Gå til hovedinnhold

Noen gode bøker om Stalin


Simon Sebag Montefiore: Stalin - The Court of the Red Tsar (2004)

Denne boken handler like mye om mennesket som politikeren og statsmannen Stalin. Montefiore har fordypet seg i et rikholdig kildemateriale som kaster lys over dagliglivet (og selskapslivet) i Kreml i Stalins regjeringstid. Det er interessant å lese om hvordan Stalin og personene i hans omgangskrets var som privatpersoner. Selvsagt dreier mye av boken seg også om politikk og de grusomheter det kommunistiske lederskapet så seg nødt til å utføre for å bevare det sosialistiske systemet i landet.

Montefiore er ingen revisjonist og kommer ikke med nye banebrytende innsikter i Stalins rolle som politisk aktør og drivkreftene bak hans handlinger. Ei heller opererer han med strukturalistiske forklaringsmodeller på regimets handlinger. Dette er politisk historieskrivning i den tradisjonalistiske skole eksemplifisert ved Robert Conquest etc. Denne tradisjonen, som vektlegger de enkelte individers valg og handlinger som den vesentlige drivkraften bak den historiske utviklingen, må sies å være paradigmatisk for sovjetforskningen idag. I hvert fall for de forskere som har en empirisk tilnærming til stoffet og ikke ser på historieskrivning som et ideologisk vedheng med et apologetisk formål.

Robert Service: Stalin - A Biography (2004)
Services politiske biografi omhandler Stalins liv fra barndommen og oppveksten i Georgia til hans død på maktens tinde i Kuntsevo. Hovedvekten ligger selvfølgelig på Stalins periode som leder av kommunistpartiet og, i denne egenskap, statsleder. Det gjøres grundig rede for de bloddryppende 30-årene, da Stalin markerte seg på den historiske scenen som en av verdenshistoriens største massemordere, med kollektivisering, avkulakisering og politisk initiert hungersnød som første akt, og Den store terroren som andre akt. 

Det fortsetter med Den store fedrelandskrigen og etterkrigstiden, som gjerne blir omtalt med 
betegnelsen høystalinisme, da Stalins personlige makt og den tilhørende personkilten nådde sitt absolutte høydepunkt.

Sentralt i Services bilde av Stalin er den ideologiske drivkraften bak hans gjerninger. Han hadde en dypt forankret tro på sosialismen i dens marxistiske form, en ideologi han i det store og hele hadde overtatt fra sin forgjenger og politiske mesen Lenin.



Donald Rayfield: Stalin And His Hangmen (2004)

Det kommunistiske sovjetregimet var grunnlagt på voldsmakt, og led av en fundamental mangel på folkelig legitimitet. For å beholde makten var det nødvendig å opprettholde en konstant trussel om vold.

Til dette formål ble hemmelige politi grunnlagt av Lenin, med Feliks Dzierzynski som første leder. Dette organet gikk igjennom Sovjet-tiden gjennom mange navneendringer, Tsjeka, GPU, OGPU, NKVD, MGB og KGB, men dets samfunnsoppdrag gjennom hele perioden var det samme: å bevare den sosialistiske samfunnsordenen gjennom overvåkning, eliminering av (reelle og innbilte) fiender av regimet og drift av konsentrasjonsleirsystemet Gulag. 

Som fremgår av bokens tittel, handler Stalin and His Hangmen om Stalin og lederne av det hemmelige politi i hans regjeringsperiode, Dzierzynski, Vjatsjeslav Menzjinsky, Genrikh Jagoda, Nikolai Jezjov og Lavrentij Beria. Spesielt kjærkomment er det at Rayfield vier så mye plass til Menzjinsky, en mann som normalt bare nevnes i et par setninger i Stalin-biografier.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n