Gå til hovedinnhold

Demokratiets vugge, betraktet med samtidens øyne



Bokanmeldelse av Alexis de Tocquevilles «Democracy in America», del 1.

Jeg leste nylig en klassiker innen politisk teori, nemlig Democracy in America, av Alexis de Tocqueville. Denne boken skrev Tocqueville etter en ni måneders tur i USA på vegne av den franske regjeringen, i utgangspunktet for å studere amerikanske fengsler. Tocqueville utga teksten sin i to bind, det første utgitt i 1835 og det andre i 1840. Jeg har bare lest det første, så denne anmeldelsen dreier seg bare om dette. Boken dekker veldig mange temaer, og mye kunne sies om alt dette. Jeg vil her fokusere på det som interesserte meg mest når jeg leste boken.

Det er alltid noe spesielt ved å lese en bok skrevet for nesten 190 år siden. Bøker skrevet i vår tid bærer alltid vår tid med seg. Democracy in America, eller De La Démocratie en Amérique på den opprinnelige fransken, er en bok hvis formål i første omgang er å overbevise skeptiske europeiske makthavere og opinionsdannere at demokrati faktisk er noe som kan fungere. Etter den franske revolusjonen og det påfølgende blodbadet og Napoleons-krigene, var de reaksjonære kreftene i Europa på full marsj, først og fremst representert av den russiske tsarens «Hellige Allianse». Deres syn var at demokrati i essensen hadde bevist seg å ikke fungere i den moderne tidsalderen. Selv de mer demokratiske landene, som Storbritannia, hadde fått litt kalde føtter hva gjaldt videre demokratisering. Det var innenfor dette klimaet at Tocqueville skrev boken sin, for å demonstrere at over Atlanterhavet hadde amerikanerne et fungerende samfunn av europeere, organisert som en demokratisk republikk, og med tilnærmet allmenn (mannlig, hvit) stemmerett. Tocqueville sier ikke at alt amerikanerne gjør, kan overføres direkte til Europa, men han mener at europeerne kan lære av amerikanerne hvordan de kan gjøre sine samfunn mer demokratiske uten at samfunnet faller sammen.

Mange av observasjonene til Tocqueville virker i dag enten åpenbare (siden vi i Vesten lever i samfunn som er mer demokratiske enn 1830-tallets Amerika), eller utdaterte, men det er interessant å se hvordan slike ting ble oppfattet på en tid da demokrati ikke var en selvsagt ting. Videre observerer Tocqueville ting som mange i dag vil være uenig i, men som jeg tror (eller frykter) er sannheter som vi som samfunn kanskje har glemt, eller benektet. Som nevnt er Tocquevilles viktigste formål å snakke om demokratiet i USA, og jeg vil vie hans tanker her en del oppmerksomhet. Når man leser denne så lang tid etterpå, er det vanskelig ikke å tenke på den senere utviklingen og sammenligne den med Tocquevilles antagelser om fremtiden.

Han bruker mye tid på å beskrive amerikanernes føderale system, som han er veldig imponert over. Han mener de har klart å kombinere de beste egenskapene til en sterk union, med de beste egenskapene til en svak en. Dette ved å gi de føderale myndighetene veldig mye makt, innenfor noen veldig klart definerte og begrensede områder. Dette, mener han, forhindrer myndighetene i å bli tyranniske, samtidig som det forhindrer unionen i å løse seg opp. Den største trusselen for USA er ifølge Tocqueville en oppløsning av unionens hold over statene. Dette i kontrast til det som skjedde, siden både Borgerkrigen og Andre Verdenskrig stryket sentralmakten betydelig. Tocqueville så ganske klart skillet mellom Nordstatene og Sørstatene, men han så ikke krigen komme. Han fryktet en rasekrig i sørstatene.

Han sammenligner ofte USA med de sør- og mellomamerikanske statene, til førstnevntes favør. Han mener en sentral grunn til at Nord-Amerika utviklet et såpass egalitært demokrati som fungerer, er at de fleste innbyggerne stammer fra en liten gruppe nybyggere som kom fra samme kultur og omtrent samme samfunnsklasse, som ga dem en tilbøyelighet til egalitarisme dem imellom. I kontrast hadde spanjolene og portugiserne kommet i større grad for å erobre og tatt med seg mesteparten av sine samfunnsstrukturer over Atlanteren. I tillegg hadde landområdene de kontrollerte, en stor indiansk befolkning som ble innlemmet som underklasse i deres samfunn. Slik er for Tocqueville kultur og tradisjon viktigere enn formelle forfatninger, og derfor klarte ikke de sør- og mellomamerikanske samfunnene å skape fungerende republikker, på tross av forfatninger som ofte var identiske med USAs. 

Her vil jeg også ta opp temaet som i våre dager har blitt så stort, men som hos Tocqueville bare var et forholdsvis lite tema, skjønt han var klar over at det kunne bli ekstremt viktig, nemlig rasespørsmålet. Jeg er selv veldig interessert i å lese en tekst om dette temaet skrevet med slaveri fortsatt var en lovlig institusjon. Det er på dette området Tocqueville er mest kritisk til amerikanerne, både når det gjelder deres forhold til indianerne, og de svarte (både frie og slavebundne). Hva gjelder førstnevnte, mener han amerikanerne stort sett oppfører seg dårlig, men ser ut til å betrakte overtagelsen av landet som uunngåelig. Jeg tror han mener at mange av de egenskapene han liker hos amerikanerne, er det som driver dem til å spre seg vestover.

En observasjon han kommer med er slaveriets effekt på det han anser som den ellers så prisverdige amerikanske nasjonale karakteren. Sørstatsamerikanerne har en avstandstagen til arbeid som minner om det europeiske aristokratiet, som han mener bidrar til at nordstatene går forbi dem i rikdom og makt. Han mener dette kommer av assosiasjonen mellom fysisk arbeid og slaveriet, som kan minne om forholdet mellom slikt arbeid og leilendingsskap i middelalderen. Han mener klart at sørstatene stiller dårligere enn nordstatene hva gjelder industri og rikdom, selv om jeg er kjent med at en del moderne historikere og økonomer er uenige. Men Sørstatene tapte krigen grunnet mangel på industriell makt, så de manglet noe som Nordstatene hadde.

Hva gjelder raseforholdet, er Tocqueville stort sett pessimistisk. Han er, som nevnt over, fiendtlig til slaveriet, men ser ikke noen klar måte å avvikle det på. Han mener dette bare kan skje på en god måte om enten hele den svarte befolkningen blir flyttet tilbake til Afrika, eller at de to folkene blir «som ett». Flyttingen vil åpenbart være logistisk umulig, og han mener at den gjensidige mistroen, og de hvites forakt gjør det sannsynligvis umulig for de to folkeslagene noensinne å bli ett. Slik mener han at å frigi slavene vil sannsynligvis lede til rasekrig, og han mener det er denne frykten som ligger til grunn for at sørstatsamerikanerne holder på institusjonen slaveri. I nord vil aldri den beskjedne mengden frie svarte være noen trussel for den hvite majoritetsbefolkningen, men i sørstatene er rasene nesten like i antall, og i noen stater er det flere svarte enn hvite.

Assimilering av tidligere slaver var, paradoksalt nok, lettere i Sør-Amerika nettopp fordi de ikke hadde noe egalitært ideal. De overlevende indianerne etter spanjolenes erobringer, og de frigitte svarte slavene assimilerte seg greit inn i den spanske underklassen, siden overklassen, som styrte samfunnene, ikke følte seg truet av de frie svarte. Den spanske underklassen var uansett så langt under dem. I kontrast oppfattet frie, hvite amerikanerne seg som i prinsippet likeverdige, og det var derfor vanskelig å ta etterkommerne av slaver opp som likemenn, særlig når de var markert som det av sitt utseende.

Det som Tocqueville skrev her for nesten 190 år siden, får meg til å tenke på hvor langt det amerikanske samfunnet faktisk har kommet. I disse tider av økte rasebaserte motsetninger, kan det være verdt å tenke på i hvor stor grad svarte og hvite amerikanere faktisk har blitt ett folk, om enn ikke uten motsetninger. På Tocquevilles tid var ekteskap på tvers av rasene nesten uhørt, nå er det forholdsvis vanlig. Og Pews studier viser at det kun er et veldig lite mindretall som er motstander av det. Og om noen fortalte Tocqueville at en svart mann ville bli valgt til amerikansk president, ville han antakeligvis ikke trodd på det.

Alt i alt en bok som bør leses av alle som er interessert i fortidens syn på demokrati, rase, kultur og samfunn. Den har også mange observasjoner og tanker jeg tror er viktige i våre dager óg. Den er også både et sterkt forsvar for demokrati skrevet på en tid da dette ikke var selvsagt, og en kritikk av demokratiets verste sider.


Håkon Daniel Myhre



Kilder:
Om forholdet til inter-rase ekteskap i dagens USA:
Om debatten rundt Sørstatsøkonomien før Borgerkrigen:

Kommentarer

  1. Dette var sannelig en god artikkel. Jeg har alltid hatt lyst til å lese Tocqueville. Tror jammen jeg må få satt meg ned og lest denne boken snart.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n