Gå til hovedinnhold

To the Finland Station



Edmund Wilson: To the Finland Station 

Edmund Wilsons idehistoriske verk fra 1940 om revolusjonær politikk og utviklingen av sosialistisk tenkning fra den franske revolusjon frem til den russiske revolusjon har undertittelen "A study in the writing and acting of history", og et underliggnde gjennomgangstema er hvilken rolle ideologi kan spille i historieskrivning, og hvordan historien kan brukes som råmateriale i konstruksjonen av ideologiske teorier. Boken er en klassiker og bør leses av enhver som interesserer seg for sosialisme. Så god er den faktisk.

Wilson starter med en lengre gjennomgang av den franske historikeren Jules Michelets verker. Han fortsetter med de franske og angelsaksiske premarxistiske sosialistene, som Saint Simon, Proudhon, Fourier og Owen, før han går videre til til utgangspunktet for den moderne sosialismen - Karl Marx. Wilson bruker mye plass på utviklingen av Marx' tenkning og de intellektuelle forutsetningene for denne, spesielt den hegelianske tradisjonen. Det må også nevnes at forfatteren legger for dagen det sviktende epistemolgiske grunnlaget for Marx' analyser, og i så måte er boken en grundig avkledning av det marxistiske prosjekt.

I siste del av boken er det den russiske marxistiske tradisjonen som står i fokus, både den bolsjevikiske og den mensjevikiske. Lenins tilpasning av den marxistiske teorien til russiske forhold var en av de mest skjebnesvangre politiske teoridannelsene i en ideologisk fruktbar periode som la premissene for det som, med Eric Hobsbawms uttrykk, gjerne blir kalt "det korte 20. århundret". Som tittelen antyder slutter Wilsons fremstilling rett før Lenins maktovertagelse i 1917.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib