Gå til hovedinnhold

Monstre og djevler i det ville vesten


Tex Willer nr. 664 
av Ruju, Barison, Boselli og Bocci
Egmont, 2020

El Diablo nr. 1-4
av Brian Azzarello og Daniel Zezelj
DC/Vertigo, 2001


Tex Willer er på farten igjen! I nr. 664 får vi to korte, avsluttede historier, en Tex-historie av Pasquale Ruju, og Emanuele Barison, og en fortelling om den unge Kit Carson signert Mauro Boselli og Alessandro Bocci. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. 

I den første historien, «Monsteret», er handlingen lagt til Wyyomings skoger, der et Wendigo-aktig monster sprer uhygge og død i et lite jordbrukssamfunn. Etter en liten prolog der vi får et innblikk i indianerkrigenes grusomheter, møter vi Tex på gjennomreise i regionen. Han blir angrepet av monsteret og overlever bare med nød og neppe. Han blir tatt hånd om av en lokal småbruker, og etterhvert blir det avdekket at lokale kapitalkrefter og statsmaktens representanter har forårsaket en krise som truer innbyggerne i det lille samfunnet. Dette er en «weird western»-fortelling som med utgangspunkt i indiansk mytologi, berører både  sosiale problemer, og de økologiske og demografiske forandringene koloniseringen av Amerika førte med seg. Historien er smart bygget opp, men gode karakterer og en fin indre logikk. Visuelt er det hele svært godt fortalt. Barison kjører en ganske streit, uspektakulær realisme med hint av Joe Kubert. Figurtegningene er litt stive, men naturen, særlig om natten, skildres på  en utmerket måte, og monsteret er uhyggelig, særlig etter at prologen får sin payoff mot slutten av historien.

Den andre historien, «Maria Pilar» foregår i Texas før borgerkrigen og handler om etnisk spenning og handelskrig i den unge staten. Et handelskompani drevet av meksikansk-amerikanere blir plaget av anglo-amerikanske banditter og opplever at myndighetene ikke er interessert i å hjelpe dem. Så kommer unge, smekre Kit Carson, Texas Ranger, på banen. Dette er en fin, liten historie som er langt mer prosaisk enn «Monsteret» og som viser vår kjære «gamle kamel» på en litt annen måte enn vi er vant med. Det som imponerer mest, er Alessandro Boccis tegninger. De ultrafine skraveringene, det realistiske uttrykket og den store detaljrikdommen gjør at tegningene nærmest ligner på kobberstikk. Dette gjør at lesehastigheten går noe ned, for man må jo dvele litt ved slike tegninger, men historien er godt og klart fortalt.

Vi har her å gjøre med to solide historier som ikke revolusjonerer hverken westernsjangeren elle tegneseriemediet, men som både underholder og belyser interessante sider ved amerikansk historie.



Vel, nok om italiensk western, for denne gangen har jeg også lest en westernserie fra the land of the free. Jeg har nemlig lest Brian Azzarello og Daniel Zezeljs fire delers miniserie El Diablo fra 2001. Dette er en «modernisert» versjon av 70-tallsserien ved samme navn (som i sin tid også gikk på norsk i Jonah Hex eller Colt eller hva det nå var). I historien følger Moses Stone, en sheriff med broket fortid og hemmeligheter en masse, som jakter på en mytisk hevner ved navn El Diablo. Azzarellos historie har et ganske OK plot, med noen interessante, tildels svært brutale situasjoner og overraskende vendinger, men Azzarello er en meget lat historieforteller som forutsetter at leseren sitter på mye mer informasjon enn det som formidles gjennom tekst og bilder. Zezeljs tegninger virker interessante på overflaten, men under den idiosynkratiske, tunge tusjingen er det lite substans. Zezeljs figurer er ikke godt tegnet, og det er vanskelig å følge historien. Dessuten har denne serien fint lite med den originale El Diablo å gjøre. Anbefales ikke.


Omslagsillustrasjon Tex Willer: Claudio Villa







Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H