Gå til hovedinnhold

Sex, kropp og klasseforskjeller

 


Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere. Vi gjengir brevet i sin helhet:


Kjære Würmstuggu


Jeg er en Vål’enga-supporter i førtiåra som er opptatt av ungdommens levekår. Jeg synes dere tar opp mye interessant stoff, men jeg skulle ønske dere kunne skrevet litt mer om temaer som sex, kropp og klasseforskjeller i det moderne Norge.


Hilsen Hugo Brænden,

Narvik



Redaktør Dalberg svarer:


Dessverre er ikke det temaer vi kommer til å prioritere den nærmeste tiden, men her er noen kjappe tanker om et par bøker jeg har lest i det siste:


Her om dagen var jeg innom det kommunale biblioteket og endte opp med å låne et par ganske nye skjønnlitterære bøker. Nærmere bestemt gjelder det romanen Jeg sank av Vidar Sundstøl og diktsamlingen Elementene av Morten Claussen


Jeg innrømmer gladelig at ingen av disse forfatterne var kjent for meg fra før, selv om jeg registrerer at begge har en betydelig produksjon bak seg, dessuten har ingen av bøkene blitt lansert med tilstrekkelig brask og bram til at jeg har fått det med meg. Med andre ord har hverken forventning eller fordommer farvet min lesning av disse bøkene, men nå som jeg har lest dem, føler jeg meg i stand til å si noe om det jeg har lest, selv om jeg fortsatt ikke vet noe mer om forfatterne enn det som står på omslagene. 


Jeg sank er faktisk en meget god roman. Handlingen er lagt til Karmøy, der Olav Tryggvason ifølge Snorre Sturlason lot en skipslast med seidmenn drukne for ca. 1000 år siden. Men handlingen foregår i nåtiden. Utgangspunktet for romanen er Halfdan Egedius’ illustrasjon av «Seidmennene på Skrattaskjær» fra praktutgaven av Snorre Sturlasons kongesagaer fra 1899. Sundstøl skriver om en forfatter, Eddy Kromvik, som skriver om en forfatter som skriver om Egedius’ tegning av de druknende seidmennene. Det er altså elementer av metafiksjon i denne romanen (for eksempel opplever hovedpersonen fra tid til annen at han blir kontrollert utenfra), selv om dette langt fra er bokens hovedanliggende, det går nemlig bredere og dypere.


Kromvik er litt av en outsider i det norske forfattermiljøet, sterkt opptatt av norsk middelalderhistorie og førkristen kultur, og uinteressert i dagsaktuelle temaer. «Når han skriver en bok, er det bestandig med et stort håp i enden av arbeidet, at noe skal åpne seg, en sprekk til å gli inn gjennom til et ukjent rom eller en soloppgang han ikke ante fantes.» Kromvik er altså ingen sosialrealist, skrivingen har et mer magisk formål, et formål som går på tvers av tid og bevissthet. «Egentlig er det et ønske om å tvinge virkeligheten til å gi etter og slippe ham inn i verdener han mener å ane bak overflatehinnen som møter ham til daglig.» Lykkes han? Les og finn ut selv. 


Uansett er boken glitrende skrevet, med overbevisende og tidvis ganske så foruroligende fortellerstemmer, fascinerende bilder og sanselige skildringer av natur og miljø på Sørvestlandet. Og før jeg glemmer det: Eddy Kromvik er klin gæren.


Diktsamlingen til Morten Claussen ga meg dessverre sørgelig lite i sammenligning med Sundstøls roman. Elementene begynner med et dikt som angir programmet for samlingen: «Inn i skogene / vannene / fjellene / himlene / månene / inn i disen». Deretter kommer dikt ordnet etter nettopp disse kategoriene. Dette er naturlyrikk der dikterjeget beveger seg rundt i østlandsk natur og tegner opp sentrallyriske tablåer som som fanger, eller i det minste prøver å fange, tilværelsens store og små spørsmål. 


Dersom leseren spør hva jeg synes om diktene, vil jeg svare at de er kjedelige og lite interessante. De slående bildene er stort sett fraværende, og jeg lar meg heller ikke begeistre hverken av språklig finesse eller metrisk virtuositet. Boken inneholder 118 dikt, og av disse er det bare et par jeg festet meg ved. Dette er det beste: «Slik jeg ser / vinterfluen virre / mot glassruten / før den ligger død / på vinduskarmen / stirrer fjellene / på meg». Ganske fiffig, ikke sant?


Jeg kan dessverre ikke anbefale denne diktsamlingen.


Jeg sank

av Vidar Sundstøl

Tiden, 2021


Elementene

av Morten Claussen

Solum bokvennen, 2021



Illustrasjon: Halfdan Egedius

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et