Nok en gang er jeg sent ute, for heller ikke fjerde akt av Hærmændene paa Helgeland rakk jeg å skrive om samme dag som jeg leste den. Jeg har lyst til å si at det skyldes et ønske om å riktig fordøye inntrykkene av denne avsluttende delen av stykket, slik at jeg kan si noe om av dets dypere tematikk og plassering i den norske litteraturhistorien, og dessuten analysere de språklige og dramaturgiske virkemidlene Henrik Ibsen tar i bruk i denne nasjonalromantiske tragedien om skjebne, plikt og hevn. Men i virkeligheten er det ikke annet enn latskap (eller, for å si det mer eufemistisk, økt arbeidsbyrde, for ferien er jo nå ugjenkallelig over) som ligger bak min sendrektighet.
Stykket avsluttes med to dødsfall for åpen scene samt adskillig flere «off camera». Hjørdis får ingen moralsk oppreisning av Ibsen her. Hun er fortsatt like ondskapsfull og hevngjerrig, karaktertrekk som suppleres med åpenbar galskap. Ja, det er ikke vanskelig å se likheter mellom Hjørdis og den senere Ibsen-skikkelsen Hedda Gabler i dette kvinnemennesket. Vikingene våre, Sigurd, Gunnar og Ørnulf, levnes betraktelig mer ære i denne forrykende avslyutningen, men ingen av dem forlater dramaet som lykkelige menn. En av dem trekker sågar sitt siste åndedrag.
I denne akten tilføres intrigen en religiøs dimensjon av samme art som vi i vår Ibsen-serie her på Würmstuggu sist så i stykket Kæmpehøjen. Dette handler selvsagt om spenningene i overgangen mellom hedendom og kristendom i det norrøne samfunnet. Her fremstilles imidlertid konflikten mellom den gamle og den nye tro på en langt mer brutal måte enn i det tidligere stykket. Jeg har tidligere nevnt hvordan Hærmændene paa Helgeland henter inspirasjon fra den norrøne sagalitteraturen. Dette gjelder både dialogen og de korte kvadene som bli deklamert fra tid til annen. I fjerde akt fremfører Ørnulf, som nå har mistet alle sine syv sønner, et lengre kvad som kombinerer den norrøne poesiens syntaks og vokabular med mer moderne lyriske virkemidler. Resultatet er et ganske rørende stykke poesi om sorg og savn. Det inneholder kvaliteter som i noen grad gjør at det kan stå på egne ben, selv om språket og formen til syvende og sist plasserer det i kategorien pastisj.
Slutten er kanskje litt brå, men det er jo noe som kan sies om mange av Ibsens dramaer. Jeg synes i hvert fall stykket var vel verdt å lese, selv om heller ikke dette er et av hans beste stykker.
Da gjenstår det bare å si: «Hasta la vista, baby.» Og dessuten: «I’ll be back.»
Foto: Førsteutgaven fra 1858
Kommentarer
Legg inn en kommentar