Om Europas tilbakegang

Asle Toje
Europatrilogien

Dreyer, 2022

I anledning tolvårsårsjubileet til Würmstuggu, har vi idag valgt å publisere en anmeldelse av en bok vi tror våre lesere vil like. Dette er sannelig en stor dag for det oplyste Borgerskab!

I våres hjalp den konservative studentforeningen FAKS Asle Toje med å oversette hans Europatrilogi til engelsk. Jeg bidro med to kapitler i den første delen, «Rødt, hvitt og blått» (2012), og i gave fikk jeg et lite eiketre og en signert utgave av boken. Jeg har etter dette også lest de siste to bøkene i trilogien, «Jernburet» (2014) og «Gullbrikkespillet» (2020). Dette er min anmeldelse av Europatrilogien av Asle Toje.

Denne boken er tre bøker lagt sammen i ett bind. Boken er ganske spesiell. Den er nesten som et sett med nesten uavhengige, halv-biografiske små vignetter og historier fra Europa, i årene mellom ca 2010 og 2020. Hver av dem er knyttet til et bestemt sted, by eller land Toje har besøkt, og han snakker om hva han gjorde der og hvem han traff, historien til stedet, og egne filosofiske betraktninger. Som helhet virker det mer som et koherent verk enn en serie med inntrykk som gradvis maler et slags kompositt-maleri av et Europa i dramatisk forandring. Han dekker temaer som ensomhet, kriminalitet, narkotika, porno, innvandring, arbeidsløshet, normløshet og meningsløshet. Kort sagt, han dokumenterer Europas tilbakegang. Språket hans er vakkert, og portrettene han maler er dypt menneskelige.

Det siste kapittelet er nok det som gir mest indikasjon av hva helheten mener. Det handler om de ortodokse munkene på Athos-halvøya i Hellas. Disse munkene har stått på siden av verden i mer enn tusen år. Selv om den moderne verden i noen grad har fått fotfeste på Athos, er det klart at noe av en svunnen tid i Europa, det som man tidligere kalte kristenheten, har blitt bevart her, om enn ufullkomment.

Implikasjonen er kanskje at i en verden i konstant forandring, er det viktig at noen står utenfor, med ben plantet trygt i en gammel tradisjon. Dette er selvsagt det Würmstuggu sikter på å gjøre for det oplyste Borgerskab! Så denne boken vil klart være til stor glede for våre lesere!

Håkon D. Myhre

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Les mer

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Les mer

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker. Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen