Gå til hovedinnhold

Noen gode bøker om Stalin



Simon Sebag Montefiore: Stalin - The Court of the Red Tsar (2004)

Denne boken handler like mye om mennesket som politikeren og statsmannen Stalin. Montefiore har fordypet seg i et rikholdig kildemateriale som kaster lys over dagliglivet (og selskapslivet) i Kreml i Stalins regjeringstid. Det er interessant å lese om hvordan Stalin og personene i hans omgangskrets var som privatpersoner. Selvsagt dreier mye av boken seg også om politikk og de grusomheter det kommunistiske lederskapet så seg nødt til å utføre for å bevare det sosialistiske systemet i landet.

Montefiore er ingen revisjonist og kommer ikke med nye banebrytende innsikter i Stalins rolle som politisk aktør og drivkreftene bak hans handlinger. Ei heller opererer han med strukturalistiske forklaringsmodeller på regimets handlinger. Dette er politisk historieskrivning i den tradisjonalistiske skole eksemplifisert ved Robert Conquest etc. Denne tradisjonen, som vektlegger de enkelte individers valg og handlinger som den vesentlige drivkraften bak den historiske utviklingen, må sies å være paradigmatisk for sovjetforskningen idag. I hvert fall for de forskere som har en empirisk tilnærming til stoffet og ikke ser på historieskrivning som et ideologisk vedheng med et apologetisk formål.


Robert Service: Stalin - A Biography (2004)

Services politiske biografi omhandler Stalins liv fra barndommen og oppveksten i Georgia til hans død på maktens tinde i Kuntsevo. Hovedvekten ligger selvfølgelig på Stalins periode som leder av kommunistpartiet og, i denne egenskap, statsleder. Det gjøres grundig rede for de bloddryppende 30-årene, da Stalin markerte seg på den historiske scenen som en av verdenshistoriens største massemordere, med kollektivisering, avkulakisering og politisk initiert hungersnød som første akt, og Den store terroren som andre akt. 

Det fortsetter med Den store fedrelandskrigen og etterkrigstiden, som gjerne blir omtalt med 
betegnelsen høystalinisme, da Stalins personlige makt og den tilhørende personkilten nådde sitt absolutte høydepunkt.

Sentralt i Services bilde av Stalin er den ideologiske drivkraften bak hans gjerninger. Han hadde en dypt forankret tro på sosialismen i dens marxistiske form, en ideologi han i det store og hele hadde overtatt fra sin forgjenger og politiske mesen Lenin.



Donald Rayfield: Stalin And His Hangmen (2004)

Det kommunistiske sovjetregimet var grunnlagt på voldsmakt, og led av en fundamental mangel på folkelig legitimitet. For å beholde makten var det nødvendig å opprettholde en konstant trussel om vold.

Til dette formål ble hemmelige politi grunnlagt av Lenin, med Feliks Dzierzynski som første leder. Dette organet gikk igjennom Sovjet-tiden gjennom mange navneendringer, Tsjeka, GPU, OGPU, NKVD, MGB og KGB, men dets samfunnsoppdrag gjennom hele perioden var det samme: å bevare den sosialistiske samfunnsordenen gjennom overvåkning, eliminering av (reelle og innbilte) fiender av regimet og drift av konsentrasjonsleirsystemet Gulag. 

Som fremgår av bokens tittel, handler Stalin and His Hangmen om Stalin og lederne av det hemmelige politi i hans regjeringsperiode, Dzierzynski, Vjatsjeslav Menzjinsky, Genrikh Jagoda, Nikolai Jezjov og Lavrentij Beria. Spesielt kjærkomment er det at Rayfield vier så mye plass til Menzjinsky, en mann som normalt bare nevnes i et par setninger i Stalin-biografier.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et