Neste dag sitter du sorgløst henslengt på en av byens kaféer og snakker uanstrengt om gårsdagens hendelser. Øynene dine forteller en annen historie. Jeg er imidlertid mer interessert i musikaliteten i diksjonen din. Hvert ord vibrerer på frekvenser jeg bare tør drømme om i svale netter opplyst av stjerner som en gang ledet fønikerne over Middelhavet, og mine forfedre til Bretagnes kyst. Hypotetiske bølger under kjernefysiske øyne som aldri blunker.
En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...
Kommentarer
Legg inn en kommentar