For over to år siden skrev jeg en anmeldelse av det første bindet av Alexis de Tocquevilles storslagne Democracy in America. Jeg tenkte jeg skulle få lest del 2 og skrevet en anmeldelse av den ganske kort tid etter å ha lest den første, men dessverre ble jeg distrahert, og fikk ikke lest denne på en ganske lang stund. Nå har jeg endelig fått lest boken, og her er min anmeldelse av den.
Mens første del av dette verket stort sett var en beskrivelse av Amerika, dets institusjoner, kultur og folk, slik de eksisterte på slutten av 1820-tallet, er del 2 en mer filosofisk og spekulativ tekst. Her tillater Tocqueville seg å komme med en del observasjoner og spekulasjoner knyttet til demokratiet generelt, og USA spesielt, og legger frem noen tentative prediksjoner om fremtiden. Dette gjør denne delen kanskje enda mer interessant enn den første. Selv om det selvsagt gjør deler av denne mer «utdatert» enn den første delen, er det en del slående observasjoner han kommer med som har vært veldig nær ved å treffe blink, særlig siden de ofte gikk imot de typiske holdningene som eksisterte i hans samtid.
Som i den forrige anmeldelsen av Tocqueville, vil jeg ikke forsøke å gjøre en fullstendig gjennomgang av verket, men snarere fokusere på noen områder jeg er interessert i. Tocqueville mener at demokratiske og relativt sett egalitære samfunn er fremtiden, og han er opptatt av at statene i Europa lærer av USA for å håndtere denne fremtidige utviklingen.
På den positive siden observerer han at menneskers empatiske horisont utvides i egalitære samfunn. Dette henger riktignok sammen med en tendens mot mindre ansvarsfølelse overfor andre mennesker og en større isolasjon og svakhet for individet. Amerikanerne har en tendens til å bygge assosiasjoner på egen hånd, og dette motvirker denne tendensen noe, i at de er veldig drevet av sine relasjoner innenfor disse assosiasjonene.
En av de mest interessante observasjonene Tocqueville kommer med er etter mitt syn hans observasjon av at den store faren ved demokratiet ikke er at det vil bryte sammen til rent anarki, noe som var en vanlig frykt i hans samtid. Han sier derimot at demokrati vil tendere til å styrke sentralisert makt, og til å gjøre mennesker mer servile og villige til å gå med på det myndighetene setter i gang. Han ser på denne trenden som så sterk at han er genuint bekymret. Han påpeker også at amerikanernes allerede nevnte tendens til lokal selvorganisering, og institusjonsbygging, og generelle uavhengighet i tanke og handling, fungerte som en veldig sterk motvekt mot sentraliseringstendensen i allmenn-demokratiet. Dette så han som et godt aspekt ved det amerikanske samfunn.
Dette leder ham til å spekulere på muligheten for et tyranni som kan komme ut av denne egalitære fremtiden. De trendene han observerer, leder ham til å frykte om en form for despoti som er mildt, men kvelende. Han observerer at den grad av kontroll de demokratiske statene, samt stater som låner noen av metodene til disse, er i stand til å utøve, direkte over sine innbyggere, overgår de villeste fantasier til oldtidens despoter. At likhet gjør individer svakere, eller snarere forhindrer individer i å bygge opp en tilstrekkelig uavhengig styrke, gjør borgerne maktesløse overfor den administrative staten. Dette gir både en «push and pull-faktor» for å bygge et kvelende despoti, satt opp med i prinsippet demokratiske mål, for å sikre velferden til alle innbyggerne, og bare med unntaksvis bruk av harde maktmidler. Dette «milde tyranniet» ville, ifølge Tocqueville, likevel ødelegge menneskets verdighet, da det tar fra mennesket muligheten til å påvirke sin egen skjebne, og ytterligere svekker og kanskje ødelegger båndene av avhengighet som eksisterer mellom menneskene i et samfunn.
Jeg synes dette bindet er vel så fascinerende som den første delen av verket. Hans vurderingsevne hva gjelder fremtidens tyranni vil nok mange si er feilaktig. Selvfølgelig så han ikke den reelle brutaliteten til nazismen, kommunismen og fascismen komme, og han ville nok blitt overrasket av voldsomheten til den første halvdelen av det tyvende århundre. Men jeg tror han ville gjenkjent noe av det tyranniet han sikter til i den moderne stats tilstedeværelse i alle deler av livene våre, og slik sett tyranniet både i velferdsstaten og i de mer amerikanske bølgene av woke-tyranni, med formålet å «beskytte de svake i samfunnet».
Håkon D. Myhre
Illustrasjon: Honoré Daumier, 1849
Kommentarer
Legg inn en kommentar