Den nye intoleransen

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Demokratiets langsomme død

Janne Haaland Matlary

Kagge Forlag, 2022

Den kjente norske statsviteren og politikeren Janne Haaland Matlary kom ut med boken Demokratiets langsomme død med undertittelen Den nye intoleransen for et par år siden, og jeg har akkurat fått lest denne. Denne boken dreier seg om demokratiets utfordringer fremover og er på mange måter et forsøk på å advare om nedbrytningen i vårt demokratiske samliv. Matlary er en overbevist liberal-demokrat, og mye av boken er viet en understrekning av viktigheten både av demokrati og menneskerettigheter. Hun gjør det klart at Russland og Kina, som er det moderne Vestens viktigste utfordrere, ikke på noen måte kan sidestilles med Vesten. Hovedfokuset til boken er likevel knyttet til den gradvise forvitringen av disse verdiene i vår del av verden. Hun bruker litt plass til å snakke om den aggressiv populismens trussel av rettsstaten, men fokuset er på den økende internasjonaliseringen og rettsliggjøringen av den formelle makten i samfunnet. Hun tar også opp politiseringen av jussen og tendensen mot at menneskerettigheter har gått fra å være et sett med rettigheter eller friheter makten ikke kan nå, til å bli et sett med goder som forskjellige grupper kan kreve av staten.

Det er en god del bra i denne boken. Matlary er kjent med sitt stoff og har både stor idéhistorisk kunnskap og lang erfaring med å jobbe innen internasjonal rett. Kapitlene i boken har vært et tema.
Det første er polarisering, som henviser til hvordan den gjensidige respekten og tilliten som er en forutsetning for fungerende demokrati, blir brutt ned, og de institusjonene hvis oppgave i hvert fall burde være å redusere dette, pressen og akademia, er fullstendig deltagende i polariseringen. Dette er veldig tydelig i alle diskusjoner om populisme og skikkelser som Donald Trump og Victor Orban. Det er klart mye å kritisere disse for, ifølge Matlary, men kritikken som kommer, blir ofte urimelig, og perspektivløs. Mye av det populister reagerer på, er høyst reelle problemer i samfunnet, eller legitime behov og klagemål fra deler av befolkningen. Kort oppsummert handler kritikken til Matlary om moralisering, overnasjonalisering, respektløshet, arroganse og intoleranse.

Moralisering handler om hvordan vanskelige politiske spørsmål, som innebærer balansering av mange hensyn, blir redusert til enkle moralske spørsmål om godt og ondt, og konsekvenser blir ignorert. Hennes viktigste eksempel er innvandringen, men også abortspørsmålet blir nevnt. Da hun er troende katolikk, står dette naturligvis nær hennes hjerte. Overnasjonalisering skjer når veldig mange avgjørelser som skulle være tatt på nasjonalt nivå, blir overført til overnasjonale organer, som domstoler og internasjonale institusjoner som EU. Bruken av FN som en slags retoriske slegge er ganske tydelig i særlig norsk debatt, og en ser også hvordan enkelte har et sirkulært forhold til internasjonalt samarbeid, fordi dette er regnet som en nærmest ontologisk god ting. Respektløshet er når folk stemmer mot ekspertene, juristene og byråkratenes holdninger, når de stemmer «feil», og da kommer alle mulige argumenter fram for å vise hvordan dette «egentlig» ikke var folkemeningen. Det letteste eksempelet er selvsagt Brexit, som i stor grad hang sammen med frustrasjon knyttet til den førnevnte overnasjonaliseringen. Arrogansen er vist de som konsekvent tenker eller gjør anderledes, hvor man simpelthen ser seg villige til å gjøre det man føler for og snakke slik man føler mot og om de som prioriterer annerledes. Her er eksempelet Øst-Europa, og Vestens nedsettende holdning til deres nasjonalisme og tradisjonalisme. Intoleransen manifesterer seg særlig i woke og identitetspolitikken mer bredt, der det i stadig mindre grad er akseptabelt å stille spørsmål ved de etablerte dogmene. Dette er et økende problem, ifølge Matlary, og hun henviser til det økende kravet om tilslutting til forskjellige saker, som Black Lives Matter og Pride, og samtidig den økende bruken av faktisk sensur og informasjonskontroll mot de som er uenige.

Det er også flere røde tråder i boken, som går på tvers av resten. Den viktigste er kanskje ideen om at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter ikke eksisterer i et vakuum - de holder seg ikke oppe av seg selv. Etter Matlarys syn henger de sammen med den grunnleggende kristne verdensforståelsen og kan kanskje ikke overleve når denne forsvinner. Poenget med menneskerettigheter er at de eksisterer utenfor politikk, de er metafysisk forankret. Om alt er forankret i det forglemmelige og politiske, blir, med hennes ord, «begrepet menneskerettigheter kun en hersketeknikk i politikkens verden». Begreper som «transrettigheter er menneskerettigheter» må sees i lys av denne observasjonen.

På den negative siden vil jeg si boken tenderer mot det belærende, i ekte skolelærerstil. Som en godt belest voksen mann med hvertfall en viss kjennskap til mye av dette fra før, går dette meg tidvis litt på nervene. For å uttrykke litt klarere kritikk, kan en generelt si at boken er litt forsiktig. En ting er at Matlary er en sterk tilhenger av det moderne, liberale demokratiet slik det fremtoner, dette er kjent, og de som forventet noe mer radikalt, leser nok feil bok. Men hennes motvilje mot å omtale miljøene som definerer samfunnets dagsorden som en elite, virker veldig rart. Ja, klart at populister (mis)bruker dette begrepet til det kjedsommelige, men det har en lang tradisjon innenfor seriøs samfunnsanalyse, og har en helt objektiv definisjon. Hva gjelder menneskerettigheter, står hun på relativ trygg grunn, da det kommer fra den kristen-antikke ideen om naturretten. Etter mitt syn var menneskerettigheter fullstendig politisert allerede da FNs rettigheter ble skrevet ned, men det blir kanskje for radikalt for Matlary. Hennes beskrivelse av demokratiet som kristent er litt mer uggent, demokratiet i Athen var jo lenge før Kristus, og også vår egen ting-tradisjon er eldre enn kristningen. Den kristne verden har også hatt et skiftende forhold til demokrati gjennom historien.

Når alt dette er sagt, er det kanskje greit at Matlary er såpass knyttet til samfunnet slik det eksisterer. Dette gir henne antagelig en lengre rekkevidde enn hun ville hatt om hun var mer radikal. Og noen av tingene som påpekes i denne boken, er ting mange trenger å høre. Særlig innenfor vår elite, om det er folk der som fortsatt kan lytte.