Tex Willer nr. 664
av Ruju, Barison, Boselli og Bocci
Egmont, 2020
El Diablo nr. 1-4
av Brian Azzarello og Daniel Zezelj
DC/Vertigo, 2001
Tex Willer er på farten igjen! I nr. 664 får vi to korte, avsluttede historier, en Tex-historie av Pasquale Ruju, og Emanuele Barison, og en fortelling om den unge Kit Carson signert Mauro Boselli og Alessandro Bocci. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
I den første historien, «Monsteret», er handlingen lagt til Wyyomings skoger, der et Wendigo-aktig monster sprer uhygge og død i et lite jordbrukssamfunn. Etter en liten prolog der vi får et innblikk i indianerkrigenes grusomheter, møter vi Tex på gjennomreise i regionen. Han blir angrepet av monsteret og overlever bare med nød og neppe. Han blir tatt hånd om av en lokal småbruker, og etterhvert blir det avdekket at lokale kapitalkrefter og statsmaktens representanter har forårsaket en krise som truer innbyggerne i det lille samfunnet. Dette er en «weird western»-fortelling som med utgangspunkt i indiansk mytologi, berører både sosiale problemer, og de økologiske og demografiske forandringene koloniseringen av Amerika førte med seg. Historien er smart bygget opp, men gode karakterer og en fin indre logikk. Visuelt er det hele svært godt fortalt. Barison kjører en ganske streit, uspektakulær realisme med hint av Joe Kubert. Figurtegningene er litt stive, men naturen, særlig om natten, skildres på en utmerket måte, og monsteret er uhyggelig, særlig etter at prologen får sin payoff mot slutten av historien.
Den andre historien, «Maria Pilar» foregår i Texas før borgerkrigen og handler om etnisk spenning og handelskrig i den unge staten. Et handelskompani drevet av meksikansk-amerikanere blir plaget av anglo-amerikanske banditter og opplever at myndighetene ikke er interessert i å hjelpe dem. Så kommer unge, smekre Kit Carson, Texas Ranger, på banen. Dette er en fin, liten historie som er langt mer prosaisk enn «Monsteret» og som viser vår kjære «gamle kamel» på en litt annen måte enn vi er vant med. Det som imponerer mest, er Alessandro Boccis tegninger. De ultrafine skraveringene, det realistiske uttrykket og den store detaljrikdommen gjør at tegningene nærmest ligner på kobberstikk. Dette gjør at lesehastigheten går noe ned, for man må jo dvele litt ved slike tegninger, men historien er godt og klart fortalt.
Vi har her å gjøre med to solide historier som ikke revolusjonerer hverken westernsjangeren elle tegneseriemediet, men som både underholder og belyser interessante sider ved amerikansk historie.
Vel, nok om italiensk western, for denne gangen har jeg også lest en westernserie fra the land of the free. Jeg har nemlig lest Brian Azzarello og Daniel Zezeljs fire delers miniserie El Diablo fra 2001. Dette er en «modernisert» versjon av 70-tallsserien ved samme navn (som i sin tid også gikk på norsk i Jonah Hex eller Colt eller hva det nå var). I historien følger Moses Stone, en sheriff med broket fortid og hemmeligheter en masse, som jakter på en mytisk hevner ved navn El Diablo. Azzarellos historie har et ganske OK plot, med noen interessante, tildels svært brutale situasjoner og overraskende vendinger, men Azzarello er en meget lat historieforteller som forutsetter at leseren sitter på mye mer informasjon enn det som formidles gjennom tekst og bilder. Zezeljs tegninger virker interessante på overflaten, men under den idiosynkratiske, tunge tusjingen er det lite substans. Zezeljs figurer er ikke godt tegnet, og det er vanskelig å følge historien. Dessuten har denne serien fint lite med den originale El Diablo å gjøre. Anbefales ikke.
Omslagsillustrasjon Tex Willer: Claudio Villa
Kommentarer
Legg inn en kommentar