«Nå, - en del øvelse har hun jo altid fåt i disse to årene. Og så er hun snil og villig til hvad det skal være.»
Vi har altså å gjøre med et av Henrik Ibsens senere stykker. Bygmester Solness ble forfattet og utgitt i 1892, hele 34 år etter det forrige Ibsen-dramaet vi omtalte her, Hærmændene paa Helgeland. Dette er andre gang jeg leser stykket. Første gang jeg leste det, bodde jeg på min forrige bopel, og derifra flyttet jeg for over elleve år siden. Jeg vil anta at det er 15 år, kanskje enda lenger, siden sist jeg leste om byggmesteren og hans kvinner. Og enda lenger tilbake, i 1994, forteller internettet meg, så jeg stykket på scenen, med Sverre Anker Ousdal i hovedrollen, på selveste Nationaltheatret. Selv om jeg kan erindre at nevnte lesning og teaterbesøk vekket begeistring i mitt sinn, er det ikke mye jeg husker av detaljer fra handlingen. Derfor må denne bloggserien betraktes som en slags gjenoppdagelse av noe som har berørt meg temmelig dypt intet mindre enn to ganger tidligere. Jeg har ingen planer for disse tekstene, utover at det blir én for hver akt, altså tre i alt. Man bør altså ikke forvente detaljerte handlingsreferater, inngående analyser av dramaturgi og symbolikk, funderinger over språklige særegenheter eller forsøk på å være morsom. Men man bør heller ikke overraskes om man kommer over nettopp slike elementer i tekstene.
Vel, nok tørrprat. La oss snakke om Bygmester Solness. Solness er en byggmester som nyter stor anerkjennelse og respekt. Monetær suksess ser det også ut han har (skjønt i Ibsens verden kan slikt ifte være illusjoner som dekker over bunnløs gjeld). Knut Borvik, en eldre arkitekt som er down on his luck, arbeider som assistent på kontoret. Borviks sønn Ragnar jobber også på kontoret. Det gjør også Ragnars forlovede, Kaja Fosli, som nærer varmere følelser for byggmesteren, enn for sin forlovede. Fru Solness har lagt merke til tonen mellom byggmesteren og hans unge bokførerske, og hun liker det ikke. Under en samtale med vennen doktor Herdal avslører imidlertid byggmesteren hvorfor han ikke avviser frøken Fosli, og holder ut sin hustrus mistenksomme blikk. Ragnar ønsker nemlig å starte for seg selv, men det vil ikke Solness ha noe av. Han kan bli en farlig bransjerival. Derfor bruker Solness frøken Fosli som et slags uvitende gissel for at Ragnar skal forbli ansatt på kontoret. Her handler det om asymetriske maktforhold og striden mellom generasjonene. Klassiske temaer i dramatikken og litteraturen overhodet. Så dukker det opp enda en ung kvinne. Hennes navn er Hilde Wrangel, og i aktens siste del blir det klart at denne freidige, forføreriske og tilsynelatende forrykte kvinnen tidlig i tyveårene og hennes skandaløse opplysninger fra Solness’ opphold i Nord-Norge ti år tilbake i tid kommer til å sette i stand saker og ting som får stor betydning for vår ærgjerrige byggmester.
Jeg synes jeg aner opptakten til en snedig intrige med flere hint om tematikk som, om jeg husker rett med hensyn til handlingens videre gang, var ganske tidstypisk på 1890-tallet. (Og ja, spør du meg, er Ibsen mye mer interessant som representant for sin tid enn som tidløst diktergeni med evige spørsmål.) De ulike konfliktlinjene Solness står i og hans ennå gåtefulle karakter gjør at jeg mer enn gjerne leser annen akt så snarlig som mulig. Sannsynligvis vil Würmstuggu kunne presentere en tekst om annen akt allerede imorgen. Men vi lover intet, for mye kan skje innen den tid. For eksempel kan jeg miste armene, eller i det minste førligheten i dem innen jeg får satt med ned ved computeren igjen, eller min popel kan brenne ned, slik at kun aske blir igjen av mine eiendeler. Det kan også tenkes at ekstremvær, meteornedslag eller en terrorhandling vil gjøre det umulig å a) lese neste akt, b) skrive om den, eller c) begge deler. Dessuten er jo en plutselig død alltid en mulighet for for alle levende mennesker.
Men følg med videre!
Bygmester Solness
av Henrik Ibsen
København 1892
Kommentarer
Legg inn en kommentar