Gå til hovedinnhold

Bonelli-Bonanza!

 


Tex Willer nr. 709

«Mørkets monstre»

av Moreno Burratini og Michele Rubini

Egmont, 2023


Maxi Tex nr. 89

«Carsons fortid»

av Mauro Boselli og Carlo Marcello

Egmont, 2023


Dylan Dog

«De sista ljuva åren»

av Giovanni DiGregorio og Nicola Mari

Ades Media, 2014


Jada, jeg er litt sent ute med denne omtalen av Tex Willer nr. 709, men jeg har hatt mye å gjøre den halvannen uken som har gått siden jeg leste denne avsluttende episoden av chupacabra-eventyret til Moreno Burratini og Michele Rubini som begynte forrige måned. Det samme kan det forresten være, for denne historien fenget ikke meg. De ulike grupperingene i historien møtes med dunder og brak, og vi får en forklaring forklaring på disse blodsugende fabeldyrene. Ikke uventet er det en *gjesp* overnaturlig komponent i deres tilblivelsesprosess. Det er mye action, med skuddvekslinger og mannefall, og i den overlessede avslutningen blir det sågar plass til zombier. Ganske forglemmelig, spør du meg. Velvel, tegningene er da i det minste godt utført. Men det er ikke nok til at jeg vil anbefale noen å lese denne halvhjertede blandingen av western og horror. 


Da var det godt jeg fikk en uventet pakke i posten fra en av Würmstuggus velgjørere her om dagen. I den var det to Bonelli-utgivelser som hadde gått under min radar, et svensk Dylan Dog-album fra 2014 og Maxi Tex nr. 89, som akkurat gikk ut av handelen. 


La oss begynne med sistnevnte. Maxi Tex pleier jeg vanligvis ikke å plukke opp. Det skyldes først og fremst produksjonskostnadene og trykkvaliteten. Sidene er så dårlig reprodusert at det kan være vanskelig å vurdere kvaliteten på tegningene, og maskintekstingen er turnoff og dessuten tidvis uleselig. Men «Carsons fortid» av Mauro Boselli og Carlo Marcello er faktisk en utmerket historie som bygger, riktignok ganske løselig, på virkelige hendelser fra Montanas historie. Denne fortellingen, som første gang ble utgitt på norsk i 1995, handler nemlig om den omfangsrike banden «De uskyldige», som herjet under gullrushet på 1860-tallet, altså da Kit Carson var en ung ranger som ennå ikke hadde møtt Tex Willer. De infiltrerte samfunnet og opparbeidet seg viktige posisjoner innen næringsliv og offentlig sektor, og beriket seg gjennom dristige røvertokt mot gullgravernes virksomhet i delstaten. 


Boselli og Marcello forteller en kompleks historie som utspiller seg over to tidsplan som på elegant vis veves sammen i to parallellhandlinger før det hele avsluttes med en lang, intens actionsekvens i spøkelsesbyen Bannock. Det er Carson som er helten her, selv om han får god hjelp av far og sønn Willer. Skurkene er utstyrt med betraktelig mer personlighet enn vi er vant med, og det sedvanlige sort-hvite moralske universet våre helter vanligvis ferdes i, får nyanser av grått i en historie som slår meg som mer realistisk enn hva vi vanligvis får servert. Og da tenker jeg ikke bare på fraværet av trollmenn og monstre, men kanskje først og fremst på forholdet mellom karakterene og de moralske vurderingene de gjør. Jeg ble faktisk beveget av avslutningen. 


Det forekommer meg at det først og fremst er historiens plot, oppbygning og tematikk som imponerer meg, for tegningene er det vanskelig å si noe definitivt om. De er habile, for all del, som omtrent alt av Tex Willer, men trykkvaliteten gjør det vanskelig å bedømme om Marcello er noe mer enn habil. Noen utpreget stilist ser det uansett ikke ut som han er. Men det funker. Alt i alt en perle av en Tex Willer-historie. Kanskje jeg rett og slett bør begynne å lese Maxi Tex oftere.


Når det gjelder Dylan Dog, er dette en serie jeg husker at jeg likte godt da Hjemmets forlag gav ut fem nummer tidlig på 1990-tallet. For de som ikke kjenner serien, kan jeg nevne at den handler om en «marerittdetektiv» som etterforsker saker som vedrører det overnaturlige og makabre. Dette er altså en skrekkserie, ikke helt ulik John Constantine Hellblazer, men i det velkjente Bonelli-formatet, og med relativt stor bredde med hensyn til grøssergenrens ulike undergenrer. Dylan Dog ble skapt av manusforfatter Tiziano Sclavi, men mange forfattere og tegnere har jobbet med serien opp fjennom årene. 


«De sista ljuva åren» har manus av Giovanni DiGregorio og tegninger av Nicola Mari, to navn som er ukjente for meg. I denne historien forsøker Dylan Dog å finne ut hvorfor de aldrende beboerne på et hvilehjem i Devon tilsynelatende aldri dør. De er over 100 år alle sammen, og ingen av dem får besøk fra pårørende. Men så begynner de å dø, en etter en, på dramatisk vis. Ulike mulige forklaringer blir presentert, den ene mer fantastisk enn den andre, og vår helt, som forøvrig ikke er spesielt heltemodig, alle fall om man sammenligner med Tex Willer, skjønner ikke hva han skal tro. 


Avslutningen skal jeg selvfølgelig ikke avsløre, utover at den er både original og overraskende, men ikke på den vanlige EC Comics-måten. Grunntonen i historien er egentlig mer melankolsk enn skremmende - og det funker! Nicola Maris tegninger er har en lyrisk sjarm som ikke er helt ulik tegnere som Jose Munoz, Didier Comes og Hugo Pratt, men jeg hadde nok foretrukket at sidene ikke hadde blitt blåst det opp til albumformat. Størrelsen teller! Men alt i alt er dette en fin underholdningserie. Albumet har en fin, nytegnet forside av Elin Jonsson, mens baksiden prydes av Angelo Stanos originalomslag. Jeg skulle gjerne skulle sett et nytt forsøk på å utgi Dylan Dog på norsk, men forsøket på å gi ut Julia for et par år siden overbeviste vel Egmont at det ikke er særlig til marked for Bonellis grøsserserier i Norge. Det er synd. 

Kommentarer

  1. Historien om «Carsons fortid» får en slags løselig oppfølger i «De uovervinnelige» fra 1997, samlet i MaxiTex nummer 90. Her er plot og karakterer urbrodert i kanskje enda større grad, samtidig flettes britisk og amerikansk historie inn mot et fascinerende drama. Denne kommer nok inn blant Bosellis fem beste Tex-episoder.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da