Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Vak.

 


«Vak.» er en diktsamling som ble utgitt av forlaget Oktober i 2017. Forfatterens navn er Bendik Vada. Ifølge kolofonen er boken «produsert med materialer fra bærekraftige kilder», så du kan trolig berømme deg selv for å ha tatt et miljøvennlig valg om du har gått til innkjøp av denne boken på 64 sider pluss et omslag av papp. Mest sannsynlig har du ikke gjort det, for jeg antar at det er innkjøpsordningen som har brukt mest penger på denne utgivelsen. Men den er jo finansiert av skattebetalerne, så man kan kanskje si at hele det norske folk kan ta denne klimatriumfen på din kappe.


Diktsamlingen inneholder 47 korte dikt der et presumptivt mannlig subjekt (vedkommende har nemlig både pikk og adamseple, men hva betyr vel det i våre dager?) beveger seg gjennom naturen og beskriver vegetasjon, geologiske strukturer, vann og dyreliv i en dialektal språkform hjemmeførende i en av Norges nordlige provinser, sannsynligvis Trøndelag, for det er der forfatteren visstnok kommer fra. Jeg antar at poeten ønsker å gjengi en følelse av slektskap, eller kanskje vi skal driste oss til å si «enhet med», med naturen. Det er ikke bare naturen der ute vi presenteres for, også den menneskelige kropp og dens mer sensuelle tilbøyeligheter, f.eks. reproduksjon og masturbasjon, vies oppmerksomhet. Diktene følger strengt normen for moderne norsk lyrikk. Vada bruker ikke skilletegn, og heller ikke versaler, linjene er korte og noe dypere meningsinnhold enn det rent overfladiske er vanskelig å ane. Kanskje det er dialektbruken som er det viktige her? Mange nordmenn knytter jo mye av sin identitet til dialekten. Så får det heller være sekundært hva man bruker dialekten til. 


Boken kan kjøpes for kr. 279 i materiell form. Hvis du heller vil ha den som e-bok, koster den 199 kr. Eller du kan låne den på biblioteket. Noen vil kanskje foretrekke å tørke støv, ta oppvasken eller vanne blomstene. Det er ditt valg!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da