Gå til hovedinnhold

Når millioner må myrdes


Red Famine: Stalin’s War on Ukraine
av Anne Applebaum
Allen Lane 2017

Den revolusjonære sosialismen, slik den har manifestert seg i den virkelige verden, har sin egen logikk, en logikk som kun i beskjeden grad innordner seg de moralske og materielle rammer mennesker vanligvis har forsøkt å leve sine liv innenfor gjennom historien. Og endemålet for denne logiske kjeden er en tilstand som ligger utenfor historien, ja for det er historiens slutt - «det klasseløse samfunn» - de revolusjonære sosialister til enhver tid har forsøkt å fremtvinge. Og for å nå frem dit må en være villig til å ta i bruk alle tenkelige midler. Alle hindringer må ryddes av veien, enten det er snakk om teorier, kulturelle artefakter eller levende mennesker. Gjør man ikke det, forråder man sin egen logikk og de moralske imperativer som ligger i denne. Noen ganger må man bare drepe noen millioner mennesker hvis man vil at revolusjonen skal seire. Det handler om egg og omeletter, ikke sant?

Jeg regner med at de fleste som leser Würmstuggu, fikk med seg Anne Applebaums fremragende bok Gulag fra 2003. Men det er kanskje ikke alle som har fått med seg hennes bok om Josef Stalins aller største forbrytelse mot menneskeheten. Red Famine: Stalin’s War on Ukraine handler om det blodigste kapitlet i Sovjetunionens blodige historie: holodomor, folkemordet der millioner av ukrainske bønder ble staffet med sultedøden av de sosialistiske myndighetene i kjølvannet av kollektiviseringen av landbruket og «avkulakiseringen» på begynnelsen av 1930-tallet. 

Dette var en politisk orkestrert hungersnød som hadde som hensikt å kue ukrainerne og lære dem at motstand mot Sovjetmakten var fåfengt. Det har alltid hersket stor usikkerhet om hvor mange mennesker som døde som en følge av denne politikken, men ifølge Applebaum er 3.9 millioner det mest sannsynlige estimatet. Innenfor den ukrainske republikken, vel å merke; hungersnøden rammet også Nord-Kaukasus, Volga-regionen og Kasakhstan, men her var dødeligheten totalt sett mye mindre. Applebaums tese er at dette var et folkemord på det ukrainske folk i og med at hungersnøden i særdeleshet rammet den ukrainske bondebefolkningen, og den var ledsaget av en offensiv mot ukrainsk kultur og nasjonalisme. Ukraina har alltid vært etnisk delt. I byene har russisk språk og kultur alltid stått sterkt, mens det ukrainske språket og det kulturelle grunnlaget for den ukrainske nasjonalismen kommer fra landsbygda. Og det var frykten for ukrainsk nasjonalisme som var beveggrunnen for folkemordet.

Applebaum begynner sin beretning med den russiske revolusjonen, da den ukrainske nasjonalismen fikk en oppsving som blant annet resulterte i erklæringen av en selvstendig ukrainsk stat sommeren 1917. Denne ble selvfølgelig kortvarig, og i løpet av den svært blodige russiske borgerkrigen fra 1918 til 1921 skiftet Kiev hender flerfoldige ganger.

I 1919 hardnet kampene mellom sovjetmakten og dens motstandere i Ukraina til. Under den såkalte krigskommunismen kom representanter fra bolsjevikregimet til landsbyene i dette mest fruktbare jordbruksområdet i det russiske riket og tok kornet fra bøndene for å skaffe brød til de bolsjevikkontrollerte områdene. Resultatet ble et voldsomt opprør der bønder med våpen i hånd forårsaket store tap for Den røde hær. 

Ifølge Applebaum var det muligheten for at dette kunne skje igjen som motiverte Stalin til å iverksette massedrap på befolkningen i den ukrainske republikken. Det begynte med at man satte groteskt overdrevne mål for kornproduksjon i femårsplanen. Det kornet statsmakten inndrev skulle brødfø det russiske proletariatet og dessuten eksporteres for å skaffe midler til ytterligere industrialisering av landet slik dette var skissert i femårsplanen. Høsten 1932 ble kampanjen intensivert ved at regimet sendte ut brigader som ikke bare skulle inndrive resten av kornet, men absolutt alt spiselig bøndene måtte være i besittelse av. Hadde man mat, var det i seg selv en kontrarevolusjonær forbrytelse. Og det hele var på sedvanlig sovjetisk vis ledsaget av propaganda om kontrarevolusjosninære konspirasjoner og antisovjetisk virksomhet. Drakoniske straffer for «tyveri» av selv den minste mengde korn ble vedtatt, og grensene mellom Ukraina og de tilgrensende republikkene ble stengt. Etterhvert ble det en forbrytelse å fortsatt være i live på landsbygda. Mennesker som ikke tjente revolusjonen og fremskrittet, hadde rett og slett ikke livets rett.

De sovjetiske myndighetene fastholdt at det slett ikke hadde funnet sted noen sultkatastrofe, langt mindre en menneskapt en, helt til Sovjetunionens oppløsning. Da man gjennomførte en folketelling i 1937 og fant ut at befolkningen var langt mindre enn forventet, ble resultatet av denne hemmeligholdt, og de som gjennomførte den, avrettet. Holodomor-narrativet levde videre i folkeminnet, men ble av myndighetene stemplet som nazipropaganda. Dessverre ble også vestlige land delaktige i undertrykkelsen av sannheten, både under hungersnøden og i årene etter, for å opprettholde internasjonale forbindelser med Sovjetunionen. Det var først med glasnost at det begynte å bli mulig å snakke om holodomor i Sovjetunionen. Og vi vet jo alle hvilken Pandoras kiste glasnost ble for den russiske kommunismen.

Applebaum forteller om spredte forsøk på å spre kunnskap om holodomor i etterkrigstiden. Det var i hovedsak den ukrainske diasporaen i Nord-Amerika som forsøkte å fortelle verden om det som hadde hendt -  for det meste for døve ører, dessverre. I 1986 kom imidlertid Robert Conquests bok Harvest of Sorrow og skapte en bredere oppmerksomhet rundt Stalins menneskapte hungersnød.

Det var først med åpningen av de sovjetiske statsarkivene på begynnelsen av 1990-tallet at vestlige historikere fikk tilgang til mer håndfaste kilder. Applebaum har brukt politiske og administrative dokumenter i tillegg til memoarer og brev som kildemateriale i denne boken. Og detaljnivået er imponerende i all sin grusomhet. Jeg ble faktisk nødt til å ta en del pauser bare for å fordøye det hun skriver. Så grusomt er det faktisk. 

Dessverre er dette et tema som fortsatt er ukjent for de fleste som ikke har en spesiell interesse for Sovjetunionens historie. Og jeg har lagt merke til at blant de som kjenner til hungersnøden (eller narrativet om hungersnøden, får en vel si, for mange har en formodentlig ideologisk basert aversjon mot å godta «antikommunistiske» historiske funn), er det påfallende hvor langt mange, særlig på venstresiden, går i å benekte det politiske aspektet, altså at dette var en menneskeskapt sultkatastrofe fremtvunget med overlegg av et ideologisk motivert regime som var villig til å myrde millioner av mennesker for å nå egne politiske mål. Vel, det er lett å se paralleller til «alternative tilnærminger» til nazi-Tysklands folkemord et decennium senere.

Denne boken trenger du faktisk å lese. Hvis du ikke er kommunist da. Kommunister lever godt i sitt eget alternative univers, og selv ikke de mest nitide beskrivelser av den virkelige verdens historie kan gjøre noe med deres oppfatninger.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et