Gå til hovedinnhold

Lat all von fara, de som inn lyt skride.


«Eg er Alfa og Omega, den første og den siste, opphavet og enden.»

Alle prosessar tek slutt, og alle avslutninger er samstundes starten på noko nytt. Nokre gongar er det ikkje så lett å vite kva som er kva. Og i kva retning renn eigentleg tida? Eg har nett lese romanen Begynnelser av Carl Frode Tiller. Boka handlar om Terje, fylkeskommunal miljøvernar, og generelt kjip fyr, som i fyrste kapittel ligg og døyr på eit sjukehus. I neste kapittel får me vite at han har freista å ta livet sitt, og så vert trådane trekt lenger og lenger attende i tid, gjennom eit turbulent liv med klassereise familieproblem, og heilt tilbake til barndomen. Forteljinga er fortalt med reversert kronologi, slik at jo lenger tilbake i tid me kjem, jo meir vert avdekka av kvifor han vert som han vart. Likevel er ikkje dette ei deterministisk forteljing om årsak og verknad, til det er episodane for lausrivne og tilsynelatande vilkårlege. Men mot slutten (eller byrjinga) sett Tiller opp eit slags metafysisk rammeverk som bind det heile saman på eit særs tilfredsstillande vis. Dette er ei bok som manglar den psykologiske djupnaden og den forteljartekniske virtuositeten som gjorde «Innsirkling» så god, men sjølv om boka tidvis er keisam, har ho ei flott og ikkje minst rørande slutt som gjer at lesaren sit at med kjensla av at dette var vel brukte timar likevel. Alt i alt ei ganske god bok om arv, miljø, tid og spenninga mellom dei naturlege prosessane og det sosiale spelet i Midt-Noreg i fyrste halvdel av det 21. århundret.

Ei anna forteljing som byrjar med slutten, er The Last American av 2000 AD-veteranane Alan Grant, John Wagner og Mike McMahon. Men her er det slutten på sivilisasjonen og etter alt å døme den menneskelege eksistens på jorda det handlar om. Denne teikneserien i fire delar vart utgiven i 1990, på tampen av den kalde krigen, og som ein skjønar, handlar han om livet etter den store atomkrigen, her datert til 1999. Eller - han handlar jo eigentleg om livet i Amerika i etterkrigstida, som dei fleste historier av denne typen. Hovudpersonen, Ulysses Pilgrim, vaknar opp frå kryogenisk svevn 20 år etter at Amerika og Sovjetunionen tømte atomlagra sine mot kvarandre. (Vent litt... Det betyr jo at handlinga utspeler seg i våre dagar!) Oppdraget til Pilgrim er å representere Sambandsstatane medan han utforskar den postnukleære verda. Med seg har han tre robothjelparar som fungerer som guidar i den gudsforlatte audemarka jorda har vorte. Dette er ei dyster historie der det berre er i flashback lesaren treff andre levande menneske enn hovudpersonen. Likevel er det innslag av mørk humor og song og dans(!) i all vonløysa. Det bør ikkje overraske at forteljinga inneheld ein del referansar til Dantes Inferno, særleg mot slutten, der vår reisande pilgrim vert konfrontert med sjølve mørkets hjarte - og finn, mot alle odds, von. Teiknar McMahon gjer ikkje noko forsøk på å teikne realistisk. Menneska hans er groteskt abstrakte, nærast kubistiske, og landskapa og ruinane er både gruvekkande og vakre, mykje takk vere den flotte fargelegginga. Les gjerne denne serien, men hugs: «lat all von fara, de som inn lyt skride». 




Illustrasjon: Giulio Romano

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et