knyttet til menneskers psykologiske behov, fordi de oppretter stabile tilknytningsnettverk og reelle fellesskap, ikke kan eksisterer om de ikke også har roller knyttet til økonomisk og politisk virksomhet. Ta for eksempel familien, som den mest grunnleggende institusjonen mennesker har bygget sine liv rundt. Historisk sett har den vært både sentrum for økonomisk aktivitet i de fleste menneskers liv, og samtidig en viktig del av menneskers politiske verden. Dette reflekterer også hvordan man tenkte om f.eks. stemmeretten og borgerskap. Stemmerett skulle ikke gis til atomiserte enkeltindivider, men til menn (og noen kvinner) som fungerte som autoriteter i sine familier, så familien var representert, mer enn individene. I dagens samfunn har familiens økonomiske funksjon blitt overtatt fullstendig av markedet og konserner, mens den politiske funksjon har blitt overtatt av staten. Når den ikke har en klar plass i samfunnet, har den sluttet å fungere som en stabil institusjon, og derfor kan den heller ikke fylle funksjonene knyttet til psykologisk fellesskap som den historisk sett har fylt. Dette er funksjoner hverken stat eller marked kan påta seg, og deres frafall leder til rotløse og deprimerte mennesker. 


Alt i alt er dette en veldig fascinerende bok, godt argumentert og lett å følge. Som en som har lest Hannah Arendt og funnet hennes tanker innsiktsfulle, synes jeg mange av Nisbets argumenter virker kjente og kjære. Jeg vil anbefale denne boken til alle som er interessert i mennesket som kollektivt, sosialt vesen, og i den historiske utviklingen til moderne vestlige samfunn. Og kanskje den også gjør oss i stand til bedre å forstå dagens tillitskrise til våre teknokratiske eliter. 



Håkon D. Myhre


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et