Gå til hovedinnhold

Maktkamp på Borneo

 


Tex Willer nr. 719

«Fyrsten» av Mauro Boselli og Andrea Venturi

Egmont, 2024


Man skulle kanskje tro at tittelen på denne episoden er en referanse til Machiavellis avhandling om statskunst, men et kjapt blikk på kolofonen avslører at en mer bokstavelig oversettelse av originaltittelen er «Den hvite rajahen», så det er nok ikke manusforfatter Mauro Boselli, men snarere oversetter Tone Dannevig, som må ta ansvaret her. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


I denne tredje episoden av historien om jakten på den den detroniserte fyrsten Sumankan, alias Den svarte tiger, beveger Boselli og tegner Andrea Venturi seg omtrent så langt unna westerngenren som Tex Willer-konseptet tillater. Her foregår nemlig handlingen helt og holdent langt utenfor USAs grenser. Vi starter i Panama, deretter er det et lengre parti ute på stillehavet, før våre helter og skurker tilbringer den siste halvdelen av episoden på og rundt øya Borneo, der riket Sumankan søker å gjenerobre, ligger. Klarer så Tex og gjengen å tilpasse seg det nye miljøet over 1000 mil hjemmefra? Jada.


Som i de to foregående episidene jakter Tex og gjengen fortsatt på Sumankan. Men nå intensifiseres jakten, for «this time it’s personal». Tex’ sønn Kit blir nemlig kidnappet og brakt over Stillehavet på et sjørøverskip. På overfarten blir han kjent med en annen ung mann jeg ikke skal identifisere identiteten til her, men som spiller en viktig rolle i handlingen og bidrar til en fin symmetri i konflikten mellom heltene og skurkene. Nå utvides også skurkegalleriet, for «den hvite rajahen» som tittelen viser til, er en nederlandsk tronrøver som er Sumankans egentlige erkefiende. Slik sett handler historien dypest sett om europeisk imperialisme i Sørøst-Asia på 1800-tallet og de uklare moralske sidene ved kolonialisme, nasjonalisme og frigjøringskamp. Også Sumankan selv trer frem som en stadig mer nyansert figur. 


Ellers byr Boselli og Venturi på mange lange og godt utførte actionsekvenser, flere overraskende vendinger, noen nye, interessante karakterer og en god mengde spenning til lands og til vanns under den tropiske sol. I neste nummer får vi fjerde og siste del. Fire episoder er litt i lengste laget, spør du meg. Når jeg ser tilbake var det meste av handlingen i første episode unødvendig for hovedintrigen i denne fortellingen. Det var først i det andre avsnittet det begynte å skje noe interessant. Men sånn som det ser ut akkurat nå, virker det som det er gode utsikter for at avslutningen vil tilfredsstille mine forventninger. Jeg kommer i hvert fall til å kjøpe nr. 720.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...