Sjokket i Petrograd!

To the Finland Station: A Study in the Writing and Acting of History

av Edmund Wilson

1940

Anmeldelse av Håkon Daniel Myhre

Dette verket, publisert i 1940, er en lang, historisk analyse av sosialismen, dens tenkere og praktikanter, fra den spede begynnelse i kjølvannet av den franske revolusjon, til Vladimir Lenins ankomst ved Finlandstasjonen i Petrograd for å lede Bolsjevikene i den russiske revolusjonen i 1917. Edmund Wilsons bok er delt i tre deler, der den første i stor grad handler i om historikeren Jules Michelet og hans forsøk på en historiefortelling mer nedenfra, og noen av hans etterfølgere, mens den andre delen handler om Karl Marx og Friedrich Engels samt deres umiddelbare forløpere og samtidige, og den tredje handler om Vladimir Iljitsj Uljanov, Lenin, og hans reise mot revolusjonen i 1917, samt Leon Trotskij.

Boken er engasjerende skrevet, og går i dybden på alle menneskene den handler om, og konteksten de lever i. Du ser for deg brutaliteten i det tidlige industrielle Europa, og kan forstå hvorfor mange empatiske mennesker virkelig ville «snu hele saken på hodet», som det heter. Den mest sympatiske skikkelsen som fremstår i disse portrettene er klart Friedrich Engels, man får et inntrykk av at denne mannen i største del var motivert av en genuin medfølelse for arbeiderklassens lidelser. Han klarte også, trass sin borgerlige bakgrunn, å knytte bånd til arbeiderklassen på en måte Karl Marx aldri klarte, og var en sosial og nysjerrig person. Marx, på den andre siden, slår meg mer som en monomanisk mann, besatt av ideene sine. Til tross for all Wilsons respekt for ham, virker han i mine øyne mer forelsket i sine egne analyser enn bekymret for arbeiderne. Han snyltet også på venner og bekjente uten noe forbehold. Forholdet hans til Engels virker nesten parasittisk.

Hva gjelder Lenin og Trotskij er de også detaljert fremstilt. Selv om Wilson åpenbart har sympati for Trotskij i hans eksil (Trotskij ble myrdet i 1940, samme år denne boken ble utgitt), setter han ikke denne mannen på en pidestall. Han virker som en mann som alltid vil være med «Historien», og alltid vil være midtpunktet. Han var tidvis en veldig dyktig leder, men kunne i andre sammenhenger like gjerne vært en fascist. Han var opptatt av synlighet, makt og ære, og i hans tid og kontekst var Bolsjevismen den bevegelsen som ga han best mulighet til å oppnå dette, er det inntrykket Wilson skaper. Lenin, derimot, er av et annet kaliber, skal vi tro Wilson. Han var en som arbeidet ensrettet for Revolusjonen og for å sikre arbeiderklassens seier. Hans langsiktige mål var alltid demokratiske, selv om han noen ganger kunne bruke tøffe midler.

Her er kanskje boken på sitt svakeste. Den er ikke totalt sett ukritisk til Marxismen, og kommer bl.a. med en del kritikk av Marx manglende planer for samfunnet etter revolusjonen, og mange referanser til hvordan det til slutt gikk galt da Stalin kom til makten, men den utfører likevel en nesten total hvitvasking av Lenin. Om han hadde negative sider, kom de bare av Russlands grusomhet. Noe av det kan kanskje unnskyldes ved at en del av hans ugjerninger ble gjort under og etter revolusjonen, og det er senere enn perioden boken dekker, skjønt han snakker en hel del om det blant annet i epilogen, der han gir nesten all skyld for gale ting som skjedde på Stalin, og overser fint at Lenin etter Oktoberrevolusjonen satte fullstendig til side et demokratisk valg han hadde lovet og gjennomført, fordi hans parti ikke gjorde det så bra som han hadde regnet med. Videre tar han heller aldri opp at splittelsen i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti skjedde i forbindelse med at Lenin manipulerte deltakelsen, og derfor kunne snike til seg navnet «Flertallspartiet» (bolsjevikene) på en teknikalitet, selv om det ikke var sant hverken før eller etter. Denne propagandaseieren ser Wilson ut til å svelge fullstendig.
   

Alt i alt viste Lenin akkurat like mye av «viljen til makt» (for å sitere Nietzsche) som Adolf Hitler og lignende skikkelser, så jeg kjøper ikke i det hele tatt, slik Wilson sier det, at Lenins mål alltid var demokratiske. Om han ikke startet ut slik, er det, når vi kommer til 1917, klart at hans primære formål var makt, og sosialismen var hesten han red på. Han hadde riktignok en visjon for hva han skulle bruke makten til, men den innebar aldri å gi den fra seg. Om han ikke var begeistret for Stalin, var han i større grad enn noen andre ansvarlig for å sette opp et system som ga Stalin makt til å gjøre alle sine grusomheter, og derfor kan ikke Lenin, i historiens siste dom, regnes som en «venn av menneskeheten».
   

Alt i alt er boken vel verdt å lese, om man er interessert i noen av de viktigste trendene i det tyvende århundrets politiske historie. En må ha i bakhodet noen av forfatterens sympatier, men forordet av Louis Menand dekker dette ganske bra. Informasjon om Lenins mørkere side i denne anmeldelsen kommer fra The Rise and Fall of Communism, av Archie Brown, som også er anbefalt for de som er interessert i dette.

To the Finland Station er blitt omtalt her i Würmstuggu tidligere, men da av redaktør Stian Dalberg. Den omtalen kan leses her.