Gå til hovedinnhold

Nyoppusset klassiker: «Pionér» vender tilbake


Pionér nr. 1: «Mot det ukjente» av Gino D’Antonio og Renzo Calegari
Egmont, 2020

Vi var mange som gråt våre tapre tårer da antologien Pionér Presenterer gikk inn før jul. Men nå  kommer det nok en runde med den originale Pionér. Dette er fjerde gang denne Bonelli-serien, som på italiensk heter Storia del West, blir utgitt på norsk, men denne denne gangen blir serien presentert i ny drakt. Den er nemlig farvelagt. Formatet er også større enn det vanlige Bonelli-formatet, men anmeldereksemplaret jeg har lest, er digitalt, så jeg har lest denne tegneserieboken i det gode, gamle ipad-formatet. Storia del West ble skrevet av Gino D’Antonio og opprinnelig utgitt på italiensk fra 1967 til 1980, og tegner i denne første boken er Renzo Calegari.

Personlig har ikke jeg altfor mye kunnskap om denne serien fra før. Jeg leste noen hefter på 1980-tallet. Så veldig mye husker jeg ikke, utover at jeg likte at det var avsluttede historier, i motsetning til Tex Willer, der historiene alltid var føljetonger. Så jeg leser denne nye serien med relativt uhildede øyne. Så hvordan er egentlig dette første nummeret av denne nygamle serien?

Ganske bra, faktisk. Historien begynner i 1804 i det immigranten og kunstneren Brett McDonald ankommer USA med håp om et nytt liv. Etter en uheldig episode på havnen møter han Merriwether Lewis, som rekrutterer ham til en ekspedisjon som tar sikte på å utforske de nye områdene i det indre av det nordamerikanske kontinent som den amerikanske staten kjøpte fra Frankrike i 1803, og finne den beste ruten over til stillehavskysten. Vi snakker selvfølgelig om den berømte Lewis og Clark-ekspedisjonen. Etter en snartur innom det hvite hus, der vi presenteres for Lewis’ makker William Clark og president Thomas Jefferson, går turen til St. Louis og Missourielven, der eventyret kan begynne. Ved å gi fortellingen en veldokumentert historisk ramme skaper D’Antonio et fint utgangspunkt som også fungerer metaforisk plan som innledning på en serie som handler om livet i den amerikanske Vesten på 1800-tallet. Det er imidlertid kun en ramme, for selve handlingen er ren fiksjon.

Jeg skal ikke gå for meget inn på handlingen her, men den er godt bygget opp og handler en ung manns modning i et fremmed landskap der det presumptivt moderne møter det «primitive» på en arena der det slett ikke er sikkert at det moderne har fortrinnet. Vi møter tallrike indianerstammer her, både Fox, Mandan, Arikara og Shoshone. Jeg betviler ikke at de som er ute etter å finne provokasjoner mot det politisk korrekte, vil finne mye å rive seg i håret over her - ikke minst at ordet «indianer» overhodet brukes, samt at den amerikanske ekspansjonen vestover, som jo var et av ekspedisjonens mål, ikke  problematiseres nevneverdig. Men det trenger selvfølgelig ikke den normalt oppegående leser bry seg om, for de nordamerikanske urinvånerne vi møter her, blir ikke fremstilt som representanter for «de undertrykte», men snarere som mennesker på godt og vondt som er nødt til å forholde seg til en omskiftelig verden på en pragmatisk måte. Noen er sympatiske, noen er usympatiske, og noen er ofre. De virkelige skurkene i denne fortellingen representerer imidlertid noe som også kan oppfattes som truende idag. Jeg skal ikke si for mye, men det er litt artig hvordan D’Antonio klarer å lure inn referanser til 1960-tallets internasjonale konfliktlinjer i en historie som utspiller seg på begynnelsen av 1800-tallet. Det sier kanskje noe om at verden dypest sett kanskje ikke forandrer seg så mye som mange skal ha det til, for det er lett å se samme konfliktlinje idag. 

Calegari er en tegner som bruker formatet for hva det er verdt. Det små sidene (altså originalformatet) tillater ikke store, detaljerte panoramaer eller realisme av en type vi finner hos samtidige westerntegnere som Jean Giraud og Hermann, men det er ideelt for effektiv historiefortelling som henvender seg til et bredt publikum. For dette er en kommersiell tegneserie utført av folk som kan sitt håndverk. Alle figurene er lette å skille fra hverandre, og de beveger seg lett gjennom bildene. Jeg synes særlig kampscenene er gode, men god flyt fra billedrute til billedrute. Sidene er preget av variasjon med hensyn til billedutsnitt og «kameravinkel», og tusjingen er elegant. Calegaris sider blir aldri ensformige, og her skiller han seg i mine øyne klart fra populære italienske tegnere fra samme periode som Gallieno Ferri (Zagor) og EsseGesse (Kaptein Miki et. al.)

Personlig har jeg sansen for sort-hvitt, og når det gjelder Bonelli-serier, foretrekker jeg standard Tex Willer fremfor de farvelagte spesialutgavene. Men farveleggingen i denne utgivelsen er både smakfull og innbydende. Sidene er ikke glorete, som ofte blir resultatet når man skal fräsche opp gamle tegneserier med digitalmfarvelegging, og det er tydelig at farveleggeren er sin palett bevisst, slik at farvene faktisk tilfører sidene noe nytt.

I det store og hele er dette en finfin utgivelse av en klassisk serie som er håndverksmessig meget solid og som bør ha appell utover Tex Willer-segmentet. Jeg håper at Pionér ikke bare vil kjøpes (og kanskje ikke leses engang) av nostalgikere og komplettister, men at også nye lesere vil komme til, for det er en virkelig flott serie som fortjener et større publikum.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H