Gå til hovedinnhold

Tex nå igjen?

 


Tex Willer nr. 710

«Gjensyn med Redrock»

av Antonello Rizzo, Pasquale Ruju og Rossano Rossi

Egmont, 2023


Maxi Tex nr. 90

«De uovervinnelige» 

av Mauro Boselli og Carlo Marcello

Egmont, 2023


Howdy! Her kommer en ny runde med Würmstuggus favoritt-westernhelt. Vi gjør det vi kan, eller i det minste det vi gidder, for å orientere våre lesere i jungelen av Tex Willer-utgivelser på norsk. Før vi begynner, slår vi fast at ikke all Tex er god Tex, men som regel finnes det i hvert fall noe god Tex i handelen til enhver tid. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. 


Månedsheftet Tex Willer er ute med nummer 710, og bak et usedvanlig dølt omslag signert Claudio Villa finner vi første episode av det som ser ut til å bli en ganske forglemmelig historie som riktignok styrer unna outrerte elementer som fabeldyr og trollmenn, men som går litt for langt i motsatt retning med med sin rundhåndede omgang med slitne klisjeer og stereotypiske figurer. Forfatterne Antonello Rizzo og Pasquale Ruju tar utgangspunkt i en over 40 år gammel historie, men det er ingen forutsetning å kjenne til denne for å få noe ut av «Gjensyn med Redrock». All relevant informasjon er med her. Det ver bare det at denne fortellingen byr på så lite. Vi har en ond forretningsmann, en bande onde apasjer, gullgravere samt et par korrupte offentlige tjenestemenn. Jeg liker tradisjonelle westerntroper, men her blir det dessverre for traust og uengasjerende. Snork. Heller ikke tegningene begeistrer meg nevneverdig. Rossano Rossi har en litt flat tegnestil som minner veldig om Fabio Civitelli, men jeg synes han mangler sistnevntes grafiske lekenhet. Kort sagt: Jeg er ikke spesielt imponert over denne episoden, men, selvfølgelig, for alt jeg vet, kommer kanskje historien til å ta en fullstendig uventet vending i neste episode som vil gjøre alle mine forventninger til skamme. Jeg kommer uansett til å plukke opp neste nummer for å se hvordan det går.


En Tex Willer-historie som imidlertid innfridde mine forventninger, er å finne i Maxi Tex nr 90, som dessverre går ut av handelen imorgen. «De uovervinnelige» er et gjenoppteykk fra 1995, og teamet bak, Mauro Boselli og Carlo Marcello er det samme som stod bak forrige nummer. Her møter vi en irsk bande med nasjonalistiske sympatier som herjer i Mexico, og som i sin jakt etter keiser Maximillians gull kommer i konflikt med en meksikansk opprørshær. Noe av det som gjør denne historien så besnærende er de dynamiske persontegningene. Irene er kriminelle, all right, og i starten er de usympatiske, men etter hvert vinner de leserens - og våre helters - sympati. Intrigen inneholder en del krumspring og overraskelser, og i sist siste akt er det et blodbad uten like. Samtidig serverer Boselli og Marcello oss en del innsikt i nasjonalismens kraft i den irske diasporaen under det britiske imperiets storhetstid. Historiens oppbygning er ikke helt ulik den i forrige nummer, og selv om jeg nok likte den bedre, har jeg ingen problemer med å anbefale «De uovervunnelige». Selvfølgelig om du klarer å overse den virkelig elendige reproduksjonen da. Marcello ser absolutt ut til å være en dyktig tegner, men tegningenes illustrative kvaliteter er det vanskelig å få øye på i den dårlige trykken. Men det er visst noe vi må leve med. Man kan jo si at 150 kroner for 330 sider ikke er så aller verst, men når sidene er så dårlig gjengitt som her, synes jeg prisen godt kunne vært satt noe lavere.


Det var alt for denne gang. Forvent mer Tex igjen i oktober.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da