Med pestbefengte vinger og en stank
av råttent kjøtt fra virksomme tentakler
flyr dikterkunstens ånd. Dens svake skrik
blir møtt av sinte rop og tente fakler.
En gang var den en mektig majestet
som skinte som en stor og mektig stjerne
på morgenhimmelen. Nå er dens lys
et dunkelt skjær av morild i det fjerne.
Den lovte næring og forstand til dem
som hungret etter mer enn brød og vin.
Men de erfarte at dens milde gaver
var intet mer enn aske og urin.
Nå står de her i taus forakt og venter
på ånden der den i kolerisk harme
forlater sitt revir. Og se, den faller
mot fakkelhavets infernalske varme!
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett