Det var aldri noe håp: Disneys Star Wars-trilogi og hvorfor The Rise of Skywalker ikke kunne blitt en god film

Av Håkon Daniel Myhre

The Rise of Skywalker, den dårligste Star Wars filmen som er laget.

Jeg har sett The Rise of Skywalker (RoS). En kan undres hvorfor. Følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten, er ikke ulikt det jeg alltid har tenkt Gandalf følte da han først så inskripsjonen på Bilbos ring. Han var sikker på hva han ville finne, men da han så skriften var det kanskje en liten del i ham som døde, delen som likevel håpet han tok feil. Dette var følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten til RoS. Jeg kom meg likevel relativt fort, og tilpasset meg de forventede realitetene. Filmen funket greit nok som 2 ½ times ufrivillig komedie, og jeg hadde en løs latter gjennom hele visningen.

Det ser også ut til at publikum har gått lei. Mens The Force Awakens (TFA) hadde rekordhøy inntjening på første kino-oppsetting, hadde RoS (19) et veldig fall i publikumsinteresse etter åpningshelgen. The Last Jedi (TLJ) fra 2017 hadde det samme, men RoS hadde et mye kraftigere fall. Dette er ikke en anmeldelse av RoS. Det har andre gjort godt nok. Dette er et forsøk på å forstå hvorfor vi (eller rettere sagt Disney) endte her. Frøene til denne katastrofen ble plantet av de foregående filmene i trilogien, og når vi kom til RoS var skjebnene nesten satt. Bare en helt eksepsjonell historieforteller med en enorm forståelse for Star Wars, kunne fikset dette, og det er det klart at J.J. Abrams ikke er. Det er min overbevisning at TFA, fra starten av, skapte en ganske svak plattform å bygge den nye trilogien opp fra. Og TLJ gjorde lite for å bedre inntrykket av det «nye» Star Wars-universet. Den gjorde derimot problemene større. Den undergravde fundamentet, introduserte flere nye problemer og satte serien på stø kurs mot avgrunnen. 

Denne teksten vil derfor fokusere på de to første filmene i trilogien. Jeg vil dele den opp i tre deler, som hver dekker et element av historiefortelling som jeg mener filmskaperne håndterte feil. Dette er verdensbygging, karaktermotivasjon, og spenning/publikumsinvestering.

Verdensbygging, eller «Hvorfor Snoke var viktig»

Verdensbygging er avgjørende for science fiction. Den gamle Star Wars-trilogien brukte ikke mye tid på verdensbygging, men den tiden den brukte var effektiv. Replikkene og det galaktiske senatet, Gruve-lauget o.l. var nok til å sette ting i “tid og sted”. Den hadde dessuten fordelen av at ikke noe var fastlagt, så så lenge de ikke var internt motsigende, fungerte de til å gi et inntrykk av en stor og livlig galakse. Den ofte negativt omtalte “prequel”-trilogien hadde betydelig verdensbygging, som stort sett fungerte greit. Det var skuespill og manus folk stort sett klagde på.

Den nye trilogien har lite verdensbygging, og det som er er ikke tilstrekkelig til å forklare hva som foregår. Dette er hvertfall delvis en overkompensering for klager om at prequel-trilogien har for mye politikk. I den nye trilogien er det omtrent ikke noe politikk i det hele tatt. Dette gjør at det er vanskelig å skjønne hvilken betydning handlingene til hovedpersonene har, og hvilken kontekst de lever i. Videre er det klart at de nye filmene har et desperat behov for å “gjenskape” den opprinnelige trilogien, dette er mest åpenbart i TFA, der den Nye Republikken ikke figurerer i mer enn en scene (hvor dens hovedstad blir ødelagt) og resten dreier seg om en liten motstandsbevegelse og en mektig “Første Orden”, “off-brand” versjonene av Opprørsalliansen og Imperiet. Personlig mener jeg det er dårlig historiefortelling å undergrave alle seierne heltene hadde i den forrige trilogien, men la gå; dette kunne fungert, om de hadde gjort et forsøk på å rettferdiggjøre det. Men i disse filmene er det ikke noe slikt, og en må lese tilleggslitteratur for å få med seg hvorfor Republikken ikke er relevant i den nye trilogien.

Alt dette, kombinert med noen pussige tilfeldigheter (som hvor lett det var for Han Solo å finne The Millennium Falcon), resulterer i at universet som vises i TFA føles veldig lite, når begge de tidligere trilogiene skapte et inntrykk av at det var veldig stort. Dette blir forsterket i TLJ, med kommentarer om at «the First Order will conquer all the major systems within weeks», og et laserfokus på en liten flåte opprørere og øverste leder Snokes personlige flåte. Men den største svakheten i verdensbyggingen til den nye trilogien var Snoke selv, og særlig hvordan han ble håndtert av TLJ. Ved å være mannen “bak” den Første Orden, var han på mange måter bindeleddet mellom den nye trilogien og den gamle. Det er også hevdet at han dro Kylo Ren mot mørket (men filmen får aldri sagt i hvilken kontekst). Det er klart at han hadde en tilstedeværelse i de tidligere trilogiene. I stedet for å utforske dette, bestemmer manusforfatter og regissør Rian Johnson seg for å drepe ham, useremonielt, uten noe forsøk på å forklare noen av disse spørsmålene. Dette er grunnen til at RoS måtte skvise inn en underlig implikasjon at Snoke ble skapt som et slags kunstig vesen av den fortsatt levende Palpatine, en plan jeg er nesten sikker på at aldri lå i kortene i utgangspunktet.

«Hva skjedde med Luke?»: Karaktermotivasjon og -utvikling

Det neste store problemet i serien er karakterutvikling. Dette problemet er mest akutt i The Last Jedi, men eksisterer også i The Force Awakens. De dreier seg om karakterene Leia Organa og Han Solo i TFA, og Luke Skywalker og Kylo Ren i TLJ. I TFA er det, som allerede nevnt, et sterkt behov for å gjenskape den opprinnelige trilogien. Slik sett har Han Solo gått tilbake til smuglerkarrieren, enda han var general i den siste gamle filmen, og Leia har ikke trent sine jedi-evner, enda det i avslutningen til Return of the Jedi ble fortalt at hun hadde jedi-evner. Dette er selvsagt knyttet til fallet til Kylo Ren, men det føles utilfredsstillende når vi ikke har sett disse skikkelsene på 35 år, og så får vite at mye av deres karakterutvikling har blitt annullert av ting vi ikke har sett, fordi de foregikk mellom filmene.         

Dette er likevel som bagateller å regne. Det store problemet ligger med TLJ, og håndteringen av Luke Skywalker, og tilknyttet dette håndteringen av Kylo Ren og hans fall. Luke presenteres her som en gammel grinebiter, som har mistet all tro på jediene, Kraften og seg selv. Dette kunne vært et godt premiss, og særlig med bakteppet om Kylo Rens fall og ødeleggelsen av Lukes jedi-akademi. Men når vi begynner å få historien klart for oss, virker den grunnleggende utilfredsstillende. Det sies at Luke ble bitter av tapet av Kylo Ren, noe han i stor grad skyldte på seg selv. Det kom fordi Luke et øyeblikk vurderte å drepe ham da han merket hans korrupsjon. Kylo Ren bruker dette øyeblikket for å rettferdiggjøre sitt eget fall, skjønt dette er hvertfall delvis rasjonalisering. Hvordan Luke, slik han fremstår i de gamle filmene, får seg til å vurdere dette, er aldri rettferdiggjort.

Dette leder oss til den andre store karakterfeilen. Kylo Rens fall er heller ikke rettferdiggjort. Det hintes til at dette var fordi Luke trakk lasersverd mot han, men senere vises det at Luke trakk lasersverdet fordi han alt var falt, eller hadde for sterkt mørke i seg. Dette er et paradoks som filmen aldri forsøker å rette opp i. Inntrykket er at Ren gikk til mørket fordi plottet krevde det av ham. Det er noe vagt om at Snoke forførte ham, men hvordan det faktisk skjedde, er veldig uklart, og siden Snoke mangler dybde, skaper dette bare flere spørsmål.

        

Reys superkompetanse, «Den Første Ordens» inkompetanse, og hvordan spenning i narrativer fungerer.

Til slutt her kommer vi til «elefanten i rommet», nemlig Rey. Som karakter er Rey ganske fargeløs, skjønt hun har en god introduksjon i den første halvdelen av TFA. Hun er blitt kalt en «Mary Sue»-karakter, altså en en karakter uten feil, en som likes av alle og som er overlegen alle hun møter, både venner og fiender. Hun viser mange tegn på “superkompetanse”, forklart med varierende grad av hell, og møter sjelden fiender som er farligere enn henne. Dette skader den nye trilogiens spenningskurve. Situasjonen blir ikke helt akutt når man aldri tror at hovedpersonen er i reell fare.

Fra første stund demonstrerer Rey at hun kan det meste. Hun gjør, om jeg husker rett, én feil i filmen, og i filmens klimaks vinner hun over filmens mest synlige skurk i duell. Han er riktignok skadet, men inntrykket man sitter med, er at hun som regel vinner de fleste situasjoner. Mange har hevdet at hun er på nivå med Luke i den første filmen, men det er nok en stund siden de så den. Luke er en god pilot, og ødelegger dødsstjernen. Han er likevel en “fisk på land” i mesteparten av filmens spilletid, hvor det stort sett er Obi Wan Kenobi og Han Solo som vet hva de driver med. Rey er i kontrast alltid med, det er karakteren Finn som minner mest om Luke Skywalker i TFA (han er også den beste nye karakteren i filmen). Dette inntrykket blir forsterket i TLJ, selv om man viser at Rey ikke vet så mye enda. Hun møter aldri en fiende hun ikke kan slå, annet enn Snoke, og denne blir fort skrevet ut av historien. Ved filmens klimaks er det en scene hvor hun må løfte masse steiner. Jeg husker at jeg tenkte dette da hun løftet steinene: Det er klart at filmskaperne vil at jeg skal føle en sterk følelse av triumf her, men jeg føler ingenting, siden det aldri var noen tvil om at hun skulle klare det. Sammenlign dette med The Empire Strikes Back, hvor Luke blir grisebanket av Vader i filmens klimaks. Slik får en til å følge med.

       

Disse faktorene gjør at inngangen til den siste filmen føles tom og meningsløs. Man har en setting som er en billig pastisj av settingen til den opprinnelige trilogien, man har en skurk som har gått til det onde “fordi plottet krever det”, som virker veik og ufokusert, og man har en helt som aldri har møtt en virkelig utfordring. Riktignok har skurkene en enorm materiell overlegenhet over heltene, men dette føles ufortjent og uforklart. Derfor var jeg sikker på at denne trilogien ikke kom til å få noen tilfredsstillende avslutning. Publikum ser ut til å være enig, om man skal dømme etter billettsalg. Om Disney ville skape en ny interesse for Star Wars, har de feilet.