Gå til hovedinnhold

Hva har redaktøren lest?


«Hva har så Würmstuggu-redaksjonen lest i det siste?» er det sikkert mange av leserne som spør seg. Her griper redaktøren ordet og sier med glød i øynene og entusiasme i stemmen: «Litt av hvert, faktisk. I går aften leste jeg faktisk serieheftet Negro Romance nr. 4 fra Charlton Publications. Det heftet jeg har lest, er et opptrykk fra 1955, men serien ble etter hva jeg forstår opprinnelig utgitt av Fawcett noen år tidligere. Og jeg tror dette er det første nummeret av i alt tre hefter. Heftet inneholder tre historier om kvinner som først gjør gale valg, men til slutt finner en slags lykke, ført i pennen av Roy Ald, et ukjent blad for meg. To av historiene er tegnet av Alvin Hollingsworth, en utmerket tegner som senere i karrieren la tegneseriene på hylla og solgte seg til den galleribaserte kunstscenen, og en av historiene er tegnet av Rudy Palais, en tegner hvorom jeg intet vet utover at hans tegninger har en delikat strek formodentlig utført med pensel. Ikke ulik Jack Kamen, men mer sensuell, og med et hint av Milton Caniff. Historiene er overraskende sofistikerte, med en dybde jeg ikke er vant med å se i serier fra denne perioden. Nå er ikke romantikkserier fra 1950-årene mitt domene, men jeg antar at den psykologiske dybden Roy Ald utstyrer sine kvinnelige hovedpersoner med, skyldes at målgruppen var betydelig eldre enn den de 50-tallsseriene jeg er mest kjent med rettet seg mot. (Det er selvfølgelig også mulig at unge kvinner forventer mer kompleksitet og høyere kvalitet enn unge menn med en forkjærlighet for piktografisk melodrama.) Dog må det nevnes at det kun er de kvinnelige karakterene som skinner her. Mennene er pappfigurer. Men seriene er underholdende og damn good looking. Jeg har også lest Jon J. Muths tegneserieadapsjon av Fritz Langs filmklassiker M. En barnemorder er løs i en navnløs tysk by, og politiet klarer ikke å ta ham. Dermed tar byens gangstere loven i sine egne hender for å sijre sine økonomiske interesser. Her har vi å gjøre med en tegneserie som er laget 60 år etter sitt filmatiske forelegg, så det er klart at dette ikke er noen kommersielt motivert cash-inn som de fleste filmbaserte tegneserier er. Serien er malt i en fotorealistisk stil som for det meste holder seg til en sort-hvitt-preget palett. Muth følger filmen rimelig slavisk, men visuelt har han tatt seg store friheter. Karakterenes fremtoning er en helt annen enn i filmen, så det er tydelig at Muth har brukt egne fotoreferanser. Jeg leste hele serien på en kveld (og avsluttet kvelden med selve filmen), så at den fungerte som tegneserie, er det ingen tvil om. Jeg er imidlertid fortsatt skeptisk til fotorealisme av denne typen. Den skaper en distanse til figurene som gjør leseren mindre mottagelig for de emosjonelle sidene ved historien, og dermed ved fortellingens slagkraft. Jeg har selvfølgelig lest rent tekstbaserte publikasjoner også. Karl Knausgårds lille bok Uforvarende er et essay om vår bejublede forfatters liv som lesende og skrivende menneske. Og det er en bok som absolutt kan anbefales for lesere som interesserer seg for hva som får et menneske til å vie sitt liv til å beskjeftige seg med produksjon av skjønnlitterære tekster. Til slutt vil jeg nevne en bok fra Luther forlags serie «Kristne klassikere», nemlig Om mysteriene. Boken består av en oversettelse av kirkefader AmbrosiusDe mysteriis, som i hovedsak handler om dåpspraksisen i Milano i det fjerde århundret, samt noen innledende og forklarende tekster av oversetter Asle Dingstad. At det er interessant lesning, er det ingen tvil om, og særlig interessant er det å se hvor mye som skiller oldkirkens dåpsritualer fra dagens praksis. Boken gir et godt innblikk i Ambrosius teologi, og med tanke på at dette er ingen ringere enn selveste Augustins mentor, kan vi her se tanker som forplanter seg ned gjennom århundrene. Litt  irriterende er det likevel at Dingstad bruker en irriterende infantil garpegenitiv i alle tekstene sine her. Ja, det er vel egentlig det jeg har lest de siste dagene. Også de tre første nummerne av The Savage Dragon av Erik Larsen, da», sier redaktøren før han setter på sin nyeste favorittsang. «Paradise Lost er ute med en ny single. «Fall From Grace» er fengende seig metal som egentlig bør høres av alle som setter pris på nordengelsk kvalitetsdoom. We’re all alone. Indeed,» sier han på kav østnorsk standardmål før han kler seg naken og kryper til køys.

Negro Romance nr. 4 av Roy Ald, Alvin Hollingsworth og Rudy Palais
Charlton, 1955
M av Jon J. Muth (etter Fritz Langs film fra 1931)
Eclipse,1990
Uforvarende av Karl Ove Knausgård
Oktober, 2018
Om mysteriene. En dåpskatekese av Ambrosius/Asle Dingstad
Luther Forlag, 1998
The Savage Dragon 1-3 av Erik Larsen
Image, 1993
Fall From Grace av Paradise Lost
2020

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et