Morgan Kane nr. 18
«Bravado»
Louis Masterson
Bladkompaniet, 1968
Maxi Tex nr. 26
«Den lumske veien»
Gianfranco Manfredi og Miguel A. Repetto
Egmont, 2012
Howdy, kjære leser! Dette er en tekst som omhandler en tegneserie fra Italia og en roman fra Norge med handling fra det nordamerikanske kontinent mot slutten av 1800-tallet. Heltene bærer hatt og revolver, tilbringer mye tid til hest og bekjemper kriminalitet på vegne av myndighetene. Vi skal atter besøke Tex Willers og Morgan Kanes univers. Noen vil kanskje mene at jeg avslører for mye av handlingen, men dem bryr jeg meg ikke om. Bøkene kom ikke ut igår. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
Maxi Tex nr. 26 fra 2012 inneholder en utmerket historie signert Gianfranco Manfredi, skaperen av westernserien «Magisk vind» (og forøvrig et renessansemenneske som ved siden av å skrive tegneserier også skriver romaner, sakprosa og filmmantus i tillegg til å arbeide som komponist, musiker og skuespiller) og argentineren Miguel A. Repetto, som i Norge nok er mest kjent for sitt arbeid på seriene «Agent Corrigan» og «Green Force Five» i Agent X9. Og hvorfor er så denne historien «utmerket», tenker du kanskje?
Jo, ikke bare har den et manuskript som kombinerer et velkjent westernmotiv - langdistansetransport av kveg fra Texas til Dodge City - med et solid mordmysterium, den er også spennende, velkomponert og befolket av interesante karakterer som både har personlighet og mørke hemmeligheter, og til og med utvikler seg i løpet av de 274 sidene historien består av. I tillegg, eller kanskje fremfor alt, tegner Repetto så godt at selv den mest kresne leser er nødt til å bli imponert, noe som i utgangspunktet ikke er så lett i og med at Tex Willers lesere er ganske bortskjemte når det gjelder tegninger, men her snakker vi altså om en tegner som er i samme liga som José Ortiz og Alfonso Font, selv om han har en veldig annerledes tegnestil. Repettos tegninger er mye renere og mer presise i streken. Med utsøkt kontrollerte pennestrøk og finmaskede skraveringer og tildels stor detaljmengde maner han frem dramatiske scener der lys- og værforhold er vel så viktig som figurenes flukt gjennom billedrutene. Legg for eksempel merke til hvor overbevisende det sirlig tegnede regnet de første 70 sidene er. Man føler seg både våt og kald. Vi får bare håpe at Repetto fikk godt betalt for arbeidet med å visualisere denne historien, for han må ha lagt ned mye tid på tegnedisse sidene.
Om jeg skal finne noe som trekker ned, må jeg si at den høydramatiske avslutningen bryter litt med den sobre realismen som preger historien, og et par av ansiktene er litt for like. Men alt i alt er det toppkarakter for Manfredi og Repetto her.
Würmstuggus faste lesere vil huske at vi tidligere har omtalt flere av Antonio Segura og José Ortiz’ historier om Tex Willer med betydelig begeistring. (Se her, her, her og her.) «Den lumske veien» kan minne endel om disse fortellingene, i hvert fall i oppbygningen, for også her blir vi presentert for en lang reise med endel omveier, og også her kokes Tex Willer-konseptet ned til sin essens, helten og hans aldrende sidekick som, uten hjelp fra de sekundære bifigurene, guttehvalpen Kit Willer og navaho-krigeren Tiger Jack, retter opp urett i den amerikanske sivilisasjons randsone.
Dessverre er det endel slurv i den norske teksten. Om dette skyldes oversetter Henning Hagerup eller redaksjonen, vet jeg ikke, men jeg synes det er verdt å nevne at jeg tror jeg har til gode å lese et nummer av Tex uten feil i teksten. Boken avsluttes med en finfin artikkel av den kunnskapsrike Jostein Hansen, som her tar for seg høydepunkter fra de første to tiårene av Tex Willer-serien, da den ble utgitt i det såkalte sjekkhefteformatet i Italia.
På mange måter er Morgan Kane Tex Willers motpol. Riktignok er begge to helter med mot, kløkt og våpenførhet som nærmer seg det overmenneskelige, men Kane har i tillegg draget på damene og er tidvis henfallen til alkohol, dessuten gjør han av og til tabber som koster ham og hans omgivelser dyrt.
I «Bravado», eller «Morgan Kane og smuglerne», som var tittelen på originalutgaven fra 1965, og også den nyutgitte utgaven som kom for et par måneder siden, kjemper Louis Mastersons helt mot en liga som bedriver en form for kriminalitet som dessverre fortsatt er like aktuell: menneskesmugling, eller trafficking, som vi gjerne kaller det idag. Uten respekt for menneskeliv profitterer den mystiske bandelederen Bravado og hans bande på å smugle kinesere inn til Amerika som billig arbeidskraft for plantasjeeierne i sørstatene. Ja, denne gjengen går ikke av veien for å drepe og dumpe sine varer av bekvemmelighetshensyn. Som vanlig tar Kjell Hallbing utgangspunkt i historiske omstendigheter, og Morgan Kanes oppdrag bringer ham til Galveston ved Mexicogolfen, og deretter til Cuba. På veien nedlegger han damer, blir torturert, dreper en haug med skurker og gjør både kloke og mindre kloke valg i en historie som holder på spenningen helt til det siste. Ja, egentlig litt for lenge, for Hallbing kan ikke dy seg for å legge inn en ganske meningsløs cliffhanger helt på slutten, etter at intrigen er over.
Sammenlignet med Clay Allison-romanen jeg omtalte for noen dager siden, er intrigen og språket i «Bravado» av langt høyere kaliber. Det er nok ikke uten grunn Hallbing omtalte Allison-bøkene som «venstrehåndsarbeid». Ikke det at Allison-bøkene er dårlige, men man får liksom mer «bang for the buck» i Morgan Kane. Språket er rikere, se særlig skildringene av downtown Galveston, handlingen har mer kjøtt på bena, og hovedpersonen er mer menneskelig. Les den gjerne! Men hvis De tilhører den nymoraliatiske, postmoderne venstresiden som brenner etter å omskrive historien, rense språket for «farlige» ord og utrydde den tankekriminalitet og umoral som står i veien for en ny, mer inkluderende, mangfoldige og rettferdig fremtid, gjør jeg oppmerksom på at boken inneholder ord og situasjoner som kan vekke anstøt. De er herved advart.
Det var alt for idag. Det kommer garantert mer Tex og sannsynligvis mer Morgan Kane på Würmstuggu om ikke altfor lenge. Vi oppdordrer Dem til å vise omtanke for Deres venner og hårdhet overfor Deres fiender. Vi ses!
For meg er Tex Willer blad som ble trykket i 1976, og enten finnes på hytta eller i en sliten bruktbladbutikk. De sistnevnte florerte fra slutten av 80-tallet og frem til kanskje for 20 år siden. Har ikke lest Tex siden ten-årene. Blir det som med Olsen-banden, at ny-innspillinger og nye historier alltid blir dårligere enn originalen?
SvarSlettI Italia har Tex vært utgitt siden 1948, og i Norge har det vært et eget hefte sammenhengende siden 1971. Det har aldri vært utgitt så mye Tex på norsk som idag, og kvaliteten er jevnt over høy. Jeg vil si mye høyere enn på 80-tallet, da jeg først stiftet bekjentskap med serien. Sammenligningen med Olsenbanden blir for dum. Her snakker vi om nye historier av høykompetente tegnere og forfattere med mye større ambisjoner enn å cashe inn på noen dumme danske «folkekomedier».
SvarSlett