Gå til hovedinnhold

Demokratiets vugge, betraktet med samtidens øyne



Bokanmeldelse av Alexis de Tocquevilles «Democracy in America», del 1.

Jeg leste nylig en klassiker innen politisk teori, nemlig Democracy in America, av Alexis de Tocqueville. Denne boken skrev Tocqueville etter en ni måneders tur i USA på vegne av den franske regjeringen, i utgangspunktet for å studere amerikanske fengsler. Tocqueville utga teksten sin i to bind, det første utgitt i 1835 og det andre i 1840. Jeg har bare lest det første, så denne anmeldelsen dreier seg bare om dette. Boken dekker veldig mange temaer, og mye kunne sies om alt dette. Jeg vil her fokusere på det som interesserte meg mest når jeg leste boken.

Det er alltid noe spesielt ved å lese en bok skrevet for nesten 190 år siden. Bøker skrevet i vår tid bærer alltid vår tid med seg. Democracy in America, eller De La Démocratie en Amérique på den opprinnelige fransken, er en bok hvis formål i første omgang er å overbevise skeptiske europeiske makthavere og opinionsdannere at demokrati faktisk er noe som kan fungere. Etter den franske revolusjonen og det påfølgende blodbadet og Napoleons-krigene, var de reaksjonære kreftene i Europa på full marsj, først og fremst representert av den russiske tsarens «Hellige Allianse». Deres syn var at demokrati i essensen hadde bevist seg å ikke fungere i den moderne tidsalderen. Selv de mer demokratiske landene, som Storbritannia, hadde fått litt kalde føtter hva gjaldt videre demokratisering. Det var innenfor dette klimaet at Tocqueville skrev boken sin, for å demonstrere at over Atlanterhavet hadde amerikanerne et fungerende samfunn av europeere, organisert som en demokratisk republikk, og med tilnærmet allmenn (mannlig, hvit) stemmerett. Tocqueville sier ikke at alt amerikanerne gjør, kan overføres direkte til Europa, men han mener at europeerne kan lære av amerikanerne hvordan de kan gjøre sine samfunn mer demokratiske uten at samfunnet faller sammen.

Mange av observasjonene til Tocqueville virker i dag enten åpenbare (siden vi i Vesten lever i samfunn som er mer demokratiske enn 1830-tallets Amerika), eller utdaterte, men det er interessant å se hvordan slike ting ble oppfattet på en tid da demokrati ikke var en selvsagt ting. Videre observerer Tocqueville ting som mange i dag vil være uenig i, men som jeg tror (eller frykter) er sannheter som vi som samfunn kanskje har glemt, eller benektet. Som nevnt er Tocquevilles viktigste formål å snakke om demokratiet i USA, og jeg vil vie hans tanker her en del oppmerksomhet. Når man leser denne så lang tid etterpå, er det vanskelig ikke å tenke på den senere utviklingen og sammenligne den med Tocquevilles antagelser om fremtiden.

Han bruker mye tid på å beskrive amerikanernes føderale system, som han er veldig imponert over. Han mener de har klart å kombinere de beste egenskapene til en sterk union, med de beste egenskapene til en svak en. Dette ved å gi de føderale myndighetene veldig mye makt, innenfor noen veldig klart definerte og begrensede områder. Dette, mener han, forhindrer myndighetene i å bli tyranniske, samtidig som det forhindrer unionen i å løse seg opp. Den største trusselen for USA er ifølge Tocqueville en oppløsning av unionens hold over statene. Dette i kontrast til det som skjedde, siden både Borgerkrigen og Andre Verdenskrig stryket sentralmakten betydelig. Tocqueville så ganske klart skillet mellom Nordstatene og Sørstatene, men han så ikke krigen komme. Han fryktet en rasekrig i sørstatene.

Han sammenligner ofte USA med de sør- og mellomamerikanske statene, til førstnevntes favør. Han mener en sentral grunn til at Nord-Amerika utviklet et såpass egalitært demokrati som fungerer, er at de fleste innbyggerne stammer fra en liten gruppe nybyggere som kom fra samme kultur og omtrent samme samfunnsklasse, som ga dem en tilbøyelighet til egalitarisme dem imellom. I kontrast hadde spanjolene og portugiserne kommet i større grad for å erobre og tatt med seg mesteparten av sine samfunnsstrukturer over Atlanteren. I tillegg hadde landområdene de kontrollerte, en stor indiansk befolkning som ble innlemmet som underklasse i deres samfunn. Slik er for Tocqueville kultur og tradisjon viktigere enn formelle forfatninger, og derfor klarte ikke de sør- og mellomamerikanske samfunnene å skape fungerende republikker, på tross av forfatninger som ofte var identiske med USAs. 

Her vil jeg også ta opp temaet som i våre dager har blitt så stort, men som hos Tocqueville bare var et forholdsvis lite tema, skjønt han var klar over at det kunne bli ekstremt viktig, nemlig rasespørsmålet. Jeg er selv veldig interessert i å lese en tekst om dette temaet skrevet med slaveri fortsatt var en lovlig institusjon. Det er på dette området Tocqueville er mest kritisk til amerikanerne, både når det gjelder deres forhold til indianerne, og de svarte (både frie og slavebundne). Hva gjelder førstnevnte, mener han amerikanerne stort sett oppfører seg dårlig, men ser ut til å betrakte overtagelsen av landet som uunngåelig. Jeg tror han mener at mange av de egenskapene han liker hos amerikanerne, er det som driver dem til å spre seg vestover.

En observasjon han kommer med er slaveriets effekt på det han anser som den ellers så prisverdige amerikanske nasjonale karakteren. Sørstatsamerikanerne har en avstandstagen til arbeid som minner om det europeiske aristokratiet, som han mener bidrar til at nordstatene går forbi dem i rikdom og makt. Han mener dette kommer av assosiasjonen mellom fysisk arbeid og slaveriet, som kan minne om forholdet mellom slikt arbeid og leilendingsskap i middelalderen. Han mener klart at sørstatene stiller dårligere enn nordstatene hva gjelder industri og rikdom, selv om jeg er kjent med at en del moderne historikere og økonomer er uenige. Men Sørstatene tapte krigen grunnet mangel på industriell makt, så de manglet noe som Nordstatene hadde.

Hva gjelder raseforholdet, er Tocqueville stort sett pessimistisk. Han er, som nevnt over, fiendtlig til slaveriet, men ser ikke noen klar måte å avvikle det på. Han mener dette bare kan skje på en god måte om enten hele den svarte befolkningen blir flyttet tilbake til Afrika, eller at de to folkene blir «som ett». Flyttingen vil åpenbart være logistisk umulig, og han mener at den gjensidige mistroen, og de hvites forakt gjør det sannsynligvis umulig for de to folkeslagene noensinne å bli ett. Slik mener han at å frigi slavene vil sannsynligvis lede til rasekrig, og han mener det er denne frykten som ligger til grunn for at sørstatsamerikanerne holder på institusjonen slaveri. I nord vil aldri den beskjedne mengden frie svarte være noen trussel for den hvite majoritetsbefolkningen, men i sørstatene er rasene nesten like i antall, og i noen stater er det flere svarte enn hvite.

Assimilering av tidligere slaver var, paradoksalt nok, lettere i Sør-Amerika nettopp fordi de ikke hadde noe egalitært ideal. De overlevende indianerne etter spanjolenes erobringer, og de frigitte svarte slavene assimilerte seg greit inn i den spanske underklassen, siden overklassen, som styrte samfunnene, ikke følte seg truet av de frie svarte. Den spanske underklassen var uansett så langt under dem. I kontrast oppfattet frie, hvite amerikanerne seg som i prinsippet likeverdige, og det var derfor vanskelig å ta etterkommerne av slaver opp som likemenn, særlig når de var markert som det av sitt utseende.

Det som Tocqueville skrev her for nesten 190 år siden, får meg til å tenke på hvor langt det amerikanske samfunnet faktisk har kommet. I disse tider av økte rasebaserte motsetninger, kan det være verdt å tenke på i hvor stor grad svarte og hvite amerikanere faktisk har blitt ett folk, om enn ikke uten motsetninger. På Tocquevilles tid var ekteskap på tvers av rasene nesten uhørt, nå er det forholdsvis vanlig. Og Pews studier viser at det kun er et veldig lite mindretall som er motstander av det. Og om noen fortalte Tocqueville at en svart mann ville bli valgt til amerikansk president, ville han antakeligvis ikke trodd på det.

Alt i alt en bok som bør leses av alle som er interessert i fortidens syn på demokrati, rase, kultur og samfunn. Den har også mange observasjoner og tanker jeg tror er viktige i våre dager óg. Den er også både et sterkt forsvar for demokrati skrevet på en tid da dette ikke var selvsagt, og en kritikk av demokratiets verste sider.


Håkon Daniel Myhre



Kilder:
Om forholdet til inter-rase ekteskap i dagens USA:
Om debatten rundt Sørstatsøkonomien før Borgerkrigen:

Kommentarer

  1. Dette var sannelig en god artikkel. Jeg har alltid hatt lyst til å lese Tocqueville. Tror jammen jeg må få satt meg ned og lest denne boken snart.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et