Gå til hovedinnhold

Maksim Gorkij - den sosialistiske realismens far

 

Avel Jenukidze, Josef Stalin og Maksim Gorkij (1931)

Vi skriver 18. juni og noterer oss at det er hele 88 år siden Maksim Gorkij forlot de levendes verden. For den sosialistiske realismen, den foretrukne litteraturen til det sosialistiske regimet som vendte opp ned på det russiske samfunnet og slavebandt befokningen gjennom det meste av det 20. århundre, var Gorkij forbildet og gullstandarden. Han pleide omgang med Lenin og Stalin, og gjorde det han kunne for å bidra til å bygge sosialismen og overbevise den russiske folk om den dialektiske materialismens fortreffelighet og revolusjonens nødvendighet. 


Selv har jeg ikke lest mye av ham, bare romanen  «Moren» fra 1906 og skuespillet «Nattherberget», fra 1902, om jeg husker rett. Det begynner å bli en del år siden jeg leste dem, men jeg synes å minnes at de ikke gjorde særlig inntrykk som litteratur. Som uttrykk for et tankesett er de imidlertid svært interessante. Ikke all litteratur henter sin verdi i estetikken. 


Gorkij var det marxistiske regimets yndling, noe som kom klart til uttrykk da fødebyen Nizjnij Novgorod byttet navn til Gorkij i 1932. Navnet beholdt byen til 1990, da Sovjetunionens dager var talte. På 1930-tallet bistod Gorkij regimet med propaganda for GuLag-systemets rehabiliterende virkning på kontrarevolusjinære folkefiender.  Særlig begeistret var han for arbeidet med Kvitsjøkanalen, som kostet 25 000 slavearbeidere livet. 


Gorkij tilbrakte mange år av sitt liv i utlendighet. Fra 1906 til 1913 var den syditalienske øya Capri hans hjem. Og fra 1922 til 1932 bodde han i Sorrento i Mussolinis Italia. Under første verdenskrig bodde han imidlertid i hjemlandet, og  omveltningene i 1917 fikk han oppleve på nært hold, i Petrograd.


På 1930-tallet bistod Gorkij regimet med propaganda for GuLag-systemets rehabiliterende virkning på kontrarevolusjinære folkefiender.  Særlig begeistret var han for arbeidet med Kvitsjøkanalen, som kostet 25 000 slavearbeidere livet. 


Hvorfor ikke prøve deg på en bok av den sosialistiske realismens far.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da