Dette er tredje artikkel i en serie om woke og populærkultur ført i pennen av Håkon D. Myhre.
Mad Max-prequel filmen Furiosa gjorde minimal suksess nylig, tross av generell positiv omtale, både av kritikere og publikum. Hvorfor var denne filmen så lite sett? Det er selvfølgelig mange grunner. Det har gått nær ti år siden Mad Max: Fury Road. Mange ønsket å se en ny film om Max Rockatansky snarere enn en av Fury Roads bifigurer. Kinofilmer generellt må kjempe en oppadgående kamp mot strømmetjenester, og Fury Road selv var ikke en massiv publikumsuksess, selv om den tjente inn en grei profitt. Alle disse grunnene, og antakelig flere, bidro til at filmen ikke gjorde det bra på kino. Men jeg vil postulere at å ha en Mad Max-film uten tittel-karakteren, med en «sterk kvinne» i hovedrollen, som konfronterer mange fæle menn, var kanskje det som gjorde at den ikke solgte noe særlig.
Det har vært en betydelig feminisering av action-sjangeren fra Hollywoods side de siste årene. Kvinnelige actionhelter har selvsagt eksistert lenge, ta f.eks. Ellen Ripley fra Alien-filmene og Sarah Connor fra Terminator-filmene, begge ikoniske. Denne nye bølgen med kvinnelige actionhelter ser ut til å gå i en annen retning. Formen ble satt av Rey i den nye Star Wars trilogien, som er blitt diskutert såpass mye, inkludert på denne bloggen, at jeg ikke tenker det er nødvendig å gå gjennom dette igjen. Den mest typiske er vel kanskje hovedpersonen i Captain Marvel (2019) som konsekvent oppfører seg som en drittkjerring, men likevel beskrives som flott av alle de sympatiske bikarakterene. Det er også en underliggende fiendtlighet mot menn som dukker opp i dette.
Men denne artikkelserien handler om verdensbygging og samfunnskildring, så mitt fokus er mer på hvordan feminisme fokuserer på slikt. En TV-serie som House of the Dragon kan ha et patriarkalsk samfunn, fordi et av de sentrale temaene i den, noe klossete uttrykt, er «Patriarkat dårlig». Men for noe som Dune eller Warhammer 40 000 blir det hele annerledes. Sammenhengen disse eksisterer i, impliserer en viss konservatisme eller til og med reaksjonære tendenser i samfunnene som beskrives, uten at det er noen sentral del av historiene som fortelles.
Verre er det med den nylige fjernsynsserien basert på Wheel of Time-bøkene til Robert Jordan. Jeg var innom denne serien i forrige del, men jeg vil ta den opp igjen nå. Et sentralt premiss er at det kvinnelige og det mannlige er en del av magisystemets metafysikk. Kort sagt, menn og kvinner har grunnleggende forskjellige måter å utøve magi på, og dette driver mye av verdensbyggingen og fortellingen. I TV-serien er dette mer eller mindre ignorert, uten at man tar konsekvensene av det. (Man kunne vel knapt tatt konsekvensene, da dette ville ødelagt historien på grunnleggende vis) At «Dragen» (en slags profetisk endetidskikkelse) er en mann, og bare kan være en mann, er fullstendig grunnleggende for historien. Bare å kommentere at Dragen kunne være en kvinne, som gjøres i den første episoden, skaper en mengde spørsmål både om metafysikken og plottet som serieskaperne klart ikke hadde kapasitet til å besvare, og håpet vel at ingen kom til å stille. Siden både den forrige «Dragen», Lews Therin Telamon, og den som vi faktisk møter i serien er menn, blir det kanskje ikke merket. Men det er relevant, og de fleste som har lest serien, burde forstå dette greit nok.
Det siste eksempelet jeg trekker frem, er Warhammer 40 000. Dette er i bunn og grunn middelalderfantasy i verdensrommet, med «GrimDark» som sjangerbeskrivelse. I utgangspunktet er dette et miniatyrspill, der settingen er kjennetegnet av at alt er ekstremt overdrevet, og at absolutt alt i universet forsøker å utrydde menneskeheten. I respons har menneskehet utviklet seg til et ultramilitaristisk, dypt religiøst og sterkt hierarkisk føydalt imperium, der den «døde» keiseren tilbes som en guddom. Introduksjonen sier rett ut at man kan glemme håp om fremskritt.
Warhammer 40 000 og Games Workshop, det britiske selskapet som eier de intellektuelle rettighetene, har vært under press for å gjøre settingen mer «inkluderende» i senere år. Dette henger sammen med de klart (uplanlagte?) høyreorienterte temaene og ikonografien, og GW har stort sett forsvart det ved at imperiet aldri er var ment å være «snille» eller «gode», og at hele settingen er en mørk parodi uansett. Man kan selvsagt se hele settingen som en parodi, men om en skal ta den seriøst, faller den inn i tragedie-sjangeren. Håpet om en progressiv fremtid er nettopp det, et håp, og basert på materiell overflod og kommersiell modernitet og liberalitet. Når man skaper en setting som er det motsatte av dette, blir å introdusere slikt veldig stemningsbrytende, og undergravende av tingenes tilstand.
Det som først og fremst er blitt krevd av GW er knyttet til «Space Marines», en gruppe supersoldater som fungerer som en slags «poster-boys» for settingen. Disse har alltid tidligere utelukkende vært menn, men det har vært et ønske å inkludere kvinnelige «Space Marines» i lang tid nå. Det er mange problemer med dette, men det grunnleggende er at poenget med settingen er at ting er på en overlevelsesrand. Det er ingen grunn, og siden Space Marines er inspirert av historiske krigermunker vil dette undergrave den historiske forbindelsen. Fram til nå har GM motstått akkurat dette presset, skjønt de åpnet nylig døren på gløtt med en annen faksjon. Fordi dette blir ganske komplisert, vil jeg ikke si mer om det her. Kanskje jeg kommer tilbake til Warhammer 40 000 i mer utfyllende form siden.
Hovepoenget med denne teksten er at det introdusere moderne feminisme inn i kontekster hvor det ikke hører hjemme, har ringvirkninger. Dette gjelder også Dune-rollespillet, som jeg har skrevet om tidligere. En vanlig tommelfingerregel i fantastisk verdensbygning er «som virkeligheten, untatt når det påpekes». Feminisme er et produkt av moderne teknologi og materiell overflod. Om man mangler en eller begge disse, kan man ikke ha «likestilling» slik det eksisterer i dag. I de fleste eventrysettingen har man ingen av delene, fordi de foregår før den industrielle revolusjon. I Dune har man overflod (varierende fra planet til planet, ikke på Arrakis), men teknologien er før-moderne på mange av de relevante områdene, særlig krigføring. I Warhammer 40 000 har man avansert teknologi, men denne er begrenset fordi man ikke forstår den, og som regel har man ikke teknologisk overlegenhet mot de man er i krig med. (Det er forøvrig slående at de to mest «likestilte» faksjonene i settingen, eldarene og Tau’ene også er de mest teknologisk avanserte). Det man ikke har er materiell overflod. Man har nok til å fore kjøttkvernen, ikke mye mer.
Dette betyr ikke at kvinner ikke kan utøve virkekraft eller være i maktposisjoner i disse settingene, men det betyr at de kan ikke være fullstendig likestilt, med mindre man sier at arten homo sapiens er såpass annerledes at kjønnene faktisk er likere. Kanskje kvinner legger egg?
Jeg er altså så drittlei denne greia med at en enten er gitt å ha ens tilhørighet i den såkalte woke-bevegelsen eller i dens motstykke, anti-woke, da begge sider både fronter enkelte agenda som jeg regelrett applauderer, og saker som provoserer en til vannvidd. Jeg fatter ærlig talt ikke hvordan det lar seg gjøre for et noenlunde oppegående individ å sverge til hhv den ene- eller andre av disse to sidene. Derfor styrer jeg konsekvent unna utgivelser som går i hhv den ene eller den andre retningen, da jeg rett og slett ikke orker å utsette meg selv for det idiotiet som nødvendigvis er nødt til å følge med.
SvarSlettHva likestilling angår, tenker jeg vi ville vært best tjent med likeverd, hvor man istedet for å ha som utgangspunkt at det ikke finnes kjønnsrelaterte forskjeller, istedet likestiller- og derav verdsetter de egenskaper somj følger hvert kjønn. Eksempelvis, er jeg hellig overbevist om at antallet kriger ville blitt redusert til et minimum dersom vi hadde hatt vett nok til å sette kvinner/de som innehar kvinnelige egenskaper i diplomatiet samtidig som en gir dette en økt makt innkl. en (viss) vetorett, og menn/de som innehar mannlige egenskaper i sjefsstolen..
For det kvinner er hinsides menn i hht kommunikasjon-, evne til å sette seg inn i motpartens ståsted, og dermed komme frem til løsninger som er til å leve med for begge parter. Mannens testosteron gjør så ham mer resolutt og handlekraftig, og vil dermed fungere best i de situasjoner som krever en resolutt og sterk leder som tar styringen uten å vingle.
Jeg fatter ærlig talt ikke hvordan dette ikke engang syntes å ha streifet en eneste en av de som er i posisjon til å kunne foreslå en slik endring..