Jeg håper «det oplyste Borgerskab» er klare for ei ny mediekritikkspalte. Det er mye som er råttent i det norske medielandskapet og få som har mot til å påpeke det.
Vi starter utenriks. Mye har skjedd i Norge og verden siden min forrige spalte. Da retta jeg kritikk mot den norske pressa for den urimelige omtalen av Joe Biden etter den famøse debatten med Donald Trump juni. Men som dere alle veit er ikke Biden med i sirkuset lenger, og dermed har hetsen mot verdens mektigste mann heldigvis stilna. Kamala Harris har tatt over, og om du spør meg, har hun gode utsikter til å bli den første kvinnelige, svarte presidenten i Sambandsstatene. Jeg har tro på «joy»-konseptet hennes. Du kan si at det lyder litt hult, men når motstanderen er en regelrett fascist, må man veie sine ord nøye. Man kan vinne mye politisk kraft gjennom glede. Trolig kommer hun til å vinne valget. Den norske pressa har skjerpa seg og dekker valgkampen bra nå. Når de skriver om Trump, bør de konsentrere seg om to ting: at han er kriminell, og at han er rasist. Misogynien hans er det sjølsagt også verdt å bruke litt tid på, men det er viktig å gjøre budskapet så kort og konsist som mulig. Her er det i det hele tatt lurt å følge det de store, amerikanske medieaktørene gjør.
Ellers la jeg merke til at Sylvi Listhaug og Erlend Wiborg fra Fremskrittspartiet var på herlige Grønland her om dagen med VG på slep. Her fikk de fritt utbasunere at «Jeg ville ikke gått her på kvelden alene», uten at VG stilte dem et eneste kritisk spørsmål. Jeg var visst ikke den eneste som syntes denne reportasjen var smått lattervekkende og ikke så reint lite patetisk, for jeg la merke til at mange valgte å bruke dette oppslaget som utgangspunkt til frekk og poengtert satire mot Fremskrittspartiet og fremmedfrykt generelt på de sosiale medieplattformene denne uka. Denne fargerike bydelen med sin flerkulturelle befolkning og sitt yrende småskala-forretningsliv vekker visst såre følelser hos mange på ytre høgre. Til det kan jeg si at jeg kjenner flere som har vært på Grønland flere ganger uten å ha blir rana eller stikki ned, og noen av dem har vært der ganske seint på kvelden. Sjøl holder jeg meg mest til Karl Johan når jeg er i Oslo, men jeg er hvert fall ikke redd for å besøke stedet bare fordi det bor mange melaninrike og flerkulturelle der. Her burde pressa være mer forsiktige med hvem de slipper til og hva de skriver. De kan risikere å løpe Frps ærend når de skriver om småkriminaliteten som foregår der. Hva veit de om de sosiale forholda og oppvekstkåra til de som bor og jobber i skyggen av Oslo Plaza? Hvorfor skrive om knivstikking på Grønland når det foregår vel så alvorlig kriminalitet, som skattesnusk og korrupsjon, på Frogner og Ullern? Men så er det vel ikke handelsstanden på Grønland som holder liv i hovedstadspressa.
Det er skuffende å se flerkulturelle nordmenn omfavne islamofobi og rasisme. Ja, du leste rett. Raseforræderi er visst på moten for tida. Abid Rajas rabiate angrep på muslimer og minoriteter i Aftenposten forleden fikk stor merksemd - og høsta sjølsagt applaus fra ytre høgre. Da VG-kommentator Shazia Majid, som tidligere har markert seg som ei sterk stemme for minoritetenes interesser, skreiv om det angivelige homohatet i innvandrermiljøene, fikk hun, ikke overraskende, mye ros fra de samme folka som pleier å hylle Kjetil Rolness og Hans Lysglimt Johansen. Og kronikkmaskinen Almir Martin, som visstnok også skal ha såkalt innvandrerbakgrunn, har skrivi en strøm av fremmedfiendlige innlegg i ei rekke publikasjoner den siste tida. Blant anna har han har spredd islamofobi på den halvfascistiske bloggen Subjekt, og påstander om innvandreres overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken i den høgrepopulistiske Nettavisa. Han har bakgrunn fra Senterpartiet. Trenger jeg si mer? Rekk opp hånda, de som veit hvilket parti Vidkun Quisling tilhørte før han starta Nasjonal Samling. Det virker i det hele tatt som minoritetsbakgrunn er fripass for å skrive alt mulig slags brungrums uten represailer. Hva med litt mer ytringsansvar? Hvorfor kan de ikke heller spre et godt budskap. Og hvorfor skal de på død å liv spre dritt om sine egne? Snakk om å drite i eget reir!
Sjøl om jeg er prinsipiell motstander av monarkiet, synes jeg prinsesse Martha Lewis viser seg som en god representant for landet når hun har valgt å gifte seg med en melaninrik mann. Jeg skulle ønske media kunne vært mer kritiske til kritikk av Durek. Den er som regel motivert av rasefordommer og fremmedfrykt. Den norske kongefamilien har vært blendakvit og cishetnormativ så lenge noen kan huske. Hvorfor er det så farlig at en skeiv, mørkhuda trollmann som har vokst opp utafor Skandinavia skal få plass i kjendislivets toppdivisjon? Kan man ikke innse at kalenderen viser 2024, ikke 1954?
Men ikke alt er svart. Det virker som Jamal Sheiks modige Instagram-baserte kamp mot rasisme begynner å gi resultater i det norske ordskiftet. Aftenposten har den siste uken publiseet flere innlegg der Fritt Ord får skarp kritikk for å ha tildelt sin ytringsfrihetspris til lærerne ved Oslo Katedralskole. Dette har vakt oppsikt og forargelse fordi de har brukt tekster med det forbudte ordet «neger» i sin undervisning om rasisme. Jussprofessor Hadi Strømmen Liles nylige kronikk «til alle svarte og brune» i Aftenposten der han slår et slag for progressiv rasetenkning og tar et oppgjør med rasisme blant kvite lærere i skolen, vitner om at det finnes mot og integritet blant ansatte i høgskolesektoren. Det samme motet finner vi hos førsteamanuensis Ronald Mayora Synnes, medlem i Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, som også går i rette med den systemiske rasismen i den norske skolen og dessuten beriker den norske debatten med relevant terminologi fra moderne, amerikansk raseteori i sitt innlegg. Vi tar også med det storarta debattinnlegget til den modige, slagferdige og, ikke minst, flotte flerkulturelle kvinna Lisa Ehoel om opplevelsen av mismot våre nye landsmenn og -kvinner føler i møte med den manglende rasebevisstheten i den norske skolen.
Som du ser, er det mye som trenger å endres i medielandskapet, enten gjennom sjøljusyis eller kanskje aller helst med juridiske midler, men det er også håp - håp om at et mer moralsk samfunn kan vokse fram på ruinene av de nyliberalistiske, kolonialistiske verdiene som fortsatt har et godt grep på alle kvite, privilegerte nordmenn over 40. Det viktigste nå er å huske at det eneste som kan bringe det norske samfunnet ut av sumpen, er kamp, kamp, kamp. Og den kampen er pressa nødt til å ta. Det er som kjent «itjnå som kjem ta sæ sjøl».
Mediekritiker’n
Foto: Pexels/Eze Joshua
Kommentarer
Legg inn en kommentar