Gå til hovedinnhold

Sex, kropp og klasseforskjeller

 


Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere. Vi gjengir brevet i sin helhet:


Kjære Würmstuggu


Jeg er en Vål’enga-supporter i førtiåra som er opptatt av ungdommens levekår. Jeg synes dere tar opp mye interessant stoff, men jeg skulle ønske dere kunne skrevet litt mer om temaer som sex, kropp og klasseforskjeller i det moderne Norge.


Hilsen Hugo Brænden,

Narvik



Redaktør Dalberg svarer:


Dessverre er ikke det temaer vi kommer til å prioritere den nærmeste tiden, men her er noen kjappe tanker om et par bøker jeg har lest i det siste:


Her om dagen var jeg innom det kommunale biblioteket og endte opp med å låne et par ganske nye skjønnlitterære bøker. Nærmere bestemt gjelder det romanen Jeg sank av Vidar Sundstøl og diktsamlingen Elementene av Morten Claussen


Jeg innrømmer gladelig at ingen av disse forfatterne var kjent for meg fra før, selv om jeg registrerer at begge har en betydelig produksjon bak seg, dessuten har ingen av bøkene blitt lansert med tilstrekkelig brask og bram til at jeg har fått det med meg. Med andre ord har hverken forventning eller fordommer farvet min lesning av disse bøkene, men nå som jeg har lest dem, føler jeg meg i stand til å si noe om det jeg har lest, selv om jeg fortsatt ikke vet noe mer om forfatterne enn det som står på omslagene. 


Jeg sank er faktisk en meget god roman. Handlingen er lagt til Karmøy, der Olav Tryggvason ifølge Snorre Sturlason lot en skipslast med seidmenn drukne for ca. 1000 år siden. Men handlingen foregår i nåtiden. Utgangspunktet for romanen er Halfdan Egedius’ illustrasjon av «Seidmennene på Skrattaskjær» fra praktutgaven av Snorre Sturlasons kongesagaer fra 1899. Sundstøl skriver om en forfatter, Eddy Kromvik, som skriver om en forfatter som skriver om Egedius’ tegning av de druknende seidmennene. Det er altså elementer av metafiksjon i denne romanen (for eksempel opplever hovedpersonen fra tid til annen at han blir kontrollert utenfra), selv om dette langt fra er bokens hovedanliggende, det går nemlig bredere og dypere.


Kromvik er litt av en outsider i det norske forfattermiljøet, sterkt opptatt av norsk middelalderhistorie og førkristen kultur, og uinteressert i dagsaktuelle temaer. «Når han skriver en bok, er det bestandig med et stort håp i enden av arbeidet, at noe skal åpne seg, en sprekk til å gli inn gjennom til et ukjent rom eller en soloppgang han ikke ante fantes.» Kromvik er altså ingen sosialrealist, skrivingen har et mer magisk formål, et formål som går på tvers av tid og bevissthet. «Egentlig er det et ønske om å tvinge virkeligheten til å gi etter og slippe ham inn i verdener han mener å ane bak overflatehinnen som møter ham til daglig.» Lykkes han? Les og finn ut selv. 


Uansett er boken glitrende skrevet, med overbevisende og tidvis ganske så foruroligende fortellerstemmer, fascinerende bilder og sanselige skildringer av natur og miljø på Sørvestlandet. Og før jeg glemmer det: Eddy Kromvik er klin gæren.


Diktsamlingen til Morten Claussen ga meg dessverre sørgelig lite i sammenligning med Sundstøls roman. Elementene begynner med et dikt som angir programmet for samlingen: «Inn i skogene / vannene / fjellene / himlene / månene / inn i disen». Deretter kommer dikt ordnet etter nettopp disse kategoriene. Dette er naturlyrikk der dikterjeget beveger seg rundt i østlandsk natur og tegner opp sentrallyriske tablåer som som fanger, eller i det minste prøver å fange, tilværelsens store og små spørsmål. 


Dersom leseren spør hva jeg synes om diktene, vil jeg svare at de er kjedelige og lite interessante. De slående bildene er stort sett fraværende, og jeg lar meg heller ikke begeistre hverken av språklig finesse eller metrisk virtuositet. Boken inneholder 118 dikt, og av disse er det bare et par jeg festet meg ved. Dette er det beste: «Slik jeg ser / vinterfluen virre / mot glassruten / før den ligger død / på vinduskarmen / stirrer fjellene / på meg». Ganske fiffig, ikke sant?


Jeg kan dessverre ikke anbefale denne diktsamlingen.


Jeg sank

av Vidar Sundstøl

Tiden, 2021


Elementene

av Morten Claussen

Solum bokvennen, 2021



Illustrasjon: Halfdan Egedius

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib