Gå til hovedinnhold

Sex, kropp og klasseforskjeller

 


Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere. Vi gjengir brevet i sin helhet:


Kjære Würmstuggu


Jeg er en Vål’enga-supporter i førtiåra som er opptatt av ungdommens levekår. Jeg synes dere tar opp mye interessant stoff, men jeg skulle ønske dere kunne skrevet litt mer om temaer som sex, kropp og klasseforskjeller i det moderne Norge.


Hilsen Hugo Brænden,

Narvik



Redaktør Dalberg svarer:


Dessverre er ikke det temaer vi kommer til å prioritere den nærmeste tiden, men her er noen kjappe tanker om et par bøker jeg har lest i det siste:


Her om dagen var jeg innom det kommunale biblioteket og endte opp med å låne et par ganske nye skjønnlitterære bøker. Nærmere bestemt gjelder det romanen Jeg sank av Vidar Sundstøl og diktsamlingen Elementene av Morten Claussen. 


Jeg innrømmer gladelig at ingen av disse forfatterne var kjent for meg fra før, selv om jeg registrerer at begge har en betydelig produksjon bak seg, dessuten har ingen av bøkene blitt lansert med tilstrekkelig brask og bram til at jeg har fått det med meg. Med andre ord har hverken forventning eller fordommer farvet min lesning av disse bøkene, men nå som jeg har lest dem, føler jeg meg i stand til å si noe om det jeg har lest, selv om jeg fortsatt ikke vet noe mer om forfatterne enn det som står på omslagene. 


Jeg sank er faktisk en meget god roman. Handlingen er lagt til Karmøy, der Olav Tryggvason ifølge Snorre Sturlason lot en skipslast med seidmenn drukne for ca. 1000 år siden. Men handlingen foregår i nåtiden. Utgangspunktet for romanen er Halfdan Egedius’ illustrasjon av «Seidmennene på Skrattaskjær» fra praktutgaven av Snorre Sturlasons kongesagaer fra 1899. Sundstøl skriver om en forfatter, Eddy Kromvik, som skriver om en forfatter som skriver om Egedius’ tegning av de druknende seidmennene. Det er altså elementer av metafiksjon i denne romanen (for eksempel opplever hovedpersonen fra tid til annen at han blir kontrollert utenfra), selv om dette langt fra er bokens hovedanliggende, det går nemlig bredere og dypere.


Kromvik er litt av en outsider i det norske forfattermiljøet, sterkt opptatt av norsk middelalderhistorie og førkristen kultur, og uinteressert i dagsaktuelle temaer. «Når han skriver en bok, er det bestandig med et stort håp i enden av arbeidet, at noe skal åpne seg, en sprekk til å gli inn gjennom til et ukjent rom eller en soloppgang han ikke ante fantes.» Kromvik er altså ingen sosialrealist, skrivingen har et mer magisk formål, et formål som går på tvers av tid og bevissthet. «Egentlig er det et ønske om å tvinge virkeligheten til å gi etter og slippe ham inn i verdener han mener å ane bak overflatehinnen som møter ham til daglig.» Lykkes han? Les og finn ut selv. 


Uansett er boken glitrende skrevet, med overbevisende og tidvis ganske så foruroligende fortellerstemmer, fascinerende bilder og sanselige skildringer av natur og miljø på Sørvestlandet. Og før jeg glemmer det: Eddy Kromvik er klin gæren.


Diktsamlingen til Morten Claussen ga meg dessverre sørgelig lite i sammenligning med Sundstøls roman. Elementene begynner med et dikt som angir programmet for samlingen: «Inn i skogene / vannene / fjellene / himlene / månene / inn i disen». Deretter kommer dikt ordnet etter nettopp disse kategoriene. Dette er naturlyrikk der dikterjeget beveger seg rundt i østlandsk natur og tegner opp sentrallyriske tablåer som som fanger, eller i det minste prøver å fange, tilværelsens store og små spørsmål. 


Dersom leseren spør hva jeg synes om diktene, vil jeg svare at de er kjedelige og lite interessante. De slående bildene er stort sett fraværende, og jeg lar meg heller ikke begeistre hverken av språklig finesse eller metrisk virtuositet. Boken inneholder 118 dikt, og av disse er det bare et par jeg festet meg ved. Dette er det beste: «Slik jeg ser / vinterfluen virre / mot glassruten / før den ligger død / på vinduskarmen / stirrer fjellene / på meg». Ganske fiffig, ikke sant?


Jeg kan dessverre ikke anbefale denne diktsamlingen.


Jeg sank

av Vidar Sundstøl

Tiden, 2021


Elementene

av Morten Claussen

Solum bokvennen, 2021



Illustrasjon: Halfdan Egedius

Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ
Legg inn en kommentar
Les mer

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H
Legg inn en kommentar
Les mer

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da
4 kommentarer
Les mer