Gå til hovedinnhold

Demokratiets fremtid, sett med fortidens øyne

 

For over to år siden skrev jeg en anmeldelse av det første bindet av Alexis de Tocquevilles storslagne Democracy in America. Jeg tenkte jeg skulle få lest del 2 og skrevet en anmeldelse av den ganske kort tid etter å ha lest den første, men dessverre ble jeg distrahert, og fikk ikke lest denne på en ganske lang stund. Nå har jeg endelig fått lest boken, og her er min anmeldelse av den.


Mens første del av dette verket stort sett var en beskrivelse av Amerika, dets institusjoner, kultur og folk, slik de eksisterte på slutten av 1820-tallet, er del 2 en mer filosofisk og spekulativ tekst. Her tillater Tocqueville seg å komme med en del observasjoner og spekulasjoner knyttet til demokratiet generelt, og USA spesielt, og legger frem noen tentative prediksjoner om fremtiden. Dette gjør denne delen kanskje enda mer interessant enn den første. Selv om det selvsagt gjør deler av denne mer «utdatert» enn den første delen, er det en del slående observasjoner han kommer med som har vært veldig nær ved å treffe blink, særlig siden de ofte gikk imot de typiske holdningene som eksisterte i hans samtid. 


Som i den forrige anmeldelsen av Tocqueville, vil jeg ikke forsøke å gjøre en fullstendig gjennomgang av verket, men snarere fokusere på noen områder jeg er interessert i. Tocqueville mener at demokratiske og relativt sett egalitære samfunn er fremtiden, og han er opptatt av at statene i Europa lærer av USA for å håndtere denne fremtidige utviklingen. 


På den positive siden observerer han at menneskers empatiske horisont utvides i egalitære samfunn. Dette henger riktignok sammen med en tendens mot mindre ansvarsfølelse overfor andre mennesker og en større isolasjon og svakhet for individet. Amerikanerne har en tendens til å bygge assosiasjoner på egen hånd, og dette motvirker denne tendensen noe, i at de er veldig drevet av sine relasjoner innenfor disse assosiasjonene. 


En av de mest interessante observasjonene Tocqueville kommer med er etter mitt syn hans observasjon av at den store faren ved  demokratiet ikke er at det vil bryte sammen til rent anarki, noe som var en vanlig frykt i hans samtid. Han sier derimot at demokrati vil tendere til å styrke sentralisert makt, og til å gjøre mennesker mer servile og villige til å gå med på det myndighetene setter i gang. Han ser på denne trenden som så sterk at han er genuint bekymret. Han påpeker også at amerikanernes allerede nevnte tendens til lokal selvorganisering, og institusjonsbygging, og generelle uavhengighet i tanke og handling, fungerte som en veldig sterk motvekt mot sentraliseringstendensen i allmenn-demokratiet. Dette så han som et godt aspekt ved det amerikanske samfunn. 


Dette leder ham til å spekulere på muligheten for et tyranni som kan komme ut av denne egalitære fremtiden. De trendene han observerer, leder ham til å frykte om en form for despoti som er mildt, men kvelende. Han observerer at den grad av kontroll de demokratiske statene, samt stater som låner noen av metodene til disse, er i stand til å utøve, direkte over sine innbyggere, overgår de villeste fantasier til oldtidens despoter. At likhet gjør individer svakere, eller snarere forhindrer individer i å bygge opp en tilstrekkelig uavhengig styrke, gjør borgerne maktesløse overfor den administrative staten. Dette gir både en «push and pull-faktor» for å bygge et kvelende despoti, satt opp med i prinsippet demokratiske mål, for å sikre velferden til alle innbyggerne, og bare med unntaksvis bruk av harde maktmidler. Dette «milde tyranniet» ville, ifølge Tocqueville, likevel ødelegge menneskets verdighet, da det tar fra mennesket muligheten til å påvirke sin egen skjebne, og ytterligere svekker og kanskje ødelegger båndene av avhengighet som eksisterer mellom menneskene i et samfunn. 


Jeg synes dette bindet er vel så fascinerende som den første delen av verket. Hans vurderingsevne hva gjelder fremtidens tyranni vil nok mange si er feilaktig. Selvfølgelig så han ikke den reelle brutaliteten til nazismen, kommunismen og fascismen komme, og han ville nok blitt overrasket av voldsomheten til den første halvdelen av det tyvende århundre. Men jeg tror han ville gjenkjent noe av det tyranniet han sikter til i den moderne stats tilstedeværelse i alle deler av livene våre, og slik sett tyranniet både i velferdsstaten og i de mer amerikanske bølgene av woke-tyranni, med formålet å «beskytte de svake i samfunnet». 


Håkon D. Myhre


Illustrasjon: Honoré Daumier, 1849


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika