Fascismen var i første rekke et italiensk fenomen, et svar på de problemer landet stod overfor etter første verdenkrig. I mellomkrigstiden spredde det fascistiske tankegodset (som som på ingen måte var et rent italiensk produkt) seg til andre land i Europa. Den mest suksessrike, og grusomste, av Mussolinis imitatorer var selvfølgelig Adolf Hitler og hans nasjonalsosialistiske parti, men man fant også ekko av Mussolini i regimer der fascistiske og fascistinspirerte grupperinger inngikk i autoritære regjeringskoalisjoner, som i Spania og Portugal.
I historieforskingen har fascismen gjerne blitt sett på som et politisk system der politikken har vært preget av ad hoc-løsninger og ideologien har spilt en underordnet rolle, først og fremst som politisk blendverk. Man har konsentrert seg om å forklare fascismen som en politisk sykdom i et Europa i økonomisk krise. I de senere år har likevel det ideologiske i innholdet i fascismen blitt tatt mer seriøst av historikere og statsvitere. Fascistene var ikke bare viljeløse marionetter for klassesamfunnets herrer, men utformet sin politikk med utgangspunkt i en ideologi som rett nok ikke påberopte seg universalitet på linje med den marxistiske verdensanskuelse, men som likevel hadde nok drivkraft og folkelig appell til å gi aktørene en stor grad av autonomi som politiske aktører.
Robert Paxton: The Anatomy of Fascism (2004)
Stanley Payne: Fascism: Comparison and Definition (1980)
Både Paxton og Payne forsøker å definere fascisme både som ideologi, bevegelse og system. Et sentralt anliggende i disse bøkene er at fascismen ikke bare var et italiensk fenomen, men at det finnes en generisk fascisme som tidvis også kom til uttrykk i politiske bevegelser og regimer som vanligvis ikke regnes som fascistiske, enten som et resultat av deres historiske utvikling (f. eks der bevegelsen har form av en koalisjon med ideologisk konkurrerende fraksjoner), eller som påvirkning utenfra.
A. James Gregor: The faces of Janus : Marxism and Fascism in the twentieth century (2000)
Som tittelen antyder handler denne boken om de mange likhetene mellom fascisme og marxisme. Som kjent var Mussolini revolusjonær sosialist før han under første verdenskrig forkastet den marxistiske internasjonalismen til fordel for en aggressiv form for nasjonalisme. Likevel levde mye av det sosialistiske tankegodset videre i regimets økonomiske politikk og kanskje spesielt i den fascistiske politiske retorikk. Etter Lenins død, og spesielt etter annen verdenskrig, viste det seg også at nasjonalisme lett lot seg forene med marxistisk ideologi.
Ottar Dahl: Fra konsens til katastrofe : kapitler av fascismens historie i Italia (1996)
Ottar Dahl er kanskje mest kjent for sin klassiske Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Men han har også skrevet noen meget lesverdige bøker om den italienske fascismen. I motsetning til Paxton og Payne har Dahl en strengt historisk tilnærming og beskjeftiger seg utelukkende med den italienske fascismen både som ideologi, politisk bevegelse og regime. Kortfattet, grundig og meget lesverdig.
Ottar Dahl: Syndicalism, fascism and post-fascism i Italy 1900-1950 (1999)
Hovedtemaet i denne boken er den syndikalistiske impuls i den italienske fascismen og den fascistiske fagbevegelsen. Den nasjonalistisk orienterte syndikalismen i Italia oppstod ved århundreskiftet og var en viktig maktfaktor i fagbevegelsen i Giolitti-perioden. Etter Mussolinis maktovertagelse kom bevegelsen i posisjon, selv om de ble nødt til å inngå mange kompromisser i det mangefasetterte fascistiske regimet. Etter annen verdenskrig utgjorde nasjonalsyndikalistene en fraksjon i det postfascistiske MSI inntil de konservative festet grepet om partiet i 1950.
Kommentarer
Legg inn en kommentar