Vi skriver 5. august, ja bare se: «5. august», og det forekommer meg at tiden er inne for å opplyse leserne om hva jeg har lest det siste døgnet. Ja, så navlebeskuende tillater jeg meg å være. Som i en boble som er verden uvedkommende, som ikke lar seg påvirke av den nært forestående klimatiske undergangen, de hissige ordskiftene, de moralske dilemmaene, krigene, ufo-avsløringene, ja ikke engang verdensmesterskapet i damefotball, lar jeg ganske enkelt det faktum at jeg har konsumert visuelle kulturprodukter det siste døgnet, danne utgangspunktet for denne teksten, som omhandler en rykende fersk diktsamling av en lyriker fra Ringerike og en tilårskommen tegneserie om en borgerverner og massedrapsmann med tilhold i Marveluniverset. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
Jeg begynner med Ole-Petter Vaatens nye diktsamling med den noe ubehjelpelige og instapoesiaktige tittelen Jeg håper det går bra med meg (Cappelen Damm, 2023). Denne boken består av 60 tekster som handler om hverdagsliv, arbeid, sosiale sammenkomster, natur, bruk av maskiner som bil, gressklipper og motorsag, familie, sykdom, lokalsamfunn samt det tidsriktige temaet «mental helse». Tonen er utpreget hverdagslig, og det lyriske subjektet, som synes å være identisk med forfatteren, er en middelaldrende mann som ser ut til å leve et høyst ordinært liv (selv om det selvfølgelig kan innvendes at ingen liv er ordinære, for vi er alle unike individer med ulike erfaringer, forutsetninger og sjelsliv som ingen andre enn det tenkende subjekt selv har direkte innsikt i) på et ordinært sted på Østlandet. Han er nevenyttig og liker å reparere, bygge og generelt manipulere den materielle verden med dertil egnede redskaper. Han er bevisst på sine begrensninger, både i fysisk og psykisk forstand, og frykter døden. Han går til psykolog, men om dette skyldes hans dødsangst, en mer generell angst, som det hintes til flere steder, eller noe ganske annet, er uklart, men i flere av diktene aner man som leser en uro eller et tungsinn som kun antydes. Det er kanskje ikke så rart, for slikt lar seg ikke så lett fange med språket. Jeg skal ikke si jeg ble veldig imponert over diktene som dikt, men Vaaten har åpenbart noe han vil formidle, noe jeg ofte savner i den norske samtidslyrikken. Hvor godt han lykkes med formidlingen, kan man selvfølgelig diskutere, men tekstene er ikke vanskelige å forstå, selv om det de handler om, ikke er spesielt engasjerende eller interessant. Det hviler en melankolsk stemning over samlingen, en bevissthet om at noe er forbi, og at om ikke altfor lenge vil alt være forbi. Diktene er ganske billedfattige og ikke spesielt sofistikerte, og mange av dem er nesten som korte prosastykker, men gjerne med et «overraskende» element som gjør leseren oppmerksom på at dette er lyrikk, ikke dagboksnotater. Noe særlig dybde er det imidlertid ikke å spore. Vaaten bruker hverken versaler eller punktum, som seg hør og bør i det norske lyrikklandskapet. Dette tilfører ikke tekstene noe, men forringer heller ikke leseropplevelsen med hensyn til forståelse. Som i Vaatens forrige diktsamling, Bare de som har danset, dukker det opp en mink ved et par anledninger. Den ser ut til å ha det bra. For å være helt ærlig, synes jeg boken var dørgende kjedelig.
Jeg har også lest seks nummer av The Punisher fra 1990, nærmere bestemt nr. 35-40, som inneholder føljetongen «The Jigsaw Puzzle» Manusforfatter er Mike Baron, som på dette tidspunktet hadde skrevet serien i tre år, helt siden oppstarten 1987. Historien handler om Punishers erkefiende Jigsaw, som i samarbeid med superskurken «the Rev», som ble introdusert i starten av serien som en slags stand-in for pastor Jim Jones, men som her er blitt satanist og miljøaktivist, forsøker å sterilisere Amerikas befolkning ved hjelp av en plantesubstans som vokser i den venezuelanske jungelen, for å redde kloden fra undergangen. Ja, Baron har vel noe han ønsker å si om de mer ekstreme delene av miljøbevegelsen. Subtil har han aldri vært. Det er for så vidt noe jeg liker ved seriene hans, særlig Badger og Nexus, men i denne historien synes jeg det er mye som går over stokk og stein. I utgangspunktet er ikke helten særlig interessant som figur, han er en hyperkompetent vigilante som baserer sin kamp for rettferdighet på våpenmakt. Noen vil kanskje rynke på nesen over likhaugene som har en tendens til å tårne seg opp i Punishers eventyr, og, ja, det kan bli litt mye av det gode. Men min hovedinnvending mot akkurat dette eventyret er hvor løst det er bygget opp, hvor uutviklede figurene er, og hvor tåpelig mange av elementene i historien er (og da uten den selvbevisste humoren Baron ofte bruker i sine serier). Her bruker Punisher en flyvende bil (som ser ut som en helt vanlig varebil med vinger), han starter en bandekrig for å få bandittene til å utrydde hverandre (med eksplisitt referense til «Red Harvest»), figurer dør og gjenoppstår umiddelbart, ansikter vansires og rehabiliteres, og så videre. Ellers får vi jungelaction, en kvinne i nød, som behørig nedlegges av vår mann, sydamerikanske kokainkarteller og overraskende rasemangfoldige New York-bander. Punisher leser både Wilhelm Reich og James Lincoln Colliers Duke Ellington-biografi og bruker chili som våpen. Historien blir litt i lengste laget, og Jigsaw, som man, etter tittelen å dømme, skulle tro var en slags hovedperson, er bare en fjollete bifigur. Denne historien ble utgitt sommeren 1990, og på den tiden var der ikke uvanlig at Marvel satte opp utgivelsesfrekvensen til hver fjortende dag på noen av de mest populære seriene i sommermånedene. Derfor ble det nødvendig med vikarer for å få tegnearbeidet gjort så hurtig som mulig. Den faste Punisher-tegneren Bill Reinhold, som også har samarbeidet med Baron på Badger, tegner første, fjerde og siste episode, på glitrende vis, får man vel legge til. Mark Texeira tegner andre og tredje episode. Han har mange fans, særlig takket være hans arbeid på Ghost Rider, og jeg forstår noe av appellen ved hans mandige, frenestiske tegnestil, men han er ikke noe for meg. Femte episode er tegnet av en viss Jack Slamn. Dette nummeret stikker seg veldig ut, på en dårlig måte. Etter hva jeg kan se, er da også dette hans eneste publiserte tegneserie. Det finnes en god del gode Punisher-historier der ute - og en haug med dårlige. «The Jigsaw Puzzle» tilhører sistnevnte kategori.
Og nå, kjære leser, er det på tide at du slår av computeren og tar deg en tur ut. Hva med å spasere en tur? Eller kanskje bedrive litt ballspill. Kle deg etter forholdene, og husk å få i deg nok vann.
Kommentarer
Legg inn en kommentar