Gå til hovedinnhold

Med hest og revolver i Canada og Texas

 


Bak en ganske pregløs omslagsillustrasjon av Claudio Villa, der Tex gjør noe som ser ut som en særdeles dumdristig manøver fra hesteryggen, byr det siste nummeret av Tex Willer, altså nummer 721, på en utmerket tegneserie med handling fra Canadas villmark signert manusforfatter Pasquale Ruju og tegner Alfonso Font. Ja, det begynner å bli en god stund siden Tex var hjemme i det sørvestlige USA. Forrige historie utspilte seg jo for en stor del i Sørøst-Asia. Men nå er han i det minste tilbake på sitt hjemlige kontinent. Det er det sikkert mange som gleder seg over. Tex Willer er jo primært en westernserie.


Jeg har flere ganger tidligere lovprist Fonts tegninger, og gjør det gjerne igjen. Han er uten tvil den beste tegneren i Tex-staben pr. idag. Og dette eventyret får frem det beste i ham, for handlingen utspiller seg i de snødekte Rocky Mountains, noe som gir ham anledning til å utnytte det sort-hvite formatets muligheter til det fulle. Bakgrunnene manes frem med en minimalistisk strek og en slående bruk av kontrast mellom den hvite snøen og de sorte fjellveggene som nørmer seg abstraksjon. Figurene er distinkte og dynamiske, og i actionsekvensene simulerer Font bevegelse bedre enn de fleste på denne siden av Joe Kubert. 


Selve historien begynner med en emosjonelt sterk scene der en offiser det kanadiske ridende politi ser seg nødt til å avlive en av sine kolleger. Ruju og Font tar seg god tid i starten. De vektlegger indre drama og eksternaliserer det med den dystre, dramatiske settingen, før de kommer ordentlig i gang med selve intrigen, som i seg selv ikke er spesielt original. Tex og Kit jakter atter på banditter som selger sprit til indianere. Spriten er giftig, og bandittene kan trolig vente seg betydelig mannefall i løpet av historien. Det gjør de seg i hvert fall fortjent til i løpet av denne første episoden. Historien er godt fortalt, med mye action, effektiv bruk av flashbacks og akkurat nok dialog til å drive handlingen videre. En gammel kjenning, Jim Brandon fra det kanadiske ridende politi, spiller en selvsagt rolle i dette eventyret. Kanskje Gros-Jean dukker opp også etter hvert? Alt i alt er dette så langt en engasjerende historie som aldri rekker å bli kjedelig. Om den slutter like bra som den begynner, gjenstår å se. I neste nummer kommer avslutningen. Den kommer jeg helt sikkert til å lese under forutsetning av at jeg ikke kreperer av fårlig sprit eller blir skutt av kriminelle i løpet av den neste måneden. Tex Willer nr. 721 er herved anbefalt. 


Siden vi først er inne på western, tar vi med en kjapp bokomtale også. Jeg har nylig westernromanen The Lone Gun av Howard Rigsby. Boken, som ble utgitt i 1955, handler om en ung cowboy som blir anklaget for et mord han ikke har begått, og derfor må gjemme seg for loven, mobben og dusørjegere og dessuten forsøke å avdekke hvem morderen er, om han skal ha noe håp om å overleve og kanskje en gang få gifte seg med jenta si. Handlingen minner en god del om Vengeance Rider, som jeg anmeldte for en tid siden (og helt sikkert en haug med andre bøker og filmer), men jeg synes nok ikke Rigsby skriver like medrivende som Lewis B. Patten. Særlig mellompartiet der helten holder seg i skjul i utmarken, blir litt seigt, til tross for mange fine skildringer av den texanske naturen. Avslutningen er imidlertid fartsfylt. Utover det skal Rigsby ha ros for å krydre fortellingen sin med litt samfunnskritikk. Helten blir uglesett av lokalsamfunnet fordi hans far kjempet på Konføderasjonens side under borgerkrigen, og representanter for lov og orden fremstilles som både usympatiske og korrupte. Ble jeg underholdt? Ja. Er dette den optimale westernroman? Nei. Kommer jeg til å lese mer av denne forfatteren? Det kan godt tenkes. 


Tex Willer nr. 72

«Den forsvunne patruljen» 

av Pasquale Ruju og Alfonso Font

Egmont, 2024


The Lone Gun

av Howard Rigsby

Gold Medal Books, 1955

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da