Det var i 1983
jeg oppdaget at minnene
fra '47 var borte. Det
du alltid sa om kvinnene
i nabohuset viste seg
å stemme. Jeg, som visste bedre
(trodde jeg), sa det var løgn -
at pengene de gav til meg
var tatt fra deres egne fedre.
Det var rett før vårjevndøgn
i '47 at noe skal
ha hendt med meg og eldstejenta,
men jeg husker ikke lenger
hva. Det virker som om all
kontakt med fortiden er brent av,
som om min historie henger
løst i luften, utolkbar,
uten noe å forklare,
uten å forklare noe.
Siden treogåtti har jeg
lidd av mangelen på svaret.
Hullet i hukommelsen bedøver meg
som heroin i blodet.
Illustrasjon: Basil Wolverton
SvarSlett