Dette er første artikkel i en serie om woke og populærkultur ført i pennen av Håkon D. Myhre. Vi publiserte en introduksjon til artikkelserien for halvannen uke siden.
En påstand man ofte møter når man kritiserer noe for å ha blitt woke, er at det man kritiserer alltid har vært woke. Dette har vært særlig tydelig i diskursen omkring den engelske tv-serien «Dr Who», men siden jeg ikke er veldig kjent med denne, vil jeg ikke snakke om den her. Jeg kommer til å komme tilbake til dette temaet gjennom denne føljetongen, men tenkte å bruke denne første til å legge frem hovedargumentene mot dette.
Jeg vil her angripe denne påstanden på to grunnlag. Jeg vil trekke frem eksempler på viktig science fiction og Fantasy med tematikk som i noen tilfeller er klart høyreorienterte, og hvertfall inneholder elementer som går mot gjeldende progressiv filosofi, verdisyn og virkelighetssyn. Jeg vil også påpeke at mens å være «woke» er progressivt, er ikke progressivt nødvendigvis woke. Dette vil jeg underbygge med konkrete eksempler, og handlinger og ord til de progressive selv, i begynnelsen av «The great awokening».
Det klareste unntaket er selvsagt arbeidene til J.R.R. Tolkien, som var dypt konservativ, nesten reaksjonær. Tolkien selv var en «latinsk-messe katolikk», som aldri fant seg til rette i Novus Ordo. Gode krefter holder tradisjoner ved like i 10 000 år, onde krefter er opprørske og innovative. Tematikk som forfall, sykluser, fordums storhetstider og kamp for det sanne og evige gjennomsyrer verkene hans, og dette er helt klar konservativt. Han hadde konflikter med mye av sin samtids høyreside, i den grad at at de fokuserte på å maksimere profitt og makt, men det avslører vår moderne ideologiske fattigslighet at vi tolker dette som «konservativt». Han var også knyttet til det nære, han var en partikularist, som mente mennesker skulle beskytte sitt eget, fremfor å dra ut i verden for å «redde» den.
Et annet eksempel er H.P. Lovecraft, som fra tid til annen blir forsøkt revet ned fra pidestallen på grunn av sine holdninger, som passer dårlig med moderne progressive sensibiliteter. Han var en nevrotiker, og noe av det han var redd for var mennesker av annen etnisitet.
Tolkien kommer lettere unna her, fordi det er vanskelig å finne noe fiendtlig eller nevrotisk ved mannen, og hans absolutte motstand mot nazistene er godt dokumentert.
Det er også mange forfattere i disse tradisjonene som er vanskelige å plassere politisk, men har temaer og holdninger presentert i verkene sine som kan være konservative eller høyreorienterte, eller kritiske til progressivismen, på normativt eller deskriptivt hold. Robert A. Heinlein er kan hende det beste eksempelet. «Starship Troopers» er et direkte angrep på idéen om å psykologisere og sosiologisere kriminalitet og annen asosial atferd, og en kritikk av masse-demokratiet og idéen om en verden uten krig og konflikt. I «Dune» stiller Frank Herbert spørsmål ved muligheten og ønskeligheten i å ha en politikk som er hevet over menneskene som gjennomfører den, noe som kan føles som en ekko av den franske reaksjonære tenkeren Joseph de Maistre, selv om det er uklart om Herbert noensinne leste noe av ham, og neppe ville identifisert seg som reaksjonær selv. Han skriver også hardt om teknologien og risikoen forbundet med den, i likhet med Tolkien. Nå er det noen som regner dette som en venstreposisjon, men dette er ikke på noen måte klart for meg, og det er mange åpenbart høyreorienterte skikkelser som har vært opptatt av dette. Foruten Tolkien har man G.K. Chesterton, Oswald Spengler, Christopher Lasch, og Roger Scruton.
Tross unntak som dette, er det klart at det er sant at mye av det som er skrevet i disse sjangrene, er progressivt eller venstreorientert i sine sensibiliteter. Dette er sant om nesten alt kunstnerisk etter at kirken og tradisjonell religion mistet sitt hold på samfunnet. I tilfelle SF og fantasy er dette særlig tilfelle med den «nye bølgen», etter gullalderen på 60-tallet. Progressiv betyr likevel ikke «woke». For ti år siden var «woke» aktører stort sett opptatt av å anklage alle som lagde fiksjon om å være rasistiske, sexisitiske, homofobiske, osv. Dette kom i stor grad fra den dekonstruktive skolen av litteraturkritikk, som var opptatt av å finne hva som var «feil» eller «problematisk» med mediene. Dette var den underliggende årsaken bak «GamerGate»-krangelen fra 2014 da spilljournalistikken gradvis ble dominert av mennesker som var mer opptatt av å angripe spill for å være «-istiske» enn å vurdere dem som spill på egne prinsipper.
Lovecraft blir selvsagt forsøkt kansellert med jevne mellomrom, Tolkien er blitt erklært rasistisk et par ganger, men de fleste progressive forfattere er blitt utsatt for angrep og kritikk i mindre grad. Kanselleringskultur definerte proto-woke miljøer, og «gode»progressive blir fortsatt angrepet fra tid til annen. Handlingsmønsteret ser ut til å være å angripe noe som ikke i tilstrekkelig grad er woke til de som er ansvarlige for det forandrer det for å blidgjøre angriperne. Deretter snur man, og sier at det gitte verket «alltid var woke». Det er nok av eksempler å ta av, og jeg kommer til å utforske noen av de etterhvert som jeg går dypere inn i videre eksempler.
Den franske skribenten Jacques Mallet du Pan skrev i 1793 at «revolusjonen spiser sine barn». Historiske eksempler er selvsagt både den franske og den russiske revolusjonen, der få som var med i starten, overlevde gjennom alt. Den første fasen av woke-bevegelsen hadde en lignende dynamikk, skjønt den var heldigvis ikke like blodig. De gikk løs på tidligere progressive, og rev dem ned. De fleste ser ut til å ha akseptert det, og «lovet å bli bedre», men enkelte sa nei, som J.K. Rowling. Om hun hadde bøyd kneet, ville vi i dag hørt at «Harry Potter var alltid woke». Men siden hun står der hun er, blir refrenget «Harry Potter er egentlig reaksjonært og kvasi-fascistisk».
Kort sagt, det fantastiske er ikke nødvendigvis progressivt, og selv det progressive er ikke nødvendigvis woke. I neste artikkel vil jeg utdype hvordan det fantastiske har forholdt seg til et betent tema, nemlig rase og etnisitet, og hvordan dette har forandret seg med veksten av woke underholdning. Følg fortsatt med på Würmstuggu!
Kommentarer
Legg inn en kommentar