Bonelli-Bonanza!

 

Tex Willer nr. 709

«Mørkets monstre»

av Moreno Burratini og Michele Rubini

Egmont, 2023

Maxi Tex nr. 89

«Carsons fortid»

av Mauro Boselli og Carlo Marcello

Egmont, 2023

Dylan Dog

«De sista ljuva åren»

av Giovanni DiGregorio og Nicola Mari

Ades Media, 2014

Jada, jeg er litt sent ute med denne omtalen av Tex Willer nr. 709, men jeg har hatt mye å gjøre den halvannen uken som har gått siden jeg leste denne avsluttende episoden av chupacabra-eventyret til Moreno Burratini og Michele Rubini som begynte forrige måned. Det samme kan det forresten være, for denne historien fenget ikke meg. De ulike grupperingene i historien møtes med dunder og brak, og vi får en forklaring forklaring på disse blodsugende fabeldyrene. Ikke uventet er det en *gjesp* overnaturlig komponent i deres tilblivelsesprosess. Det er mye action, med skuddvekslinger og mannefall, og i den overlessede avslutningen blir det sågar plass til zombier. Ganske forglemmelig, spør du meg. Velvel, tegningene er da i det minste godt utført. Men det er ikke nok til at jeg vil anbefale noen å lese denne halvhjertede blandingen av western og horror. 

Da var det godt jeg fikk en uventet pakke i posten fra en av Würmstuggus velgjørere her om dagen. I den var det to Bonelli-utgivelser som hadde gått under min radar, et svensk Dylan Dog-album fra 2014 og Maxi Tex nr. 89, som akkurat gikk ut av handelen. 

La oss begynne med sistnevnte. Maxi Tex pleier jeg vanligvis ikke å plukke opp. Det skyldes først og fremst produksjonskostnadene og trykkvaliteten. Sidene er så dårlig reprodusert at det kan være vanskelig å vurdere kvaliteten på tegningene, og maskintekstingen er turnoff og dessuten tidvis uleselig. Men «Carsons fortid» av Mauro Boselli og Carlo Marcello er faktisk en utmerket historie som bygger, riktignok ganske løselig, på virkelige hendelser fra Montanas historie. Denne fortellingen, som første gang ble utgitt på norsk i 1995, handler nemlig om den omfangsrike banden «De uskyldige», som herjet under gullrushet på 1860-tallet, altså da Kit Carson var en ung ranger som ennå ikke hadde møtt Tex Willer. De infiltrerte samfunnet og opparbeidet seg viktige posisjoner innen næringsliv og offentlig sektor, og beriket seg gjennom dristige røvertokt mot gullgravernes virksomhet i delstaten. 

Boselli og Marcello forteller en kompleks historie som utspiller seg over to tidsplan som på elegant vis veves sammen i to parallellhandlinger før det hele avsluttes med en lang, intens actionsekvens i spøkelsesbyen Bannock. Det er Carson som er helten her, selv om han får god hjelp av far og sønn Willer. Skurkene er utstyrt med betraktelig mer personlighet enn vi er vant med, og det sedvanlige sort-hvite moralske universet våre helter vanligvis ferdes i, får nyanser av grått i en historie som slår meg som mer realistisk enn hva vi vanligvis får servert. Og da tenker jeg ikke bare på fraværet av trollmenn og monstre, men kanskje først og fremst på forholdet mellom karakterene og de moralske vurderingene de gjør. Jeg ble faktisk beveget av avslutningen. 

Det forekommer meg at det først og fremst er historiens plot, oppbygning og tematikk som imponerer meg, for tegningene er det vanskelig å si noe definitivt om. De er habile, for all del, som omtrent alt av Tex Willer, men trykkvaliteten gjør det vanskelig å bedømme om Marcello er noe mer enn habil. Noen utpreget stilist ser det uansett ikke ut som han er. Men det funker. Alt i alt en perle av en Tex Willer-historie. Kanskje jeg rett og slett bør begynne å lese Maxi Tex oftere.

Når det gjelder Dylan Dog, er dette en serie jeg husker at jeg likte godt da Hjemmets forlag gav ut fem nummer tidlig på 1990-tallet. For de som ikke kjenner serien, kan jeg nevne at den handler om en «marerittdetektiv» som etterforsker saker som vedrører det overnaturlige og makabre. Dette er altså en skrekkserie, ikke helt ulik John Constantine Hellblazer, men i det velkjente Bonelli-formatet, og med relativt stor bredde med hensyn til grøssergenrens ulike undergenrer. Dylan Dog ble skapt av manusforfatter Tiziano Sclavi, men mange forfattere og tegnere har jobbet med serien opp fjennom årene. 

«De sista ljuva åren» har manus av Giovanni DiGregorio og tegninger av Nicola Mari, to navn som er ukjente for meg. I denne historien forsøker Dylan Dog å finne ut hvorfor de aldrende beboerne på et hvilehjem i Devon tilsynelatende aldri dør. De er over 100 år alle sammen, og ingen av dem får besøk fra pårørende. Men så begynner de å dø, en etter en, på dramatisk vis. Ulike mulige forklaringer blir presentert, den ene mer fantastisk enn den andre, og vår helt, som forøvrig ikke er spesielt heltemodig, alle fall om man sammenligner med Tex Willer, skjønner ikke hva han skal tro. 

Avslutningen skal jeg selvfølgelig ikke avsløre, utover at den er både original og overraskende, men ikke på den vanlige EC Comics-måten. Grunntonen i historien er egentlig mer melankolsk enn skremmende - og det funker! Nicola Maris tegninger er har en lyrisk sjarm som ikke er helt ulik tegnere som Jose Munoz, Didier Comes og Hugo Pratt, men jeg hadde nok foretrukket at sidene ikke hadde blitt blåst det opp til albumformat. Størrelsen teller! Men alt i alt er dette en fin underholdningserie. Albumet har en fin, nytegnet forside av Elin Jonsson, mens baksiden prydes av Angelo Stanos originalomslag. Jeg skulle gjerne skulle sett et nytt forsøk på å utgi Dylan Dog på norsk, men forsøket på å gi ut Julia for et par år siden overbeviste vel Egmont at det ikke er særlig til marked for Bonellis grøsserserier i Norge. Det er synd.