Gå til hovedinnhold

Sangen, katastrofen og det øde landet

 


Ulrik Farestad

Sangen og katastrofen

Solum Bokvennen 2017


T.S. Eliot

Det øde landet

Gjendiktet av Eirik Røkkum

TransFe:r, 2021



Vår søken etter nye, lesbare lyrikkutgivelser på norsk fortsetter, for vi har ennå ikke mistet troen på denne eldste av de litterære formene. Den observante leser vil erindre at jeg for et par uker siden oppdaget den unge tradisjonalisten Ulrik Farestad, som utkom med den formidable samlingen En hvithai i Venezia tidligere i år. Sist jeg var på biblioteket, plukket jeg med meg hans forrige diktsamling Sangen og katastrofen, en utgivelse som gikk meg hus forbi da den utkom i 2017. 


Og boken er fin, den. Den består av ambisiøse dikt som ofte, men ikke alltid, er utført i tradisjonell, bunden form - blankvers, sonetter, til og med en velklingende villanelle - samt en del dikt i friere form. Tematisk er det stor spennvidde. En del dikt er inspirert av malerier, og både klassiske og moderne. Spesielt godt likte jeg det om Vermeers «Sovende pike» og de tre sonettene til Christopher Rådlunds malerier, særlig «Imperial Star Destroyer». Ellers er det en betydelig temporal spennvidde her også. Oldtid og nåtid, ja, sågar fremtid går om hverandre, vi møter både Nefertiti, en slavejente i middelalderens Russland, en mujahid som går gatelangs i Oslo og et operahus i ruiner. Det er vanskelig å peke på svakheter i diktene. Personlig foretrekker jeg sonettene, for jeg synes de lengre diktene tidvis kan bli litt utflytende. Men jeg har ingen motforestillinger mot å anbefale denne boken. Check it out!


Jeg har også lest Eirik Røkkums nye gjendikting av The Waste Land. Dette er den første norske gjendiktningen av T.S. Eliots  intertekstuelle dystopiske extravaganza siden Paal Brekkes versjon fra 1949. Jeg synes Det øde landet var interessant lesning. Selve diktet, er det sagt så mye om før at jeg skal avstå fra å legge ut i det vide og brede om det utover at jeg kjenner det godt fra før og liker det, i den grad man kan like en slik tekst, men ja, bilder og linjer fra diktet har det med å dukke opp i mitt indre i de forskjelligste sammenhenger, både når det er snakk om direkte referanser og i andre, mer tilfeldige, sammenhenger, så ja, jeg synes nesten jeg kan si jeg liker diktet, selv om det er gåtefullt og vanskelig å få grep på. 


Røkkums gjendiktning har imidlertid gitt meg anledning til å komme litt tettere inn på dette skjellsettende diktet fra 1922, og etter å ha lest hans versjon to ganger, vil jeg si at jeg har blitt enda mer nysgjerrig på denne forunderlige lyriske mosaikken. Ikke bare blir lesningen mer intim på et vis når språket er ens eget morsmål, men teksten blir formidlet gjennom en annens øyne, og får dermed tilført noe nytt, for enhver oversettelse er som kjent en tolkning gjort ut fra et bestemt ståsted med hensyn til språk, geografi, kultur tid osv. 


Litt irriterende er det dog at Røkkum har valgt en radikal, talenær bokmålsform, full av a-endelser og «veit» og jeg vet ikke hva. (Nåja, så mye mer enn det er det kanskje ikke, og det er kanskje det som gjør at jeg irriterer meg over radikalt bokmål, altså at det ofte i bunnen er litterært riksmål, både syntaktisk og grammatisk sett, men med enkelte former som stikker seg ut.) Dette rimer dårlig ned den engelsken Eliot skrev diktet sitt på, og det skaper problemer når Røkkum kommer til cockney-partiet, som han gjengir med trønderdialekt. Personlig synes jeg det blir for utstikkende, men det var kanskje den beste løsningen med tanke på språket han bruker ellers i diktet. 


Røkkum har også skrevet et utfyllende etterord, der han etter min mening går litt for langt i å finne holdepunkter for det visjonære i diktet. Selv om The Waste Land tok sin samtid på pulsen og diagnostiserte mellomkrigstiden på rystende vis, er det ikke nødvendigvis «evig aktuelt», og å trekke inn «klimakrise», Trump og Erdogan blir søkt, spør du meg. Men alt i alt er det et essay som er vek verdt å lese. Verdt å lese er også Røkkums kommentarer til oversetterarbeidet. 


Dette er litt av en utgivelse som alle som setter pris på T.S. Eliots poesi, bør ta en kikk på. Og hvis de ikke gidder eller har mulighet til det, for eksempel fordi de er blinde eller aldri har lært å lese, kan de få noen til å lese høyt for seg. Det hadde forresten vært artig å se noen nye gjendiktninger av de andre langdiktene til Eliot også, kanskje særlig «Ash Wednesday». Hva sier du, Røkkum?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et