Tidens fortærende ild

 

DRAMA I ÉN AKT AV STIAN DALBERG OG HÅKON D. MYHRE

Dramatis personae:

Myhre. Lyssky aktør i den politisk/kulturelle randsonen. I tredveårene.

Dalberg. Redaktør. I firtiårene.

En ung kvinde.

Politibetjent

(Eftermiddag i urbane omgivelser. Myhre er kledd i treningsdrakt og bærer på et stort sverd. Dalberg er adekvat antrukket i chinos, piquet og behagelige sko. Han bærer på en ljå. De treffer hverandre på en travel gate, og gjennom hele handlingen passeres de av byborgere. Mod slutten blir det stadig flere forbipasserende.)

Myhre. Jaså, Dalberg? De er ude og spaserer, ser jeg. 

Dalberg. Ja jeg er på vei til min gamle tante for å slå gresset på eiendommen hennes. Ljåen er nyslipt, og jeg klar for å bekjempe naturen. Og De da? Jeg ser De er sportslig antrukket.

Myhre. Ja, jeg kommer rett fra fektetrening. Jeg blir mer og mer fortrolig med det nye sverdet mitt. (Kjæler med sverdet.)

Dalberg. Godt. Man vet aldri når man får bruk for et godt sverd.

Myhre. Hvad har så De bedrevet den siste tiden? 

Dalberg. Nei, De vet. Man har da alltid noget å gjøre. De vet, lønnsarbeid, familiære forpliktelser, fysisk aktivitet, tilegnelse av kunnskap, lesning. Tilfredsstillelse av mer hedonistiske tilbøieligheter blir det mindre tid til, men jeg klager ikke. 

Myhre. Hvad hører De på av musikk for tiden da?

Dalberg. Jeg har hørt en hel del på Black Sabbaths album «Tyr» og «Cross Purposes». Disse har inntil for,et par uker siden ikke vært å finne på Spotify, men i forbindelse med lanseringen av bokssettet «Anno Mundi», som også inneholder «Headless Cross» og «Forbidden», er endelig samtlige studioalbum fra Black Sabbath tilgjengelige på den populære strømmetjenesten. På «Tyr» fra 1990 har Toni Iommi med seg Cozy Powell på trommer, Tony Martin på vokal og Neil Murray. Platen, som har et moderne og velpolert lydbilde, indeholder en rekke gode komposisjoner med stor variasjon, og stort sett jevn kvalitet. De fem første sporene er fabelaktige, alle som én, og jeg har litt vanskelig for å bestemme mig for en favoritt. (Kanskje den raske og melodiøse «The Law Maker»?) Så kommer en heller uinteressant lydcollage samt en halvakustisk snutt som ikke interesserer mig, før «Valhalla» atter får fart i sakene. Derefter får vi en helt grei powerballade, før det hele avrundes med enda en hurtig og fengende sak. Albumet er veldig - nåja, i alle fall ganske - variert og dessuten litt atypisk til Black Sabbath å være. Jeg anbefaler alle som setter pris på fengende og velspilt hardrock å lytte til det. «Cross Purposes» fra 1994 er et mer tradisjonelt Black Sabbath-album, kanskje fordi originalbassist Geezer Butler er tilbake i bandet. Tony Martin står,atter for de vokale bidragene. Musikken er tyngre, mer riffbasert og mindre variert enn på «Tyr». Det er på sett og vis en musikalsk fortsettelse av det utmerkede og blytunge «Dehumanizer» fra 1992. Hvorom allting er, så er dette et godt over middels godt Black Sabbath-album. For øieblikket er mitt favorittspor «The Hand That Rocks the Cradle».

Myhre. Har De hørt på «Headless Cross» og «Forbidden» ennu da? 

Dalberg. Ikke så meget at jeg synes jeg kan uttale mig om dem.

Myhre. Jeg forstår. (Tenker sig om.) Men ærlig talt, Dalberg. Dette er jo bare eldgammel musikk! Jeg som tilhører den såkalte milliennial-generasjonen interesserer mig lite for slik gammelrock. Vi unge foretrekker jo mer moderne musikk. De har ikke hørt på noe nyere hardrock da?

Dalberg. Joda. Her om dagen blev jeg gjort oppmerksom på at det svenske bandet Nestor nylig har utgitt sitt andre album. «Teenage Rebel» er riktignok er ikke spesielt moderne - musikalsk henter de meget fra 80-årenes rockemusikk - men jeg tør påstå at denne musikken indehar kvaliteter som slett ikke fordrer at lytteren har nostalgiske følelser knyttet til dette tiåret. Alle sangene har potensiale til å bli internasjonale schlagere, eller de ville i hvert fall hatt det om de hadde blitt utgitt for tre-fire tiår siden. Musikalsk er Nestor et hakk softere end på debuten, noe som også gjør «Teenage Rebel» hakket svakere enn «Kids in a Ghost Town». De to powerballadene synes jeg imidlertid de kunne spart sig.

Myhre. Ja, hvem vil vel høre powerballader? 

Dalberg. De lages vel helst for det kvindelige publikum.

Myhre. Det har De nok rett i.

Dalberg. En andrn ting de kunne spart seg er lydcollagen de åpner med. Men alt i alt er dette en storartet samling energiske og melodiøse komposisjoner fremført av et meget kompetent band. La mig også trekke frem de gnistrende gitarsoloene og de utrolig fengende refrengene. Akkurat nu er det «Unchain My Heart» som er mitt favorittspor.

Dalberg. Har De lest noe anbefalelsesverdig skjønnlitteratur i det siste da?

Myhre. Ja, boken «Serotonin» er den tredje av Houellebecq jeg har lest, om jeg kan tillate mig å inkludere essayet «Mot verden, mot livet» om H.P. Lovecraft. 

Dalberg. Det kan De selvfølgelig. Houellebecq er en formidabel essayist.

Myhre. Jeg har også lest «Underkastelse», som handler om en tenkt islamistisk overtagelse av Frankrike i nær fremtid. 

Dalberg. I mine øyne en meget bra bok. Hva synes De så om «Serotonin»?

Myhre. «Serotonin» er den første boken av Houellebecq jeg leser fordi jeg ble fortalt at det var en god bok av Houellebecq. Den handler om en deprimert franskmand, som alle bøkene hans. Han jobber i det franske landbruksdepartementet og finner en dag ud at han vil forlate alt, særlig sin japanske kjærste, miste seg selv, og gjenopptrå gamle fotspor. Denne langsomme handlingen går parallelt med tilbakeblikk på gamle episoder i livet, stort sett gamle flammer. Tittelen refererer til det såkalte «lykkehormonet». Hovedpersonen går på antidepressiva, og boken starter og slutter med beskrivelser av tabletten, og semi-relaterte filosofiske betraktninger. Dette verket er gjennomsyret av Houellebecqs deprimerende tone og sardoniske humor. Tidvis er den virkelig morsom, men i det store og det hele er den ekstremt trist. Nogle deler av den tok meg som et slag i solar plexus. Dette er klart en mesterlig beskrivelse av manden under den sene moderniteten, noen ganger kan den bli litt vel virkelig. Anbefalt å lese, men vær klar over hva De går til. Du kan trenge en pustepause etterpå.

Dalberg. Jeg er langt på vei enig i det De sier. «Serotonin» er virkelig en god roman, i likhet med de fleste romanene til Houellebecq, og ja, en pustepause er absolutt på sin plass. Prøv Dem gjerne på en ny en etter hvert, men la det gå litt tid. 

(Sirener kan høres, og først nu legger de merke til at røk velter ut av bygningen på den andre siden av gaten. Ikke lenge efter ser de flammer stå ud av vinduene. Resten av handlingen brenner bygningen ned mens brandmannskap forgjeves forsøker å stoppe ilden.)

Myhre. Det ser jammen ut til å være brand der borte.

Dalberg. Ja, så sannelig. Vi får inderlig håpe ingen kommer til skade.

Myhre. Har har De lest noget av interesse den siste tiden da? 

Dalberg. Den siste romanen jeg leste var slette saker. Det var en kriminalroman av Jørn Lier Horst. «Nøkkelvitnet», tror jeg den heter. Krim er noe jeg sjelden leser. Genren forekommer mig formelpreget og lite stimulerende. Horsts prosa er sjelløs, helten hans, drapsetterforsker Wisting, er blass og uinteressant, og med undtak av én er samtlige bifigurer utskiftbare og totalt blottet for personlighet. Handlingen er svært skjematisk: En eldre herre er fundet myrdet, og Wisting og hans team forsøker å finde ud hvem morderen er. Et udvalg mistenkte presenteres for leseren, og til slutt oppklares saken. Boken kunne sikkert vært interessant nok om bare Horst hadde skrevet engasjerende, men det velger han altså ikke å gjøre. Jeg er ikke skuffet, for jeg visste hva jeg gikk til. Jeg har nemlig lest en Wisting-roman før. Etter å ha lest denne romanen, forekommer det mig at kunstig intelligens kan utgjøre en reell trussel mot norske krimforfatteres levebrød.

Myhre. Jeg er ikke spesielt begeistret for kriminalromaner selv. Men De har vel lest mer?

Dalberg. Jada. Jeg antar at De vet at jeg setter pris på italienske tegneserier. Tex Willer er holder en så jevnt kvalitet at jeg tar meg selv i å kjøpe heftet måned etter måned. Men den gulkledde westernhelten representerer på ingen måte noget kvalitetsmessig høidepunkt inden italiensk seriekunst. Det gjør imidlertid Hugo Pratt. Hans serie om globetrotteren og eventyreren Corto Maltese har gitt mig mange fine timer i lenestolen opp gjennom årene, men det begynner å bli en stund siden sist, og det er fremdeles en del album jeg ikke har lest. Den siste uken har imidlertid jeg lest intet mindre enn fem Corto Maltese-album, nogen kjente og kjære, og nogen jeg ikke har lest før. Tre av dem er fra forlaget Minuskel, som fra 2015 til 2019 maktet å udgi alle de tolv albumene som inngår i serien, på norsk, noe intet annet forlag har maktet å få til før. Litt av en bragd, spør De mig! Albumene er flott designet og er utstyrt med godt, tykt papir samt en del ekstrastoff. Den monotone, sterile maskintekstingen trekker dog helhetsinntrykket noget ned. Skal man først lage en kvalitetsutgave av en slik serie, bør man koste på sig håndteksting, eller i alle fall noe som ligner. 

Myhre. Skal man først udgi noget slikt, bør man gjøre det skikkelig. Hvilke album er det De har lest da?

Dalberg. Vi tar dem i kronologisk rekkefølge: «Balladen om det salte hav» (1967-68) er den første historien i serien. Her møter vi Corto og som sjørøver i havområdet rundt Ny Guinea rundt starten av første verdenskrig. Han samarbeider med Rasputin om å forsyne den tyske marinen med kull gjennom piratvirksomhet mot den britiske marinen og sivile skip. Det er et stort rollegalleri uten noe klart skille mellom helter og skurker, og et ganske indfløkt plot som i det store og hele undgår de mer fantasifulle elementene som vi ofte ser i denne serien. Dette er mer realisme enn magisk realisme. Mitt eksemplar er en amerikansk udgave i lite format, der sidene er ombrukket og dårlig reprodusert. Den begredelige presentasjonen til tross, dette er en utmerket tegneserieroman med et uforutsigbart plot og herlige skildringer av det melanesiske øyriket og en lite kjent del av tysk, tropisk imperialisme. 

Myhre. Ja, de tyske stillehavskoloniene er et nesten glemt kapittel i historien.

Dalberg. Jeg har også lest «Corto Maltese i Sibir», som opprinnelig ble utgitt som føljetong fra 1974-1979. Dette er kanskje det beste albumet i serien. Handlingen er lagt til Mandsjuria, Mongolia og Sibir under den russiske borgerkrigen. Her jakter Corto Maltese, i samarbeid Rasputin og et hemmelig selskap fra Kina, på admiral Koltsjaks tog med tsarfamiliens gull. Men det er flere som vil ha guldtransporten. Historien er full av farverike figurer, både fiktive og virkelige, som kjemper om makt og rigdom i det russiske rikets randsone. En av dem er eventyreren og krigsherren baron von Ungern, som fremstilles som gal og morderisk, men i og med at Corto Malteses univers er lang mindre dikotomisk enn det som er vanlig i andre eventyrserier, er han mer tragisk helt end skurk.

Myhre. Baron von Ungern er litt av en figur, ja. Han omtales  vel gjerne som «den blodige, hvite baron».

Dalberg. Det stemmer, ja. «Det gylne hus i Samarkand» er et eventyr som, i likhet med Sibir, utspiller seg over en et stort geografisk områden, nemlig Midtøsten og Sentralasia. Første verdenskrig er over, i restene av det ottomanske riket tyrkisk nasjonalisme i ulike valører kappes om å sikre seg kontrollen. Corto Maltese er som vanlig mest interessert i å finne en skatt. Historien minner på mange måter om Sibir. Også her handler det om falmede imperier, internasjonal storpolitikk, politiske drømmer og lykkejegeren Corto Malteses ustanselige trang til å søke efter skatter. Rasputin er med her også. Han er en ganske eiendommelig sidekick, som likevel følger et velkjent mønster. Rollen hans er primært å vekke latter og være en slags kontrast til helten. Samtidig er han en kaldblodig drapsmann som ikke nødvendigvis bare dreper folk som fortjener det. 

Myhre. Er dette den historiske Rasputin? Altså den gale munken ved tsar Nikolajs hoff?

Dalberg. Nei, det er ikke han, selv om han er til forveksling lik. Dette med å bruke figurer som både deler navn og utseende med historiske personer som sidekick er jo litt av en tradisjon i italienske tegneserier, bare se på Tex Willers venn Kit Carson og Dylan Dogs assistent Groucho. 

Myhre. Akkurat. Interessant.

Dalberg. Historien «Unge år» fra 1981 skildrer Pratt det første møtet mellom Corto og Rasputin. Handlingen er lagt til avslutningen av den russisk-japanske krig i 1905, og hovedpersonen er slett ikke Corto, men Jack London, som er i Port Arthur som krigskorrespondent. Også her er Rasputin en sjarmerende drapsmann uten respekt for hverken menneskeliv eller militære ordrer. Man kan kanskje tolke dette som nihilisme, men det er mer nærleggende se på ham som legemliggjøringen av det moralsk nyanserte universet Corto Maltese befinner seg i. Her er ikke figurene enten gode eller onde, og akkurat som i den virkelige verden, har aktørene både aktverdige og mindre aktverdige motiver. 

Myhre. Om man ser bort fra den pågående konflikten i Ukraina da. Der er jo det fremherskende narrativet fuldstendig manikæisk. 

Dalberg. Hehe. Ja, det har De rett i. Men det er altså en mer realistisk fremstilling av verdens konflikter og menneskenes sjelsliv Hugo Pratt streber mot, til tross for hans hyppige bruk av det overnaturlige, som riktignok ofte bare er mindre viktige detaljer i fortellingene hans. I så måte er Mu - det tapte kontinent fra 1995 et unntak, i alle fall sammenlignet med de hidtil nevnte albumene. Dette er det siste albumet til Pratt og handlingen er nesten fuldt og helt viet metafysikken, eller det mytiske, må en vel si. For her handler det om Atlantis-myten.

Myhre (snur sig mot branden). Det ser ud som brandslukningsarbeidet går mot slutten. Det er bare aske igjen av bygningen, men de har da i det mindste hindret branden i å spre sig. 

Dalberg. Takk og lov! Jeg håber ingen mistet livet eller kom til skade. Hvor var jeg… Jo, «Mu» er det siste av Hugo Corto Maltese-album, og det viser en tegner som har forenklet tegnestilen sin en hel del. Hele karrieren var Pratt inspirert av Milton Caniff. Denne innflytelsen er lett å se i «Sibir», «Samarkand» og «Unge år». I sine senere album har han en mye enklere, nesten skissepregetstil. Sånn sett minner Pratts utvikling som tegner om den til den jevnaldrende Alex Toth. Jeg antar at de begge fulgte hverandre karrierer. Ofte kan nogle enkle pennestrøk kommunisere mer effektivt og være mer estetisk tiltalende end en detaljert tegning fuld av sirlige skraveringer.

(En ung kvinne kommer bort til dem. Hun har et vilt blikk.)

Kvinden: Var ikke brannen praktfuld? Tenk, for lidt siden var det et hus der borte. Nu er det kun aske og ruiner igjen. Alt fortæres av tidens saktenrennende ild. Jeg har bare fremskyndet den uunngåelige ødeleggelsesprosessen! (ler som besatt)

Myhre. Sier De at det var De som startet brannen? Med vilje?

Kvinden. Det var ikke mig, men skjebnen! Jeg er intet mer enn et redskap for dens vilje. Som flammene er jeg uten skyld. Flammene forårsaker ikke sig selv. De kan ikke la være å brenne. Det er deres natur og det eneste de de eksisterer for. Det var flammene som førte hånden mi! De tvang meg til å frembringe dem her og nu. De vil at jeg skal være en av dem! Jeg brenner med dem. Jeg er ildens datter!

Dalberg. Men De er jo forrykt, kvinde! 

(Myhre drar frem sverdet og truer kvinnen. Dalberg det samme med ljåen.

Myhre. De er under arrest! 

Dalberg. De blir her til politiet kommer og henter dig. (Vinker til sig en politimann.)

Politibetjent. Hva skjer her? Hvorfor truer dere denne skakkars kvinden?

Dalberg. Hun har tilstått å ha startet branden. Hun ser ut til å lide av en sygdom på sindet. Vi overlater henne i deres varetegt.

Politibetjent. Ah! Er det så å forstå. Takk for bistanden, mine herrer! 

Myhre. Det var da så lite.

(Kvinden føres bort til politibilen. )

Dalberg. Jeg må se å komme mig til min gamle tante. Takk for praten. 

Myhre. Farvel.