Englands evige konge

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

The Once and Future King

av T.H. White

The Once and Future King er den engelske forfatteren T.H. Whites (relativt) moderne gjenfortelling av den klassiske historien om kong Arthur og ridderne av Det runde bord. Dette verket kom først ut som fire korte romaner på 1930- og 1940-tallet, med samleutgaven publisert i 1958. Tittelen henviser til ideen om at Arthur er Englands evige konge, som hviler på øya Avalon til han kanskje skal vende tilbake, når tiden er moden. Hovedkilden er Sir Thomas Mallorys verk Le Morte d’Arthur fra 1400-tallet, men White tillater seg å dikte selv rundt karakterene og handlingen. Denne anmeldelsen kommer til å inneholde spoilere for en nesten 1000 år gammel fortelling, som de fleste i Vesten får høre om fra barnehagealder.

Den første boken, The Sword in the Stone, handler om den unge Arthurs oppvekst som fostersønn hos Sir Ector, og kulminerer med Arthurs trekning av det navngjetne sverdet i stenen, og proklamasjon som konge av England. Dette er kildemateriale for den berømte Disney-filmen ved samme tittel, og jeg ble faktisk overrasket over hvor mange av filmens mer spesielle ideer kommer rett fra boken. Denne er ganske merkelig, med en Merlin som aldrer bakover (og snakker om freudiansk psykoanalyse), Arthur (kalt «Wart») forandret til ekorn, fisk, fugl, og maur, eventyr med Robin Hood(!), Kong Pellinore som jakter etter et «søke-beist» («questing-beast» på engelsk), og Morgana le Fay i et godterihus.

Den andre boken, «The Queen of Air and Darkness», handler om Arthurs første år som konge av England, samlingen av riket mot diverse opprørere, og dannelsen av det Runde Bord. Den fortsetter mye av absurditetene fra bok en, men har en mørkere tone, og mye av fokuset er på Arthurs halvsøster Morgause (søster av Morgana le Fay), hvis sønner ender opp ved hoffet i Camelot. Den kulminerer i hvordan Arthur får sønnen Mordred med Morgause, som kommer til å lede mot hans endelige fall.

Tredje bok, og den lengste, heter The Ill-Made Knight. Denne handler om Ser Lancelot, den fremste av Arthurs riddere, og hans livslange affære med Arthurs dronning, Guinevere. I Whites versjon er Lancelot en usedvanlig lite pen mann, og har lite selvtillit som konsekvens. Dette ligger bak hans intense driv til å være den beste ridderen. Siden denne boken klart har mest handling, kan jeg bare hentyde her. Mesteparten av historiene fra kong Arthur foregår i denne, med jakten på den Hellige Gral et stort bakteppe. Forholdet mellom Arthur, Lancelot og Guinevere er det handlingen fokuserer på, og det som ikke berører disse direkte er ofte utelatt, eller tatt med bare i forbifarten. Mesteparten av de mer absurde tingene er nå ikke lenger del av fortellingen, og fokuset ligger mye mer på karakterene.

Den fjerde og siste boken, «The Candle in the Wind» skifter tone igjen, og er langt mer politisk enn de tidligere bøkene. Denne handler om hvordan dronningens utroskap, konflikter med Arthurs nevøer, og Mordreds manøvreringer undergraver hoffet ved Camelot, og til slutt kollapser alt. I denne fortellingen, som er implisert å foregå på 1400-tallet, dukker Thomas Mallory selv opp som en ung væpner, som får et oppdrag fra kongen om å fortelle historien før det siste slaget kjempes.

Hva tenker jeg om denne boken? Den er helt klart veldig veldig god. Tonen er stort sett veldig lett, men det fungerer merkelig godt når tematikken som tas opp, er tung. Jeg har humret mye, og samtidig blitt dypt rørt av dette verket, og portrettene som males av Camelot og ridderne er levende og vakkert utført. I utgangspunktet, særlig i bok to, tenkte jeg at den drev med den samme svartmalingen av middelalderen som er så vanlig, særlig i litteratur fra den perioden, men jeg forstod etterhvert at forfatterens intensjon, tro mot myten, var å kreditere kong Arthurs Camelot, i samarbeid med kirken og Merlin, med middelalderens gode sider. Hoffet til kong Arthur etablerer «ridderlighet» som en måte å binde de mektige på, i sann kristen ånd. Dette blir forvirrende gitt fortellingens anakronistiske natur. På 1400-tallet var ridderlighet et godt etablert idealet, og strengt tatt på vei ut, da krigføringens prinsipper var under sterk forandring. Om Arthur tillegges 500-tallet, som er mer historisk rimelig, er ideen om at han var opphavet til ridderlighet en del mer realistisk.

Jeg har likevel reservasjoner, først og fremst to. Det er veldig klart at denne boken ble skrevet i opptakten til og under andre verdenskrig. Forfatterens stilling som en liberal og progressiv (etter den tidens standarder) engelskmann i 1930-40 årene er veldig tydelig gjennom forfatterens stemme, og kommentarer fra de visere karakterene, først og fremst Merlin (som har den fordelen at han husker fremtiden, fordi han eldes baklengs). Særlig i den siste boken blir dette litt vel mye, da Mordred fremstilles som en slags fascist, og Arthurs runde bord som et proto-FN/Folkeforbundet. Min andre reservasjon er at den siste boken er for kort og ikke treffer på samme måte som de tidligere, og det fantastiske og religiøse ved fortellingen forsvinner vekk. Delvis henger disse ankepunktene sammen, da den politiske vektleggingen både gjør fortellingen mer banal og tar opp tid som kunne vært brukt til mer fundamentale ting. Som nevnt er ikke Arthurs død med, og derfor heller ikke Damen i sjøen, og reisen til Avalon. (Det er en bok til, «The Book of Merlin», som ikke er inkludert i samleverket og publisert etter Whites død, hvor noe av dette er med, men jeg har ikke lest den. Og dette er ment å være fortellingen om kong Arthur, og jeg kritiserer den på det grunnlaget)

Alt i alt er dette et verk som er vel verdt å lese, kanskje mest om man ønsker en introduksjon til fortellingen i sin helhet. Den er jo i utgangspunktet myntet på et litt yngre publikum, særlig første bok, men er absolutt leseverdig for de eldre lesere.

Illustrasjon: William Dyce, 1849