Gå til hovedinnhold

Nyoppusset klassiker: «Pionér» vender tilbake


Pionér nr. 1: «Mot det ukjente» av Gino D’Antonio og Renzo Calegari
Egmont, 2020

Vi var mange som gråt våre tapre tårer da antologien Pionér Presenterer gikk inn før jul. Men nå  kommer det nok en runde med den originale Pionér. Dette er fjerde gang denne Bonelli-serien, som på italiensk heter Storia del West, blir utgitt på norsk, men denne denne gangen blir serien presentert i ny drakt. Den er nemlig farvelagt. Formatet er også større enn det vanlige Bonelli-formatet, men anmeldereksemplaret jeg har lest, er digitalt, så jeg har lest denne tegneserieboken i det gode, gamle ipad-formatet. Storia del West ble skrevet av Gino D’Antonio og opprinnelig utgitt på italiensk fra 1967 til 1980, og tegner i denne første boken er Renzo Calegari.

Personlig har ikke jeg altfor mye kunnskap om denne serien fra før. Jeg leste noen hefter på 1980-tallet. Så veldig mye husker jeg ikke, utover at jeg likte at det var avsluttede historier, i motsetning til Tex Willer, der historiene alltid var føljetonger. Så jeg leser denne nye serien med relativt uhildede øyne. Så hvordan er egentlig dette første nummeret av denne nygamle serien?

Ganske bra, faktisk. Historien begynner i 1804 i det immigranten og kunstneren Brett McDonald ankommer USA med håp om et nytt liv. Etter en uheldig episode på havnen møter han Merriwether Lewis, som rekrutterer ham til en ekspedisjon som tar sikte på å utforske de nye områdene i det indre av det nordamerikanske kontinent som den amerikanske staten kjøpte fra Frankrike i 1803, og finne den beste ruten over til stillehavskysten. Vi snakker selvfølgelig om den berømte Lewis og Clark-ekspedisjonen. Etter en snartur innom det hvite hus, der vi presenteres for Lewis’ makker William Clark og president Thomas Jefferson, går turen til St. Louis og Missourielven, der eventyret kan begynne. Ved å gi fortellingen en veldokumentert historisk ramme skaper D’Antonio et fint utgangspunkt som også fungerer metaforisk plan som innledning på en serie som handler om livet i den amerikanske Vesten på 1800-tallet. Det er imidlertid kun en ramme, for selve handlingen er ren fiksjon.

Jeg skal ikke gå for meget inn på handlingen her, men den er godt bygget opp og handler en ung manns modning i et fremmed landskap der det presumptivt moderne møter det «primitive» på en arena der det slett ikke er sikkert at det moderne har fortrinnet. Vi møter tallrike indianerstammer her, både Fox, Mandan, Arikara og Shoshone. Jeg betviler ikke at de som er ute etter å finne provokasjoner mot det politisk korrekte, vil finne mye å rive seg i håret over her - ikke minst at ordet «indianer» overhodet brukes, samt at den amerikanske ekspansjonen vestover, som jo var et av ekspedisjonens mål, ikke  problematiseres nevneverdig. Men det trenger selvfølgelig ikke den normalt oppegående leser bry seg om, for de nordamerikanske urinvånerne vi møter her, blir ikke fremstilt som representanter for «de undertrykte», men snarere som mennesker på godt og vondt som er nødt til å forholde seg til en omskiftelig verden på en pragmatisk måte. Noen er sympatiske, noen er usympatiske, og noen er ofre. De virkelige skurkene i denne fortellingen representerer imidlertid noe som også kan oppfattes som truende idag. Jeg skal ikke si for mye, men det er litt artig hvordan D’Antonio klarer å lure inn referanser til 1960-tallets internasjonale konfliktlinjer i en historie som utspiller seg på begynnelsen av 1800-tallet. Det sier kanskje noe om at verden dypest sett kanskje ikke forandrer seg så mye som mange skal ha det til, for det er lett å se samme konfliktlinje idag. 

Calegari er en tegner som bruker formatet for hva det er verdt. Det små sidene (altså originalformatet) tillater ikke store, detaljerte panoramaer eller realisme av en type vi finner hos samtidige westerntegnere som Jean Giraud og Hermann, men det er ideelt for effektiv historiefortelling som henvender seg til et bredt publikum. For dette er en kommersiell tegneserie utført av folk som kan sitt håndverk. Alle figurene er lette å skille fra hverandre, og de beveger seg lett gjennom bildene. Jeg synes særlig kampscenene er gode, men god flyt fra billedrute til billedrute. Sidene er preget av variasjon med hensyn til billedutsnitt og «kameravinkel», og tusjingen er elegant. Calegaris sider blir aldri ensformige, og her skiller han seg i mine øyne klart fra populære italienske tegnere fra samme periode som Gallieno Ferri (Zagor) og EsseGesse (Kaptein Miki et. al.)

Personlig har jeg sansen for sort-hvitt, og når det gjelder Bonelli-serier, foretrekker jeg standard Tex Willer fremfor de farvelagte spesialutgavene. Men farveleggingen i denne utgivelsen er både smakfull og innbydende. Sidene er ikke glorete, som ofte blir resultatet når man skal fräsche opp gamle tegneserier med digitalmfarvelegging, og det er tydelig at farveleggeren er sin palett bevisst, slik at farvene faktisk tilfører sidene noe nytt.

I det store og hele er dette en finfin utgivelse av en klassisk serie som er håndverksmessig meget solid og som bør ha appell utover Tex Willer-segmentet. Jeg håper at Pionér ikke bare vil kjøpes (og kanskje ikke leses engang) av nostalgikere og komplettister, men at også nye lesere vil komme til, for det er en virkelig flott serie som fortjener et større publikum.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et