Gå til hovedinnhold

Monstre og djevler i det ville vesten


Tex Willer nr. 664 
av Ruju, Barison, Boselli og Bocci
Egmont, 2020

El Diablo nr. 1-4
av Brian Azzarello og Daniel Zezelj
DC/Vertigo, 2001


Tex Willer er på farten igjen! I nr. 664 får vi to korte, avsluttede historier, en Tex-historie av Pasquale Ruju, og Emanuele Barison, og en fortelling om den unge Kit Carson signert Mauro Boselli og Alessandro Bocci. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. 

I den første historien, «Monsteret», er handlingen lagt til Wyyomings skoger, der et Wendigo-aktig monster sprer uhygge og død i et lite jordbrukssamfunn. Etter en liten prolog der vi får et innblikk i indianerkrigenes grusomheter, møter vi Tex på gjennomreise i regionen. Han blir angrepet av monsteret og overlever bare med nød og neppe. Han blir tatt hånd om av en lokal småbruker, og etterhvert blir det avdekket at lokale kapitalkrefter og statsmaktens representanter har forårsaket en krise som truer innbyggerne i det lille samfunnet. Dette er en «weird western»-fortelling som med utgangspunkt i indiansk mytologi, berører både  sosiale problemer, og de økologiske og demografiske forandringene koloniseringen av Amerika førte med seg. Historien er smart bygget opp, men gode karakterer og en fin indre logikk. Visuelt er det hele svært godt fortalt. Barison kjører en ganske streit, uspektakulær realisme med hint av Joe Kubert. Figurtegningene er litt stive, men naturen, særlig om natten, skildres på  en utmerket måte, og monsteret er uhyggelig, særlig etter at prologen får sin payoff mot slutten av historien.

Den andre historien, «Maria Pilar» foregår i Texas før borgerkrigen og handler om etnisk spenning og handelskrig i den unge staten. Et handelskompani drevet av meksikansk-amerikanere blir plaget av anglo-amerikanske banditter og opplever at myndighetene ikke er interessert i å hjelpe dem. Så kommer unge, smekre Kit Carson, Texas Ranger, på banen. Dette er en fin, liten historie som er langt mer prosaisk enn «Monsteret» og som viser vår kjære «gamle kamel» på en litt annen måte enn vi er vant med. Det som imponerer mest, er Alessandro Boccis tegninger. De ultrafine skraveringene, det realistiske uttrykket og den store detaljrikdommen gjør at tegningene nærmest ligner på kobberstikk. Dette gjør at lesehastigheten går noe ned, for man må jo dvele litt ved slike tegninger, men historien er godt og klart fortalt.

Vi har her å gjøre med to solide historier som ikke revolusjonerer hverken westernsjangeren elle tegneseriemediet, men som både underholder og belyser interessante sider ved amerikansk historie.



Vel, nok om italiensk western, for denne gangen har jeg også lest en westernserie fra the land of the free. Jeg har nemlig lest Brian Azzarello og Daniel Zezeljs fire delers miniserie El Diablo fra 2001. Dette er en «modernisert» versjon av 70-tallsserien ved samme navn (som i sin tid også gikk på norsk i Jonah Hex eller Colt eller hva det nå var). I historien følger Moses Stone, en sheriff med broket fortid og hemmeligheter en masse, som jakter på en mytisk hevner ved navn El Diablo. Azzarellos historie har et ganske OK plot, med noen interessante, tildels svært brutale situasjoner og overraskende vendinger, men Azzarello er en meget lat historieforteller som forutsetter at leseren sitter på mye mer informasjon enn det som formidles gjennom tekst og bilder. Zezeljs tegninger virker interessante på overflaten, men under den idiosynkratiske, tunge tusjingen er det lite substans. Zezeljs figurer er ikke godt tegnet, og det er vanskelig å følge historien. Dessuten har denne serien fint lite med den originale El Diablo å gjøre. Anbefales ikke.


Omslagsillustrasjon Tex Willer: Claudio Villa







Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et