Gå til hovedinnhold

En slibrig telefonoppringning i sommernatten

 


Ring.


God aften. De snakker med redaktør Dalberg. Jeg bare ringer for å underrette Dem om hva jeg har lest og lyttet til i det siste når det gjelder skjønnlitterære bokutgivelser og musikkinnspillinger.


Sist helg leste jeg to diktsamlinger som på ingen måte overveldet meg, men som heller ikke føltes som bortkastet tid. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er en gjennomført ignorant når det gjelder nyere norsk lyrikk, så navnet Hans Petter Blad sa meg ingenting da jeg forleden plukket med meg hans diktsamling Tilfeldig musikk fra mitt lokale bibliotek. Diktene, som for en stor del handler om musikk, er prosapregede, pratsomme og svært innholdsrike. Det er tydelig at Blad besitter store mengder kunnskap, ikke bare om musikk og musikkteori, men også om historie, religion og fugler. Jeg lot meg friste til å sette på musikk av komponistene John Cage og James Clapperton, som begge figurerer i flere av diktene, mens jeg leste (riktignok først og fremst for å holde støy fra dem jeg bor sammen med ute) men selv om sistnevnte ga meg marginalt mer enn førstnevnte, tror jeg neppe disse komponistene kommer til å oppta mye plass på mine Spotify-spillelister i tiden fremover. Til det er nok min musikksmak for plebeiisk. Kunstmusikken er og forblir for meg et fremmed land, men jeg fascineres likevel i noen grad over Blads assosiative tekster om musikken og tidens gang. 


Jan Jakob Tønseth kjenner jeg i utgangspunktet kun som romanforfatter. Hans trilogi om Hilmar Iversen er fremragende romankunst som jeg ikke nøler med å anbefale. Men det er altså som lyriker han er mest kjent. Muntre dødsdikt inneholder dikt  som ble skrevet mens Tønseth ble behandlet for kreft, sykdommen som omsider tok livet av ham i 2018. Ikke overraskende kretser diktene rundt døden. Han holder seg til en ganske streng form, med hovedsakelig 14-linjers dikt med enderim. Verselinjene består vanligvis av seks til syv verseføtter, og det at linjene i hvert dikt ofte har ulik lengde, forstyrrer av og til lesningen. Men det er mange gode observasjoner og slående formuleringer her, og tekstene virker både såre og umiddelbare. Vi får ta del i både dødsangst, optimisme og resignasjon, og ikke minst møter vi en sjel som er opptatt av det skjønne. Både Fagervann og Wergeland er tydeligvis viktige for Tønseth. Boken inneholder også noen underfundige «bibelske fantasier», lengre dikt med motiver fra Bibelen, nærmere bestemt Jesus, kong David og Abraham. Det er også noen gjendiktninger etter Fransisco de Quevedo og Charles Baudelaire. Av og til, eller for å være helt ærlig: litt for ofte, benytter Tønseth invertert ordstilling som bringer tankene hen til konfirmasjonssang-diktning, men det er det lett å tilgi ham når man tar med i betraktningen hva slags situasjon disse diktene er blitt til i. Jeg likte boken godt. Og omslaget er dødstøft.


Ellers kan jeg opplyse om at jeg har hørt endel på det siste, selvtitulerte albumet til de tyske hardrockveteranene Helloween i det siste. Dette er en skikkelig humørbombe av et power metal-album som bør tilfredsstille alle som setter pris på tysk, melodiøs høyhastighetsmetal. Denne versjonen av Helloween har intet mindre enn tre vokalister - ja, for denne gangen får Deris selskap av sine forgjengere Kiske og Hansen bak mikrofonen - og tre gitarister, for Hansen tar jo selvfølgelig med seg gitaren når han først returnerer til bandet som gjorde ham til rockestjerne. Jeg sier som Yngwie Malmteen «How can less be more? It’s impossible. More is more.» Og her er det virkelig mer av alt - energi, variasjon, lyd, fart, gitarsoli, humør. Hvis jeg skal si noe negativt om platen, må det være at den kanskje er i lengste laget, men hva slags kritikk er det egentlig? 


Jeg har også hørt meget på Beach Boys i det siste, og særlig albumene Sunflower fra 1970 og Surf’s Up fra 1971 har fått mye spilletid på mitt avspillingsutstyr. Særlig Sunflower er full av gode popkomposisjoner med sublim harmonisang, nydelige melodier og utsøkte arrangementer. Surf’s Up er også meget bra, selv om den er litt mer ujevn. 


Men nå er jeg nødt til å gå. Jeg har viktigere ting å gjøre, skjønner De. Jeg ønsker Dem en fortsatt fin sommerkveld.


Klikk.





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib