Gå til hovedinnhold

En slibrig telefonoppringning i sommernatten

 


Ring.


God aften. De snakker med redaktør Dalberg. Jeg bare ringer for å underrette Dem om hva jeg har lest og lyttet til i det siste når det gjelder skjønnlitterære bokutgivelser og musikkinnspillinger.


Sist helg leste jeg to diktsamlinger som på ingen måte overveldet meg, men som heller ikke føltes som bortkastet tid. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er en gjennomført ignorant når det gjelder nyere norsk lyrikk, så navnet Hans Petter Blad sa meg ingenting da jeg forleden plukket med meg hans diktsamling Tilfeldig musikk fra mitt lokale bibliotek. Diktene, som for en stor del handler om musikk, er prosapregede, pratsomme og svært innholdsrike. Det er tydelig at Blad besitter store mengder kunnskap, ikke bare om musikk og musikkteori, men også om historie, religion og fugler. Jeg lot meg friste til å sette på musikk av komponistene John Cage og James Clapperton, som begge figurerer i flere av diktene, mens jeg leste (riktignok først og fremst for å holde støy fra dem jeg bor sammen med ute) men selv om sistnevnte ga meg marginalt mer enn førstnevnte, tror jeg neppe disse komponistene kommer til å oppta mye plass på mine Spotify-spillelister i tiden fremover. Til det er nok min musikksmak for plebeiisk. Kunstmusikken er og forblir for meg et fremmed land, men jeg fascineres likevel i noen grad over Blads assosiative tekster om musikken og tidens gang. 


Jan Jakob Tønseth kjenner jeg i utgangspunktet kun som romanforfatter. Hans trilogi om Hilmar Iversen er fremragende romankunst som jeg ikke nøler med å anbefale. Men det er altså som lyriker han er mest kjent. Muntre dødsdikt inneholder dikt  som ble skrevet mens Tønseth ble behandlet for kreft, sykdommen som omsider tok livet av ham i 2018. Ikke overraskende kretser diktene rundt døden. Han holder seg til en ganske streng form, med hovedsakelig 14-linjers dikt med enderim. Verselinjene består vanligvis av seks til syv verseføtter, og det at linjene i hvert dikt ofte har ulik lengde, forstyrrer av og til lesningen. Men det er mange gode observasjoner og slående formuleringer her, og tekstene virker både såre og umiddelbare. Vi får ta del i både dødsangst, optimisme og resignasjon, og ikke minst møter vi en sjel som er opptatt av det skjønne. Både Fagervann og Wergeland er tydeligvis viktige for Tønseth. Boken inneholder også noen underfundige «bibelske fantasier», lengre dikt med motiver fra Bibelen, nærmere bestemt Jesus, kong David og Abraham. Det er også noen gjendiktninger etter Fransisco de Quevedo og Charles Baudelaire. Av og til, eller for å være helt ærlig: litt for ofte, benytter Tønseth invertert ordstilling som bringer tankene hen til konfirmasjonssang-diktning, men det er det lett å tilgi ham når man tar med i betraktningen hva slags situasjon disse diktene er blitt til i. Jeg likte boken godt. Og omslaget er dødstøft.


Ellers kan jeg opplyse om at jeg har hørt endel på det siste, selvtitulerte albumet til de tyske hardrockveteranene Helloween i det siste. Dette er en skikkelig humørbombe av et power metal-album som bør tilfredsstille alle som setter pris på tysk, melodiøs høyhastighetsmetal. Denne versjonen av Helloween har intet mindre enn tre vokalister - ja, for denne gangen får Deris selskap av sine forgjengere Kiske og Hansen bak mikrofonen - og tre gitarister, for Hansen tar jo selvfølgelig med seg gitaren når han først returnerer til bandet som gjorde ham til rockestjerne. Jeg sier som Yngwie Malmteen «How can less be more? It’s impossible. More is more.» Og her er det virkelig mer av alt - energi, variasjon, lyd, fart, gitarsoli, humør. Hvis jeg skal si noe negativt om platen, må det være at den kanskje er i lengste laget, men hva slags kritikk er det egentlig? 


Jeg har også hørt meget på Beach Boys i det siste, og særlig albumene Sunflower fra 1970 og Surf’s Up fra 1971 har fått mye spilletid på mitt avspillingsutstyr. Særlig Sunflower er full av gode popkomposisjoner med sublim harmonisang, nydelige melodier og utsøkte arrangementer. Surf’s Up er også meget bra, selv om den er litt mer ujevn. 


Men nå er jeg nødt til å gå. Jeg har viktigere ting å gjøre, skjønner De. Jeg ønsker Dem en fortsatt fin sommerkveld.


Klikk.





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H