 |
| Avel Jenukidze, Josef Stalin og Maksim Gorkij (1931) |
Vi skriver 18. juni og noterer oss at det er hele 88 år siden Maksim Gorkij forlot de levendes verden. For den sosialistiske realismen, den foretrukne litteraturen til det sosialistiske regimet som vendte opp ned på det russiske samfunnet og slavebandt befokningen gjennom det meste av det 20. århundre, var Gorkij forbildet og gullstandarden. Han pleide omgang med Lenin og Stalin, og gjorde det han kunne for å bidra til å bygge sosialismen og overbevise den russiske folk om den dialektiske materialismens fortreffelighet og revolusjonens nødvendighet.
Selv har jeg ikke lest mye av ham, bare romanen «Moren» fra 1906 og skuespillet «Nattherberget», fra 1902, om jeg husker rett. Det begynner å bli en del år siden jeg leste dem, men jeg synes å minnes at de ikke gjorde særlig inntrykk som litteratur. Som uttrykk for et tankesett er de imidlertid svært interessante. Ikke all litteratur henter sin verdi i estetikken.
Gorkij var det marxistiske regimets yndling, noe som kom klart til uttrykk da fødebyen Nizjnij Novgorod byttet navn til Gorkij i 1932. Navnet beholdt byen til 1990, da Sovjetunionens dager var talte. På 1930-tallet bistod Gorkij regimet med propaganda for GuLag-systemets rehabiliterende virkning på kontrarevolusjonære folkefiender. Særlig begeistret var han for arbeidet med Kvitsjøkanalen, som kostet 25 000 slavearbeidere livet.
Gorkij tilbrakte mange år av sitt liv i utlendighet. Fra 1906 til 1913 var den syditalienske øya Capri hans hjem. Og fra 1922 til 1932 bodde han i Sorrento i Mussolinis Italia. Under første verdenskrig bodde han imidlertid i hjemlandet, og omveltningene i 1917 fikk han oppleve på nært hold, i Petrograd.
Hvorfor ikke prøve deg på en bok av den sosialistiske realismens far?
Kommentarer
Legg inn en kommentar